Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?

Strykerfest

Bergens Tidende Morgen, 24.02.1999

Verk av Elgar, Haydn og Bartók

Aage Kvalbein, cello

Bergen Kammer Orkester under ledelse av Åsta Jørgensen

Håkonshallen

Overveldende cellospill. Aage Kvalbein på jubileumskonsert med Bergen Kammer Orkester.

Det var strykerfest i Håkonshallen på mandag. Bergen Kammer Orkester feiret fem års jubileum. Med en flott konsert, et flott program og imponerende musikalsk spennvidde. BKO er en gruppe topptrente, profesjonelle strykere som tydeligvis liker kammer-formatet, og som beveger seg ubesværet fra Haydns wienerklassik til Bartóks skjeve dissonanser. Og tar en avstikker innom de romantiske engelske blomsterhagene på veien.

For det startet med Elgar, med strykerserenaden, op. 20. Førstesatsen har tempobetegnelsen allegro med den sjeldne tilføyelsen piacevole   som er italiensk for «behagelig», «innsmigrende». Faktisk en ganske god karakteristikk, ikke bare av verket, men av orkestret og fremførelsen. Av strykerklangen som kvelden igjennom var slepen, velpleid, egal. Og av tolkningene som var gjennomartikulerte og gjennomarbeidede. Og hvis man av og til kunne føle at musikken kanskje ble litt for pen, litt for polert, så var det kvasse momenter i fremførelsen av Bartóks Divertimento for strykere hvor de harde kantene fikk lov å bli stående, og hvor man merket at orkestret også har sans for de rå, utemmede kvalitetene i det 20. århundres musikk.

Den største musikalske opplevelsen denne mandagen ble likevel kveldens solist, Aage Kvalbein. For å si det med en gang: Det er veldig, veldig lenge siden vi har hørt så overveldende cellospill. Og en så dramatisk tolkning av Haydns cellokonsert i C-dur. Her var det overraskende musikalske funn å gjøre  nærmest i hver eneste takt: En intens, fremadrettet førstesats der Kvalbein bestandig trakk nye farger ut av solostemmen; en romantisk blomstrende andresats; og til slutt tredjesatsen i et vanvittig, selvmorderisk tempo med celloen svevende, sikkert og triumferende, høyt over orkestret.

Ekstranummer: Sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll. En musikalsk bøn. Fremført så enkelt, så likeframt, så tyst og inntrengende som kun en stor kunstner formår å gjøre det.

Skeivt, utilpasset og dunkelt

Bergens Tidende Morgen, 18.02.1999

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV i beste sendetid?

Fra cool til kult

Ally McBeal – TV-serien om den tynne advokaten med de rådyre miniskjørtene – er et av disse merkelige fenomenene som av og til flimrer gjennom medieuniverset, skaper oppstuss for en stund og så enten forsvinner igjen eller oppnår kultstatus. Da serien startet på TV2 i høst var den mystisk, underlig, svær å bli klok på, men i hvert fall ny og interessant, litt hip, litt cool. Nå, et halvt år senere, har den gått seg til. Den alminnelige interessen er falmet noe, og meningene er delte. Det finns folk som bare følger med av og til, folk som vet hvem Calista Flockhart er, som leser kjendis-stoffet og kjenner anoreksi-ryktene osv., men som for øvrig er temmelig uengasjerte. Og så finns det dem som virkelig brenner for saken, dem som er glødende lojale fans, men også dem som har Ally McBeal øverst på listen over foretrukne hatobjekter. Nettet er en bra indikator på slikt: i tillegg til seriens og skuespillernes offisielle hjemmesider finns det en haug med private sites hvor ivrige fans holder nøyaktig regnskap med hva som er skjedd i hver eneste episode siden serien startet i USA høsten 1997, og hvor man kan lese all mulig gossip og finne lister med minneverdige replikker. Det finns tilmed en side for menn som ikke liker Ally McBeal og heller vil se fotball og drikke øl.

