Den store gestus

Bergens Tidende Morgen, 07.12.1994

J.S.Bach: Messe i H-moll

Bergen Domkantori m. diverse solister

Domkirkens Orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Bachs mektige, splittede H-moll messe er et av de verkene som det har vært mest strid om de seneste årene. Radikale musikkhistorikere og barokkmusikere har kjempet hardt mot de tradisjonelle fremførelsene, de store, pompøse besetningene og har i stedet foreslått mer avdempede løsninger – blant annet med henvisning til de begrensede mulighetene Bach selv hadde til rådighet. Det er f.eks. ikke mange år siden at Harnoncourt kom med en gjennomført kammermusikalsk tolkning av verket   med et lite orkester, originalinstrumenter og kraftige innslag av guttestemmer i koret.

I forhold til disse frontene kunne konserten i Domkirken søndag kveld oppleves som et aldri så lite forsvar for den eldre tradisjonen med dens kraftige, vitaminstruttende oppførelser. Ganske visst er Domkantoriet talmessig sett ikke noe stort kor, men likevel var det over hele fremførelsen en klar vilje til den store gestus, det sterke uttrykket.

Man merket det allerede i de aller første taktene, i det aller første Kyrie ropet som ble sunget så guddommelig, så tett og kraftfullt at tårene sto i øynene. Og slike sterke momenter var det mange av underveis, f.eks. en stripe nydelige korsatser i Credo-delen – med en sublim nedtoning på «sepultus est» i Crucifixus og en elastisk, gyngende versjon av Resurrexit som høydepunktene. Og det var hele tiden gode innsatser fra instrumentalsolistene.

Men det var sant å si også mye som kunne ha vært bedre. Det tok f.eks. nesten en time før sopranene fikk sunget seg opp. Orkestersatsen ble gjennomgående dirigert temmelig fotgjengeraktig med litt for mange svikt i kommunikasjonen til kor og solister slik at den samlede rytmen ofte var ujevn og vaklende. Og solopartiene lå tydeligvis helt i utkanten av de fem lokale solistenes rekkevidde.

Musikalsk intelligens

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Sergej Stadler, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

De gamle virtuosene likte ikke Brahms' fiolinkonsert, for vel er den teknisk krevende, men den gir ikke solisten anledning til å smiske for publikum med flotte melodier og glitrende løp. Det er en konsert skrevet mot fiolinen – sa samtidens kritikere, fornærmet.

De tok feil. Naturligvis er dette en konsert for fiolin, ja i en viss forstand er det musikkhistoriens aller første fiolinkonsert. Beethoven skisserte prosjektet, Brahms realiserte det: en fiolinkonsert uten solistisk narsissisme, en konsert der fiolinen simpelthen er til stede – som selvstendig musikalsk kraft, som jevnbyrdig motspiller til det store orkestret. Slik er verket skrevet. Og slik hørte vi det på onsdag i Grieghallen i en fremragende oppførelse med den russiske fiolinisten Sergej Stadler som solist.

Stadler har alt det som kreves for at et verk av denne typen skal lykkes – teknikk, formsans, og frem for alt: musikalsk intelligens. I hans imponerende fortolkning hørte vi at denne konserten egentlig er en symfoni med fiolinstemmen som en egensindig kommentar skrevet henover og inn i verket – noen steder i form av improviserende utkast og videreutviklinger, andre steder som ettertanker og fotnoter: en symfoni som kommer til bevissthet og reflekterer over seg selv, et analytisk essay om verket i verkets eget språk.

Etter pausen var det hverdag igjen: Harmonien og Kitajenko i arbeidstøyet med Shostakovitsjs merkelige sjette symfoni. Mye er allerede på plass, f.eks. de to hurtige satsene som ble spilt med omhu og presisjon. Men det er fortsatt noe uferdig, noe mekanisk over fremførelsen. Det spilles uten overskudd. Og uten det elektriske suget som er helt nødvendig hvis også den splittede første satsen skal gi musikalsk mening.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Mellomting

Bergens Tidende Morgen, [14.11.1994]

«Ritualer»

Frode Thorsen, blokkfløyter, slagverk og portativ

Autunnale

Røkeriet, Verftet

Middelalderens mennesker hadde ikke bærbar PC, men de hadde i det minste det bærbare orgelet, portativet, til å underholde seg med. På fredag fikk vi sett og hørt hvordan dette morsomme, gamle instrumentet fungerer.

