Det store formatet

Bergens Tidende, 26.08.2016

Snowmelt

Marius Neset

London Sinfonietta

ACT

Imponerende orkestermusikk fra Marius Neset

De siste årene har saksofonfantomet Marius Neset utgitt en rekke sensasjonelle plater, de fleste innspilt med trio eller kvartett. Men han har også beveget seg utenfor jazzens klassiske småformater. For eksempel samarbeidet han i 2014 med Trondheim Jazz Orchestra på platen «Lion». Og i 2013 skrev han en liten opera som ble framført av Oslo Sinfonietta.

På «Snowmelt», Nesets nyeste plate, ekspanderer han denne delen av virksomheten sin. Nå satser han på det helt store formatet. Og resultatet er fremdeles like sensasjonelt.

«Snowmelt» består av tre verk for jazzgruppe og orkester – en lengre suite («Arches of Nature»), en ballade («The Storm is Over») og som avslutning tittelverket «Snowmelt» som har et svakt preg av folketone. Alle verkene er komponert av Neset og blir framført av ham selv på tenor- og sopransaksofon og hans tre faste partnere – Ivo Neame (klaver), Petter Eldh (bass), Anton Eger (trommer) – i samspill med London Sinfonietta, et av de førende ensemblene på den internasjonale samtidsmusikkscenen.  Det er snakk om gjennomkomponert musikk med innslag av kortere, improviserte seksjoner der Neset og hans kvartett drar på tokt og spiller opp mot Sinfonietta-ensemblet. Det hele er flott orkestrert av Neset som oppviser imponerende sans for de enkelte instrumentgruppenes muligheter og særpreg.

Siden det er et «klassisk» ensemble som spiller «rytmisk» musikk, er det lett å få assosiasjoner til diverse 1900-talls komponister som Stravinskij, Bartók eller Janáček. Neset har trolig lyttet til disse og til andre komponister i samme musikalske terreng. Men orkestermusikken hans er først og fremst jazz, en fortsettelse av hans arbeid med de mindre gruppene: Kantet, skjev, himmelstrebende som hans egne soloer på tenorsaksofonen, rytmisk komplisert som kvartettens spill.

Vokalt triumftog

Bergens Tidende, 23.08.2016

Wiener Staatsopernchor

Thomas Lang, kormester

Bergen Operakor

Anne Randine Øverby, dirigent

Opera Bergens orkester

Grieghallen

Blankpolert klangkultur fra et av verdens førende operakor

«Triumfkoret» fra Verdis opera Aida sto som et av de aller første numrene på søndagens program i Grieghallen. Og det var virkelig helt på sin plass. For konserten med Wiener Staatsopernchor formet seg som et veritabelt triumftog gjennom operahistoriens kormusikk. Og ble samtidig en triumferende avslutning på korets turné gjennom Vestlandet. 

At det er snakk om et av verdens førende operakor, hører du med en gang. Her er blankpolert klangkultur. Her er knivskarp artikulasjon. Her er formidabel fylde i de store utladningene. Og her er et kor som også forstår å blende helt ned og få selv de mest sarte, mest åndeløse pianissimopassasjene til å gløde.

De gamle operakomponistene brukte korsatsene som en slags trumfkort når de skulle markere store stemningsskift eller skape spektakulære avslutninger på lange handlingsforløp. Når du får presentert slike vokale høydepunkter på rekke og rad i en konsertsal, som en serie «greatest hits» løsrevet fra den opprinnelige, dramatiske sammenhengen, kan resultatet lett bli temmelig overveldende. Og det var faktisk tendenser til massiv vokal teppebombing på søndagens konsert. Men spesielt i andre delen av programmet var det gjort plass til lengre forløp. Og til de finere musikalske nyansene. Her fikk vi blant annet høre et fredfylt avsnitt fra Mascagnis Cavalleria Rusticana og en vakker tolkning av bocca chiusa-koret fra Puccinis Madama Butterfly.

Det var to solister med på kveldens konsert. Sopranen Iano Tamar imponerte med storslått koleratursang i scener fra Verdis Nabucco og Macbeth, mens tenoren Irakli Kakhidze var en typeriktig Alfredo i to utdrag fra Verdis La Traviata. Og da må vi ikke glemme at også flere av Wiener Staatsopernchors egne sangere trådte ut av rekkene og hadde flotte soloinnsatser underveis. Blant annet ga en av korets sopraner oss en vakker, inntrengende tolkning av Santuzzas bønn fra Cavalleria Rusticana, mens en annen var en sjarmerende Violetta som motspiller til Kakhidzes Alfredo i drikkevisen fra Verdis La Traviata.

Grieghallen kunne gjerne vært helt full denne kvelden. Men de som satt i salen fikk i alle fall en stor opplevelse. Og ga Anne Randine Øverby entusiastisk, fortjent applaus for at hun har klart å få til dette samarbeidet med Wiener Staatsopernchor. 

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.