Drama og comedy

Hva er det med denne serien? Hver tirsdag sender NRK2 Advokatene og senere på kvelden er det Ally McBeal på TV2. Begge serier har samme produsent: David E. Kelley, mannen bak prisbelønte serier som Sheriffen («Picket Fences») og Chicago Hope; begge serier handler om livet på et advokatkontor; skuespillerne fra den ene serien gjesteopptreder av og til i den andre; mange av de sakene episodene handler om, dreier seg om nesten identiske moralske og/eller juridiske problemer. Men i avisenes TV-oversikter er Advokatene rubrisert som drama, Ally McBeal som komedie-serie. TV-Magasinet forteller at Advokatene d.16.2 dreier seg om «En gruppe kreftofres sak mot myndighetene kommer for retten», mens «Ally McBeal forsvarer en lege som er anklaget for å ha transplantert en griselever til en kvinne uten å ha fått hennes tillatelse på forhånd». Er det slik det er? Likesom på teatrene i gamle dager? Først spiller de det alvorlige stykket om de alvorlige problemene på trauste NRK2, og baketter sender harry-kanalen TV2 den morsomme parodien? Først kreftofre, så svinelever? Vel, så enkelt er det nok ikke. Det spesielle med Ally McBeal er heller at serien skaper uorden i de vante kategoriene, at den både er advokat-serie og comedy og drama – for slet ikke å tale om melodrama.

Universal appeal

Hvis man var kynisk, kunne man si at Kelley bare igjen har prøvd å skape det ultimative kommersielle produktet. Etter Sheriffen med de avbalanserte, moralske historiene om familieliv i forstedene, kommer hippe Ally McBeal som skal fange inn unge utearbeidende professionals i urbane strøk. Ally McBeal, serien om det unge advokatkontoret med de unge ansatte – og med de unge skuespillerne som kommer direkte fra andre populære TV-serier, fra Melrose Place, Chicago Hope osv. Produksjonsselskapet Fox smeller til i PR-materialet og forteller at her er det både en romantisk kjærlighetstrekant, et rikt fantasiliv og et nåtidig perspektiv på all dramatikken og angsten i virkelighetens kontorer, pluss et av de mest fengslende og følsomme portrettene en mann noensinne har gitt av en ung utearbeidende kvinne. Denne serien har rett og slett alt, den taler til alle – til alle i den kjøpedyktige alderen. Er i hvert fald beregnet til å gjøre det. Men like fullt. Vel er serien et profesjonelt konstruert medieprodukt, vel er den full av klissen moralisme og dydig amerikansk indignasjon og engasjement, men den er også noe mer. Det er noe skeivt, utilpasset med den, noen dunkle soner som ikke er hverdagskost på TV.

Weird – but in a nice way

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV mitt i beste sendetid? Engelske Dennis Potter tøyet grensene med sine psykoanalytiske drømmebilder i serier som The Singing Detective, Lipstick on Your Collar og Karaoke. David Lynch sprengte seg tvers igjennom lag av kompakt amerikansk TV-realisme med Twin Peaks. Kelley er inspirert av begge, men er samtidig dypere forankret i mainstream TV enn noen av de. Både i Sheriffen og i Chicago Hope eksperimenterte han med å skrive inn glimt av galskap i fremstillingene av hverdagslivet i småbyen og arbeidslivet på det store hospitalet. I Ally McBeal går han et skritt videre og gjør hverdagens absurditeter og de uklare grensene mellom privat og offentlig, mellom fantasi og virkelighet til det sentrale temaet. Og skaper en serie som er weird – but in a nice way: rar, men ikke så rar at det begynner å gjøre vondt i målgruppen.

Galskapens nivåer

Personene på advokatkontoret er dyktige professionals – og weirdos: John Cage, «The Bisquit», har et uforløst forhold til en frosk og dyrker zen som sin navnefelle, avantgarde-komponisten Cage; Richard Fish dyrker den løse huden under kvinners haker som fetisj; Elaine har oppfunnet en ansikts-behå; Ally selv hallusinerer om en baby som danser til tonene av «Hooked on a feeling» for minne henne om den biologiske klokken som tikker og går, osv. Det er ikke bare personene som faller utenfor det vanlige. Også historiene er off-the-wall med stadige innslag av absurde søksmål og merkelige figurer – en av motstandernes advokater er en fet kjempe, en annen et lite barn på 8 år som griner når verden går ham imot, en av dommerne er en småsenil olding med betenkelig interesse for Allys og andres tenner, i visse episoder kurtiserer Fish USAs justisminister Janet Reno som dukker opp i den lokale baren osv. Og så er det selve fortellemåten. Seriens varemerke er de visuelle metaforene, dette at faste talemåter tas helt bokstavelig og visualiseres - som f.eks. når Ally føler hun blir «dumped» og vi ser henne bli kastet i en søppelcontainer, eller når hun dummer seg ut og fremstilles med foten sin i munnen. Men serien skiller seg også ut på det rent verbale planet, hver episode er full av bra one-liners, spesielt er Fish en stabil leverandør av politisk ukorrekte kynismer. Så alt i alt: her er det velskrevet og velkonstruert galskap på mange nivåer og i mange dimensjoner. Plus en stadig foruroligende uforutsigelighet mitt i all det forutsigelige. Ikke verst for en amerikansk TV-serie.