Det var blokkfløytespilleren Frode Thorsen som demonstrerte det. Han er ekspert på tidlig europeisk musikk, men ved Autunnale konserten i Røkeriet brukte han portativet og sine mange forskjellige blokkfløyter som elementer i en særdeles nåtidig forestilling der også gongonger og annet kjøkkentøy spilte en vesentlig rolle.

Hans «Ritualer» er ikke et verk i tradisjonell forstand, ikke komposisjonsmusikk, ikke ren improvisasjon, ikke performance, ikke musikkteater, men noe midt imellom, en løst strukturert forestilling oppbygd av lengre avsnitt der ulike musikalske effekter undersøkes og prøves ut.

Slagverket og portativet brukes til å markere de større overgangene i forestillingen, og portativet fungerer også av og til som «drone», som en konstant, enerverende tone under lengre sekvenser. Men først og fremst er det blokkfløytene som står i sentrum, for «Ritualer» er mest av alt en oppvisning, en demonstrasjon av hva de siste tiårs tekniske landevinninger på tre  og messingblåsernes felt har betydd for blokfløytespillet.

«Circular breathing», uanstrengt lek med overtoner, to-  og trestemmighet osv.   Thorsen mestret det hele, og imponerende var det. Men portativ, slagverk og imponerende fløyteteknikk kunne på den annen side ikke skjule at «Ritualer» har temmelig lite å by på musikalsk sett, at forestillingens musikalske kjerne er en litt spinkel, litt fargeløs folketone-minimalisme på grensen til det anorektiske.

Vi ser frem til å høre Thorsen igjen, men gjerne i livtak med et mer spenstig materiale.

Som små engler

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1994

Verk av Loevendie, Janssen og Hegdal

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Autunnale

Håkonshallen

Siste torsdag tok BIT 20 forskudd på Autunnalen med en flott konsert i Grieghallen. På onsdag var de i sving igjen, denne gang i Håkonshallen der det bl.a. ble spilt musikk av festivalens to nederlandske gjestekomponister, Theo Loevendie og Guus Janssen

Janssen var representert med et upretensiøst, rytmisk variasjonsstykke bygd over en fem-tonig, dur-aktig skala. Av Loevendie hørte vi «Venus and Adonis» fra 1981, en serie elegante, dansante stykker i skjeve taktarter, basert på musikk han opprinnelig skrev til en Shakespeare-oppførelse. Verket har et lett metallisk, raslende klangbilde der mandolin, gitar og diverse slagverk dominerer. Det refereres tydeligvis til orientalsk musikk eller kanskje mere presist til «orientalisme», til europeiske forestillinger om det eksotiske, til drømmen om det muntre livet i basaren.

Konserten både startet og sluttet med norsk samtidsmusikk, med verk av Magne Hegdal – i anledning en rund dag. Først klavertrioen «For 3» fra 1991. Den starter rolig, langsomt med dobbelgrep i fiolin og cello, utvikler seg til et stafettløp mellom de tre instrumentene, og vokser herfra vilt i alle mulige retninger. Det er som om den flyter over av ideer, som om den er helt formløs, inntil man oppdager at det er denne stadige, musikalske knoppskytningen som er selve det grunnleggende formprinsippet i verket.

Også i det avsluttende verket, «Pour ensemble» fra 1992, eksperimenteres det med formen. Hegdal kontrasterer her gjennomkomponerte sekvenser med musikk som er oppstått ved tilfeldighet. Men mon ikke han har jukset litt med oddsene før han kastet terningene? I al fall var det intet i dette verket som virket tilfeldig. Det vi hørte var en tett, samlet komposisjon, et swingende, imøtekommende verk som i lange perioder nærmest hadde neo-klassisistisk karakter.