Musikalsk galskap

Bergens Tidende Morgen, 16.01.1999

Verk av Bernard Rands, Geirr Tveitt og Sergej Rakhmaninov
Solist: Geir Botnen, klaver

Dirigent: Alan Gilbert

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Geir Botnen i fokus med intelligent og imponerende tolkning av Geir Tveitts 5. klaverkonsert

Det var veldig god plass i Grieghallen torsdag kveld. Fordi Bergen Filharmoniske Orkester åpnet vårsesongen med tre verk fra det 20. århundre? Kanskje. Men det var faktisk ingen grunn til å bli vekk av frykt for kompromissløs musikalsk modernisme, for det meste av kveldens musikk var ganske moderat og tilbakeskuende.

Den engelske komponisten Bernard Rands er på det nærmeste ukjent her på tunet  – og i utlandet. Noe av forklaringen på dette fikk vi kanskje med hans «Madrigali» (1977), et litt blodløst kammermusikalsk verk hvor soloinnsatser i blåserne og korte markeringer i slagverket spennes opp mot vegeterende strykerklanger. Mest interessant var sistesatsen hvor Rands bruker sin læremester Luciano Berios «palimpsest»-teknikk og skaper et merkelig sart og skjørt lydbilde ved å skrive sin egen musikk inn over fragmenter av Monteverdis 1600-tallsmadrigaler.

Kveldens hovedattraksjon var selvsagt Geirr Tveitts 5. klaverkonsert med Geir Botnen som solist. Verket stammer fra begynnelsen av 50-tallet, men minner i mange henseender om eldre, tradisjonsorienterte klaverkonserter fra tidlig i dette århundre. Anlegget er storslått, grandiost, med voldsom gestikk og brå kast. Tiden er for lengst løpet fra musikk av denne typen – kunne man mene. Men faktisk holder dette merkelige verket seg den dag i dag. For vel er det fullt av høystemt alvor og patos, men det blir aldri patetisk, det balanserer nervepirrende på knivens egg. I hvert fall i Geir Botnens intelligente og imponerende tolkning hvor den rabulerende klaverstemmen hele tiden kommenterer og motsier orkestersatsen –  i yttersatsene ligger den under overflaten som en frenetisk, rasende kommentar, i den korte, lyriske 2. satsen bryter den frem som lynglimt av musikalsk galskap.

Stockholmsfilharmonien har valgt Alan Gilbert som sin nye sjefsdirigent. Det virker som et lykkelig valg. At Gilbert er en kompetent tekniker – det demonstrerte han torsdag kveld med tolkninger av verk som både var nye for musikerne (Rands) og for ham selv (Tveitt). Og som avslutning tok han så orkestret med seg gjennom Rakhmaninovs «Symfoniske danser» i en feiende flott tolkning hvor alle detaljer var på plass.

Avskjed med en kulturinstitusjon

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 15.01.1999

På feltet klassisk musikk og jazz hadde Bergen i mange år en kulturinstitusjon i nasjonal særklasse. Her tenker jeg ikke på Harmonien, Grieghallen, Nattjazzen osv., men på noe så profant som en platebutikk. For det er jo slik at et levende kulturliv ikke bare krever orkestre, teatre, kinoer, konsertsaler, det krever også velfungerende spesialbutikker med oppegående fagfolk. Platon i Starvhusgaten var nettopp en slik butikk: I de store lokalene i 2. etasje var det alltid et stort, oppdatert utvalg av plater med klassisk musikk og jazz, et musikkmiljø der man kunne få veiledning av personale med spisskompetanse.

Jeg skriver «var», for slik er det dessverre ikke lenger. Alle bergensere med interesse for klassisk musikk og jazz, vet hva som er skjedd: Platons avdeling for video og computer-spill er rykket inn i lokalene, og musikkavdelingen er blitt deportert til et lite bøttekott innerst inne bak videoene.

Det er sikkert veldig gode forretningsmessige grunner til denne omlegningen. Og når det gjelder videoer og computer-spill skal jeg for øvrig være den første til å glede meg over at Bergen har fått en velassortert spesialbutikk på disse feltene. Bare synd at dette måtte skje på bekostning av byens musikkmiljø.

Ledelsen i Platon vil kanskje si at musikkdriften ikke er redusert, at det bare er tale om en nødvendig, lokalemessig omdisponering. Men enhver som kommer jevnlig i butikken, ser med en gang at avdelingen er under hastig avvikling. Plateutvalget skrumper inn, innholdet i platekrybbene virker mer og mer tilfeldig, den personalmessige spisskompetansen er forsvunnet. Og det er trangt i bøttekottet, så trangt at man ikke har lyst til å oppholde seg der i lengre tid.

Historien om Platon er en påminnelse om at slike kulturinstitusjoner er sårbare vekster. Et miljø det har tatt år å bygge opp, kan raseres på noen få uker. Inntil for nylig var Platon stedet du måtte besøke minst en gang i uken – for å sjekke de nyeste platene, for å bli oppdatert, for å snuse i platekrybbene, for å høre nytt fra Bergens musikkliv. I dag er Platon en helt vanlig norsk platebutikk når det gjelder klassisk musikk og jazz: du går der bare hvis du har et konkret plateønske – og du vet at det er tvilsomt om du finner hva du søker.

Vi er med andre ord tilbake hvor vi var for ti år siden: Hvis du bor i Bergen og interesserer deg for klassisk musikk og jazz, må du igjen venne deg til å importere dine plater selv. Men en ting er i det minste blitt bedre siden sist: I dag kan du handle i de store internasjonale platebutikkene via internet. Det er effektivt, det er rask, det er oven i kjøpet billig – selv når alle ekstraomkostninger er regnet med. Den plate du ikke fant i Bergens butikker på mandag, sender internet-selskapene til deg så du har den i postkassen fredag.

Men det kan naturligvis ikke erstatte gleden ved å stå i en riktig butikk, holde platene i hånden, gjøre uventede funn i platekrybbene, få veiledning av velorienterte fagfolk.

Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Fremtidsmusikere

Bergens Tidende Morgen, 26.11.1998

Verk av Jan Fischer, Paul Patterson og Paul Hindemith

Griegakademiets Sinfonietta og Kammerorkester

Dirigenter: Einar Røttingen og Ricardo Odriozola

Gunnar Sævigs Sal

Spennende møte med den unge musikergenerasjonen i Bergen

Hva er samtidsmusikk? Musikk som er skrevet av tidens komponister? Eller bare musikk som noen spiller i dag? Eller må det være musikk som fremdeles er retningsgivende for dagens komponister, for dagens musikkliv?

Man kommer lett til å lure på den slags spørsmål, når man leser programmet til årets Autunnale – Bergens festival for samtidsmusikk. Eller når man f.eks. sitter i Gunnar Sævigs sal en lørdag kveld, på en konsert som starter med tsjekkiske Jan Fischers neoklassisistiske «Sonatorum» for fire instrumenter fra 1971, fortsetter med engelske Paul Pattersons Ligeti-inspirerte «Intersections» for åtte instrumenter fra 1975, og slutter med Paul Hindemiths tunge, pompøst tilbakeskuende ballettmusikk «Noblissima Visione» fra 1938. Hvor langt tilbake går samtiden egentlig? Og hvem sin samtid taler vi om her?

Samme hvordan en snur og vender på det: det var ikke mye samtidsmusikk å høre denne kvelden i Gunnar Sævigs sal. Til gjengjeld var det samtidsmusikere i massevis. Eller kanskje man heller skulle si: fremtidsmusikere. For det var Griegakademiets studenter, den unge, nye musikergenerasjonen, som sto i sentrum.

Og hvis man i stedet for å mase om begrepet samtidsmusikk, spør til utsiktene for fremtidsmusikken, da må svaret bli: takk, bra! For her ble det i hvert fall demonstrert både musikalitet og solid håndverk.

I Fischers «Sonatorum» imponerte spesielt pianisten Dana Marinescu og fløytisten Kjersti Sellevåg med en spenstig, helt typeriktig «musikantisk» fortolkning. Vi bør også fremheve de åtte musikere som under Einar Røttingens ledelse oppførte  Pattersons «Intersections», et krevende verk som eksperimenterer med uvanlige klanger og klangfarger. Og endelig konstaterte vi, i Hindemith, at Griegakademiets studenter ikke alene kan fylle alle plasser i et ganske stort kammerorkester, men at de også kan få musikken til å bære. Det var ganske visst en del ru pletter i fiolinklangen underveis, men treblåsere, messing og slagverk fungerte bra. Og det er et «must» i Hindemith.

Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.

Talentets forpliktelse

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1998

Verk av Dmitri Sjostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Når tanke og følelse er ett: Arve Tellefsen spiller Sjostakovitsj.