BIT 20 spilte kvelden igjennom som små engler. Naturligvis. Hva annet kan man forvente, når byens sterkeste musikere setter hverandre stevne? Dank u zeer – som man sier der Autunnalens gjestekomponister kommer fra.

Otello i svart-hvitt

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1994

Guiseppe Verdi: Otello

Regi: Andreas Rochholl

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Gøteborg har det, Århus har det, tyskerne og italienerne har det på hver tue: Alle større europeiske byer har egen opera. Bergen burde også ha det. Og kunne naturligvis saktens. Vi visste det fra før, men konstaterte det enda en gang på lørdag under Opera Bergens oppførelse av Verdis Otello – der vi hørte et velsyngende, entusiastisk kor og et lite, utmerket orkester som ramme om en gruppe utenlandske solister, myndig og fornuftig dirigert av Anne Randine Øverby.

En solid, kompetent oppførelse, musikalsk på nivå med hva man kan høre på operascenene rundt omkring i de byene det er rimelig å sammenligne Bergen med  –dette er hovedkonklusjonen etter lørdagens Otello. Og det er vel det viktigste. For uansett hvordan man tenker seg å legge de organisatoriske rammene om det fremtidige operalivet i Bergen, så må grunnmønstret jo nødvendigvis bli nettopp slik vi opplevde det i Grieghallen på lørdag: lokale krefter i samarbeide med utenlandske solister på kortere gjestespill. Og i den situasjonen er det betryggende å vite at det lokale grunnlaget er i orden.

Når de store rollene besettes med solister som bringes sammen fra nær og fjern, må det nødvendigvis bli noe uensartet over oppsetningen. Men slik er vilkårene for den slags produksjoner nå en gang. Og lørdagens forestilling var heller ikke i denne sammenhengen noen unntagelse. Her hørte vi på den ene side unge Tatjana Poluektova som en glimrende og ganske moderne Desdemona, forundret, tilbakeholdende i begynnelsen, sterk, uttrykksfull i den store, fortvilede avskjedsarien i fjerde akt; på den annen side, som hennes motspiller, filipinske Otoniel Gonzaga, en meget tradisjonell, meget buldrende Otello med nasal, anstrengt stemme og begrenset gestikk. Og mellom dem: operaens egentlige hovedperson, den kompliserte Jago, sunget med sikkerhet og overskudd av en gjennomprofesjonell og fullstendig cool, udemonisk Anooshah Golesorkhi.

Når det gjelder selve den sceniske tolkningen av Otello hefter vi oss ved programmets bemerkning om at Opera Bergen sammen med regissøren Andreas Rochholl har utarbeidet forestillingens konsept. Det er med andre ord vanskelig å si hvem som har gjort hva, men forestillingen har altså i det minste et «konsept». Og ligner også i denne henseende så mye annet man kan se i Europa i disse årene – der enhver operaoppførelse er utstyret med eget konsept. Som man vil huske var det jappene som i sin tid innførte ordet i språket vårt. Den gang betydde det «ide», «sammenheng», «konsekvens» – og ble vanligvis brukt som flott samlebetegnelse for ugjennomtenkte innfall. Slik er det stadig. I finanslivet så vel som i operaen.

I Opera Bergens konsept er Otello en kjede av tomme, sceniske effekter. Venezia er forsvunnet, scenebildet er helt redusert, fargene er svart og hvitt – for Otello er jo maurer, en svart mann i en verden av hvite, skjønner? Og i det tomme, svarte rommet ligger koret og flyter på golvet i hvite pyjamaser, hvis de da ikke tumler forvirret omkring som sykepleiere på skogstur. Når Desdemona går og legger seg, må hun sove på golvet og hun har kun sin kjole som teppe. Jago synger sitt store Credo mens han, med stort besvær, kravler omkring på toppen av lite trehus. Han er kledd som en colombiansk narkokurer fra Miami Vice, men hans kone Emilia arbeider visst nok som damefrisør. Otello ligner noe fra en sadomasochistisk fantasi om livet under Mussolini. Og for at han ikke skal tro livet er enkelt, har konseptmakerne utstyrt ham med en kjempemessig svart fane som han må slepe rundt med seg overalt, til evig fare for sine omgivelser. Det er til tider flott, men oftest temmelig komisk. Og noen dypere tolkning av Verdis opera er det bestemt ikke tale om.