Arve Tellefsen er ikke alene en stor fiolinist i internasjonal klasse, han er en stor formidler, en av den slags sjeldne fugler som klarer å nå ut av den klassiske musikkens ghetto, ut til et bredere publikum. En folkelig, populær kunstner – som aldri lar populariteten bli en sovepute. Talent forplikter, og Tellefsen tar forpliktelsene på seg, blant annet ved gang på gang å sette de store, sterke, men vanskelig tilgjengelige fiolinverkene på programmet. Sist hørte vi ham i Alban Bergs fiolinkonsert. Torsdag kveld var det Dmitri Sjostakovitsjs første fiolinkonsert det dreide seg om. I den fullsatte Grieghallen

Konserten ble opprinnelig skrevet til David Oistrakh i 1947-48. «Den stiller solisten overfor et overordentlig interessant problem», sa han en gang. «Den er nærmest som en stor Shakespeare-rolle, full av betydninger som krever både mye tenkning og mye emosjonell innlevelse av fortolkeren». Arve Tellefsen demonstrerte begge deler denne torsdagskvelden: musikk som tanke og følelse i ett. En intens, nesten høyspent tolkning av førstesatsens klagende, svarte nocturne hvor fiolinen konstant er i sentrum, og så: rytmisk gjennomkontrollerte, nærmest røntgenaktige gjennomlysninger av de komplekse, turbulente raske satsene.

Begge tendenser i verket ble spilt helt ut i en imponerende og bevegende tolkning av den langsomme trediesatsens kadense: det startet som en oppvisning av rene treklanger, men vokset etterhvert i alle retninger og ble til en liten selvstendig komposisjon midt inne i komposisjonen, et gjennomkalkulert mesterverk med ekkoer av Bachs d-moll Chaconne.

I Sjostakovitsjs opprinnelige versjon går fiolinisten fra denne ekstremt krevende solo uten pause over og fører orkestret an i fjerdesatsen. Men Oistrakhs høyre arm kunne ikke klare dette, han måtte ha en kort pause før det gikk løs igjen, og Sjostakovitsjs endret da partituret slik at orkestret starter fjerdesatsen med en kort sekvens uten solist. I de siste årene er unge fiolinister med sterke armer begynt å spille den opprinnelige versjonen igjen. Tellefsen kunne sikkert ha gjort det samme, men ga oss likevel den tradisjonelle varianten torsdag kveld. Og slik han nettopp hadde spilt kadensen virket dette helt logisk, musikalsk sett: Det var oss, publikum i salen, som trengte en aldri så liten pause før han kastet seg selv og oss inn i musikken igjen.

Dirigenten Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform fulgte Tellefsen gjennom tykt og tynt, med sylspiss presisjon og hudløs sårbarhet. Og ga oss etter pausen enda mer Sjostakovitsj: den splittede femte symfonien i en imponerende balansegang mellom bunnløs sorg og hysterisk, vrengende ironi. Kantet musikk, skarp, grov – musikk man aldri blir ferdig med.

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.

Svensk gitarmester i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1998

Verk av Dowland, Bach, Villa-Lobos m.fl.

Göran Söllscher, gitar

Logen

Göran Söllscher på Bergensbesøk med sterke tolkninger av Dowland og Bach

Hvis renessansemusikken har en sviske, må det vist være «Lachrymae», John Dowlands flotte lutt-fantasi over diktet «Flow my teares». Vi har hørt stykket mange ganger før. Men aldri slik den store, svenske gitarmesteren Göran Söllscher spilte det på søndagens konsert i Logen: så tyst, så stille, så frysende fortapt. På en av Georg Bolins altgitarer som med sin mørke, kjølige klang passet perfekt til Dowlands melankoli.

Det ble mer musikk på altgitar, mer musikk fra Dowlands forunderlige univers: «Jarlen av Derbys Gaillard» spilt sirlig, nesten dekadent med langt uttrukne forsiringer som på et cembalo. Og så en lett temperaturstigning og en robust versjon av «Dronning Elizabeths Gaillard».

Og så var det gamle fader Bach: den fjerde cellosuite i Söllschers eget arrangement, i en kjølig, behersket fortolkning med diskre utnyttelse av altgitarens fem ekstra, dype strenger.

Etter pausen kom så den vanlige gitaren i sentrum, først i arrangementer av tre Beatles-låter fra Abbey Road-platen. Deretter et moderne japansk variasjonsstykke av Yuquijiro Yocoh. Og til slutt fem virtuose preludier av brasilianske Villa-Lobos. Det hele spilt med imponerende teknikk, et sant festfyrverkeri av musikalske effekter og artikulasjonsmåter.

Söllscher hadde, som man ser, lagt et program som gikk direkte fra renessanse og barokk til det 20. århundret. Kanskje var det tilfeldig at han sprang over gitarens klassisk-romantiske gullalder. Men på et vis virket dette spranget konsekvent nok, musikalsk sett. For Söllscher er tydeligvis en kunstner som satser mer på det kontrollerte, det nøkternt gjennomartikulerte enn på den store gestus, det store uttrykket. Og det var kanskje også derfor hans delikate fortolkninger av låtene fra Abbey Road – den mest viltvoksende og opulente av alle Beatles plater – ikke virket helt overbevisende.

Teenagere på Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 06.10.1998

Julia Kozlova, fiolin

Anton Pavlovskij, cello

Anna Vinnitzkaja, klaver

Troldsalen

Høstmatine med imponerende russiske musikere

De er ganske unge, de tre russiske musikerne som gjestet Troldsalen på søndag. Cellisten Anton Pavlovskij er bare 13 år, fiolinisten Julia Kozlova og pianisten Anna Vinnitzkaja henholdsvis 14 og 15. Rene teenagere, altså. Men allerede fullbefarne musikere. Som behersker sine respektive instrumenter og spiller de vanskeligste stykkene uten problemer. Og som alle demonstrerer den særlige musikalske holdningen vi her i vår del av verden nesten automatisk forbinder med Østeuropa: «slavisk» temperament, dramatisk sans, teknisk briljans.

Derfor ble det en søndag ettermiddag i Troldsalen med utadvendt musikk, utadvendte tolkninger, en ettermiddag der det store følelsesuttrykket sto i sentrum: Julia Kozlova spilte Tsjaikovskij-stykker med høyspent, glansfull tone. Anton Pavlovskijs versjoner av Faurés elegi og andre cello-svisker var syngende, kraftfulle. Ved flygelet imponerte Anna Vinnitzkaja som sikker akkompagnatør. Og som virtuos solist i stykker av Rachmaninov og Balakirev.

Ialt ni relativt korte stykker musikk, pluss fire ekstranumre: Det er mye som skal nås, mange sider av solistenes talent som skal presenteres på en slik konsert. Men det spørs allikevel om ikke konserten som helhet ville ha vunnet hvis programmet hadde vært konsentrert om noen færre og lengre verk. Og også gjerne musikalsk tyngre verk. Det er i hvert fall ingen tvil om at de tre unge solistene kunne ha maktet også en slik oppgave med bravur.

Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».

Som en gave

Bergens Tidende Morgen, 19.09.1998

Gustav Mahlers 6. symfoni

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende Mahler-tolkning med BFOs nye sjefdirigent gir grunn til optimisme

Det var en helt egen stemning i Grieghallen torsdag kveld. Det skulle vært en vanlig konsert med en av sesongens mange interessante gjestedirigenter. Men etter onsdagens pressemøte i Harmonien var det plutselig blitt noe helt annet, noe langt mer alvorlig: et møte med den dirigenten som skal stå i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester fra neste høst og tre år frem.

Ikke rart det var elektrisitet i luften da unge, australske Simone Young gjorde sin entre. Varmen i klappsalvene fortalte det meste: om lettelsen over at det endelig er blitt en løsning på BFO's usikre fremtid. Om sympati og velvilje. Og om meget store forventninger.

For alle håper jo at dette kommer til å gå bra, at ansettelsen av Simone Young som sjefdirigent og kunstnerisk leder skal bli innledningen til «en ny æra» slik styreformannen uttrykte det. Torsdagens flotte konsert med Gustav Mahlers sjette symfoni som eneste verk på programmet fortalte at det er al mulig grunn til å være optimistisk.

Mahler bryter med fiksjonen om at musikk er et «vev av rene deduksjoner», skrev Adorno. De klassiske symfoniene er konstruert i logisk-dramatiske utviklingsforløp, Mahlers er episke, roman-aktige, fulle av brå overganger, uventede innfall, som om han vil fortelle oss noe vi aldri har hørt før. «Likesom romanene vekker enhver av hans symfonier forventningen om noe spesielt som en gave».

I sin tolkning av den sjette symfonien demonstrerte Young bra sans for nettopp dette momentet i Mahler, det episke, det uventede, ja med sin egensindige endring av den tradisjonelle satsfølgen styrket hun vel egentlig musikkens store fortelling slik at andantens langsomme Ess-dur nå kom som brå kontrast til førstesatsens a-moll marsj – i stedet for den vanlige glatte overgangen til a-moll scherzoen.

En uortodoks løsning. Men musikalsk velbegrunnet. Som det meste av denne fremførelsen. Vorwärts! – står det overalt i det enorme partituret. Nicht sleppend. Drängend. Og Simone Young ga oss virkelig en ekte Mahler'sk versjon hvor musikken hele tiden er i bevegelse fremad, en stor fortelling som uimotståelig presser seg frem og som ikke lar seg fange i klassiske formskjemaer.