Etter forestillingen var det de vanlige hysteriske scenene. Teppet var neppe begynt å falle før publikum var på benene. Og deretter var det full rulle: Stående ovasjoner, bravo  og brava-rop, blomster som ble hevet frem og tilbake over orkestergraven. Og som alltid ved slike anledninger tenkte den sure og mugne anmelderen: Hvordan kommer bergenserne til å reagere den dagen de får oppleve en virkelig stor forestilling? Vil de rive Grieghallen ned? Gå fysisk løs på de opptredende? Bære dirigenten i gullstol til Hotell Norge?

Slike tanker er naturligvis fullstendig ved siden av. For når bergenserne går helt av hengslene i situasjoner som denne er det jo først og fremst av ren og skjær takknemlighet. Vi er simpelthen takknemlige for at det overhodet er mulig å høre opera i denne byen, takknemlige for at det faktisk finns lokale ildsjeler som orker å påta seg det harde slitet med å organisere fremførelsen av disse store, musikalske dinosaurene.

Og da sluker vi gjerne et par tre «konsepter» i samme slengen.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Lerker over Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 09.11.1994

Verk av Loevendie, Nørgård og Goreeki

LIN-ensemblet

Autunnale

Troldhaugen

Autunnalen, høstens festival for samtidsmusikk, er i full gang. Hver dag uken igjennom er det noe nytt og spennende å høre i byens konsertsaler Startskuddet gikk på søndag, i Troldsalen – et logisk sted å velge, for det var jo en gang da nettopp Troldhaugen var selve kraftsenteret i den norske samtidsmusikken. Kommer noen av dagens komponister til å få et like langt etterliv som Grieg? Historien vil avgjøre det, men vil man gjette med er det uken igjennom mange anledninger til å orientere seg i samtidsmusikkens landskaper.

Den uhøytidelige åpningen av Autunnalen ble foretatt av LlN-ensemblet. Bak navnet gjemmer seg danskene Erik Kaltoft, klaver, Jens Schou, klarinett og John Ehde, cello – en imponerende trio som har spesialisert seg i ny musikk. På søndag fokuserte de på den eldre delen av den europeiske samtidsmusikken, på tre komponister som alle er født omkring 1930 og som alle, på hvor sin måte, har gjort opp med den hermetiske modernismen som preget musikklivet i deres ungdom.

Først nederlenderen Theo Loevendie. Hans musikk kommer vi til å høre mer av i løpet av uken, for han er Autunnalens festivalkomponist. l Troldsalen ble han presentert med «Lerchen-trlo», et ettertenksomt, litt kjølig verk med ekkoer av Messiaens lerkesang. Deretter gikk turen til Danmark, til Per Nørgård og til det som ble søndagens sterkeste opplevelse: «Achilles og skildpadden» for klaver, en uendelig serie variasjoner over et enkelt melodisk materiale, et rablende, rasende verk der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, spilt med søvngjengeraktig sikkerhet av Erik Kaltoft.

Konserten sluttet med «Lerchenmusik», et verk av polske Henryk Gorécki, en komponist som har blitt veldig populær i de senere årene – noe som ikke er vanskelig å forstå. Her er det klare former, tradisjonell harmonikk, sangbare figurer, musikalske sitater over hele skalaen fra Beethoven til Balkan. Og først og fremst er det gjentakelser, uendelige, insisterende gjentakelser av et hvert nokså lite motiv. LIN-ensemblets tolkning var upåklagelig, lojal, men kunne vel Ikke riktig skjule at dette verket, som det meste av Goreckis øvrige produksjon, balanserer på grensen til det enfoldige.

Vinterreise

Bergens Tidende Morgen, 02.11.1994

«Winterreise» av Franz Schubert

John Magnuson, baryton

Knut Albrigt Andersen, piano

Troldsalen

John Magnuson i Troldsalen. Med et eneste verk på programmet: «Winterreise», Schuberts store sangsyklus om tap, ensomhet, død. En sanger, alene i sentrum i halvannen time. En imponerende prestasjon.