Hun fikk bra hjelp av BFO som hun tilsynelatende har et veldig bra forhold til. Et orkester som hun klarer å få til å spille med overbevisning og varme, både mer konsentrert og mer fritt enn vi har hørt det på lenge, et orkester som kvelden igjennom fungerte presist, samstemt. Og så var det alle detaljene: flott samspill på tvers av gruppene, slagverkere som tilsynelatende kan alt. Og en helt imponerende blåserseksjon som klarte å holde energien oppe i halvannen time, helt frem til og igjennom den lange, uutholdelig intense finalen. Alt dette og mer til. Det lover godt for fremtiden.

Og da er det vel bare å ønske til lykke med valget av Simone Young. Vi gleder oss til neste høst.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.

Et vinner-team

Bergens Tidende Morgen, 16.08.1998

Verk av Nystedt, Wagner og Mahler

Barbara Bonney, sopran

Mariss Jansons, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.

Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.

Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff – det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit. Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg. For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor, tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur på høyt nivå.

Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge sammen.

Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.

Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of 1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt nødvendig.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Det kulturfremmede

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Jeg har lest Olav Anton Thommesens Festspilltale (BT 28.5). Mange ganger. Men jeg skjønner den fremdeles ikke.

Vel, naturligvis skjønner jeg at talen er et oppgjør med kulturindustrien, kommersialiseringen, tabloidiseringen, ensrettingen, forflatingen, nedsløvingen og slikt. Jeg har hørt noe lignende før. Mange ganger før. Det er noe nesten koselig nostalgisk over argumentasjonen. Og mye som kan diskuteres.

At kulturens kommersialisering skaper problemer, at det er mye som er kritikkverdig i den internasjonale kulturindustrien – det er så sant, så sant. Men likevel: saken er nok ikke helt så enkel som Thommesen vil ha det til. Eller sagt mer direkte: Det går simpelthen ikke an å avfeie den samlede populærkulturen på denne unyanserte, snørrhovne måten. Tvert imot dreier det seg i dag, mer enn noen gang, om å skille mellom bart og snørr – både innenfor populærkulturen og finkulturen. Og om å lære å respektere at det finns andre smakstyper enn de finkulturelle, og innse at disse ikke utelukkende er et resultat av ideologiske manipulasjoner.

Som sagt: det er mye som kunne diskuteres i Thommesens tale. Men det får bli en annen gang. Mitt ærend her og nå er det jeg ikke skjønner i talen hans, eller rettere: det jeg håper, jeg ikke skjønner, nemlig bruken av Wagner.

Først siterer han slutten av Mestersangerne, stedet der Hans Sachs synger om de tyske dydene. Og sier så: «Med disse ordene setter Wagner fingeren på et plagsomt paradoks ved kunstens vesen: Nemlig kulturens evne til å fungere som en artikulasjon for krefter i samfunnet hvis mål er å slå splid mennesker imellom.» Slik Thommesen formulerer seg kunne man få det inntrykket at Wagner med denne sangen kritisk «setter fingeren på» et plagsomt problem, men i realiteten er det jo Wagner selv som er problemet her.

Sangen fra Mestersangerne handler om at «du skal ære kunsten», fordi den er et forsvar for alt som er «deutsch und echt», tysk og ekte, et vern mot alt fremmed som truer med å splitte nasjonen. Og det fremmede? – det er de «velske», dvs. de romanske folk som «planter velsk dunst, velsk tant og fjas i vårt tyske land». Altså: italienere og franskmenn er tyskhetens fiender. Og i tillegg er det som kjent en del antisemittisme i operaen.

Det er ingenting som tyder på at Wagner har villet være kritisk og problematiserende her. Tvert imot er det fullt forståelig at tyskerne reiste seg og svarte med nasjonalsangen da operaen ble gjenopptatt i 1924, og at nazistene satte den opp på partidagene i Nürnberg i 1935.

Alt dette vet Thommesen. Naturligvis. Store deler av talen hans handler jo nettopp om nazistenes likvidering av den jødiske kulturen. Allikevel foreslår han mot slutten av talen sin – og det er dette jeg rett og slett ikke skjønner – at vi bør gjøre Wagners ord til våre. Den nasjonale kulturen er atter truet, denne gang ikke av de velske hordene, men av den internasjonale kulturindustrien: «Fremmed sæd av annen hånd plantes i vårt åndelige land», sier Thommesen og maner til kamp for alt «hva som er sant og ekte». Og min santen om han ikke til slutt fremstiller Festspillene som selve bolverket «når det kulturfremmede trenger seg inn på kunstens plass».

Man kjenner igjen melodien: oss mot dem, de ekte tyskerne mot de velske og jødene, kunsten mot det kulturfremmede. Og altså, i dagens Bergen: Festspillene mot de internasjonale sammensvergelsene, mot populærkulturen, mot massepublikummet.

Hvordan går det til at denne betente, nasjonalistiske argumentasjonsformen som Thommesen starter med å fordømme fordi dens mål er «å slå splid mennesker imellom» – hvordan går det til at den nå, plutselig, i slutten av talen, er blitt helt akseptabel? Jeg skjønner fremdeles ingenting.

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

I de saliges boliger

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

Verk av Diepenbrock og Mahler

Nathalie Stutzmann, alt

Riccardo Chailly, dirigent

Koninklijk Concertgebouw Orkest

Grieghallen

En av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne

Årets Festspill har vært preget av sterke kvinner og dype, mørke stemmer. Randi Stenes mezzosopran, Kim Kashkashians bratsj – og nå sist: Nathalie Stutzmanns overdådige alt.

Jo visst, det er bare å takke og bukke. Festspilldirektøren har gjort det igjen, brakt enda et av tidens internasjonale toppnavn til Bergen: Plutselig står hun der – Nathalie Stutzmann, den store, franske Schumann-fortolkeren – en lørdag kveld i Grieghallen, sammen med Concertgebouw orkestret og Riccardo Chailly, som solist i nederlandske Alphons Diepenbrocks «Hymne til Natten» med tekst av Novalis.

Det er et stort anlagt verk, tungt, flott, et stykke velhengt senromantikk med minnelser av Wagner. Og Stutzmann følger opp hver eneste nyanse i musikken og i Novalis' tekst – med en stemme som både kan være som «drueklasenes gyldne elv» og som «mandeltreets vidunderolje», melankolsk tilbaketrukket når det kreves, og av og til, på sentrale steder, med et langsomt vibrato som starter helt inne i kjernen av tonen og slutter med å åpne tekstens nattehimmel.

Festspillpublikummet «couldn't care less». Reaksjonen etterpå var høflig, kjølig og dypt uinteressert. Folk skjønte visst ikke helt at de her, med Novalis' ord, hadde fått overrakt «nøkkelen til de saliges boliger».

Til gjengjeld var det sikkert ingen som var i tvil om at noe fantastisk kom til å skje da Riccardo Chailly og Concertgebouw'ene satte an til Mahlers femte symfoni. Først den ensomme trompeten, det stille, klokkeklare messingsignalet som vokser og blir til en fanfare. Så: en orkestral erupsjon av titanisk velde som ryster Grieghallen helt ned i betongfundamentet. Og så: det brå omslag, de dype strykeres inntog, melodisk syngende, strømmende. Jo, sannelig, her ble perleporten slått opp, på vidt gap – for en av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne.

Det er fremdeles ikke lett å spille Mahler, men nederlenderne har åpenbart denne musikken skrevet inn i genene. For her var det endelig en oppførelse hvor man følte at alt ble spilt etter den opprinnelige hensikten, hvor man kunne høre hver eneste av Mahlers pedantisk nøyaktige markeringer av tempo og dynamikk, hvor adagietto'en ble åpnet «sehr langsam», «seelenvoll», slik det står skrevet i partituret, hvor de komplekse instrumentblandingene hver gang var i optimal balanse.

Og man skjønte at selv om Mahlers musikk måtte vente et halvt århundre, helt frem til oppfinnelsen av LP platen og stereoen, før den for alvor ble hørbar, så er det tross alt i konsertsalens offentlige rom den hører hjemme. Det er først her man riktig kan overskue det voldsomme, brede musikalske lerretet som slås opp, det uendelig kompliserte tematiske vevet, melodiene som beveger seg gjennom rommet fra instrument til instrument. Og det er kun her man får den fulle opplevelsen, det ultimative rush når hele orkestret plutselig samler seg og blir til en eneste bankende, dunkende organisme i en frådende utblåsning, anført av høyt løftede horn og oboer.

Etterpå var det var stående applaus, drøssevis av fremkallelser, bravorop til hornene, til messingblåserne, til hele dette fantastiske orkesteret. Og blomster til dirigenten. Som beskjedent sendte dem videre til den fabelaktige førstetrompetisten.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Teater for øret

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1998

«Refleksjoner over Japan»

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner

En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.

Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå? Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20 ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.

En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».

I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.

Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget, mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.

Det verket som kanskje best levde opp til kveldens overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.

Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.