Skal man gjennomføre et slikt krevende verk må man økonomisere med kreftene. Og det ordet som umiddelbart meldte seg under konserten på søndag var da også nettopp «økonomisk» – for Magnuson er en god tekniker som vet hvordan man forvalter en stemme, hvordan man bruker ressursene på den mest fornuftige måten.

Resultatet er ikke til å ta feil av: Stemmen hans er velpleiet – og først og fremst vellagret, med nydelige farger både i topp og bunn. Vel er den ikke ung lenger, men den har fortsatt den smidigheten som Schuberts sanger alltid krever, den bevegeligheten i klang og fargelegging som er helt uomgjengelig hvis man f.eks. skal klare de brå stemningsskiftene i en sang som «Rast». Det er en moden stemme som stadigvekk kan smelle til med betydelig kraft i det meste av registret, også i høyden   der alderen først og fremst viser seg som en viss forsiktighet i tonedannelsen og en tendens til å gjøre de mest krevende frasene en smule kortere enn skrevet står.

«Winterreise» er imidlertid ikke bare en samling tekniske problem, det er selve sammenfatningen av romantikken, av den høye liedkunst, og av en hel periodes livsfølelse. Men når det gjelder nettopp disse aspektene hadde Magnuson vel ikke så mye å tilby. I det tekstlige og musikalske uttrykket virket hans fortolkning noe mekanisk og enstonig – «økonomisk» også i denne sammenhengen, men nå i betydningen «sparsommelig»: Når man, som han, velger å låse stemningsbarometeret fast nede omkring kulde og depresjon, kommer man til å ligge temmelig skjevt i forhold til Schuberts verk. For vel går Vinterreisen gjennom kalde følelseslandskaper, men det er også et verk som spiller tapets psykologi ut i hele dets melankolske bredde.

Profesjonelt og avslappet

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1994

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Tore Dingstad, piano

Troldsalen

Det sto fin de siècle på det meste av den musikken vi hørte i Troldsalen på søndag. Sopranen Liv Kjersti Knutsen Sandve hadde satt sammen et program med hovedvekt på verk fra 1880-årene, verk som på en interessant måte demonstrerte de musikalske brytningene i perioden opp mot århundreskiftet.

Først var det Grieg, den modne Grieg med de seks tyske lieder, op.48, et verk som skriver seg direkte inn i sentrum av den europeiske romantikken. Og deretter musikk av to unge løver, Claude Debussy og Richard Strauss, tyveåringer på vei inn i en ny tid. Av Debussy hørte vi noe av det første han skrev, fire ukarakteristiske, litt nølende sanger som først ble publisert mange år senere, åtte år etter hans død, mens den jevnaldrende Strauss bl.a. var representert med Mädchenblumen, op.22, fire elegante sanger skrevet av en selvsikker, frekk komponist som allerede på dette tidspunktet hadde en betydelig produksjon bak seg.

Det var med andre ord betydelig spennvidde i Liv Kjersti Knutsen Sandves program, spennvidde i musikalsk stil, men også i selve formatet der vi beveget oss fra den intime dagligstuen hos Grieg til det store dramatiske uttrykket hos Strauss. Og selv om Sandve i Grieg-avdelingen ga oss nydelige, uttrykksfulle versjoner av «I rosentiden» og «En drøm», så var det helt klart at hun følte seg bedre hjemme hos Debussy og Strauss, i det store formatet som passer til hennes kraftige, lett metalliske operastemme.

Det var en del steder underveis der stemmen ikke var helt i vater, og de høye partiene i Strauss ble mot slutten temmelig skingrende. Men hun og Tore Dingstad, hennes glimrende pianist, tok alt med knusende ro; de skapte en behagelig upretensiøs atmosfære og arbeidet seg profesjonelt og avslappet gjennom de tekniske problemene.

Det store åndedraget

Bergens Tidende Morgen, 22.10.1994

Verk av Beethoven og Mahler

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Stanislaw Skrowaczewski

Grieghallen

Det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Sesongens program er det mest interessante og musikalsk løfterike på mange år: Det blir spilt ny musikk, det blir spilt norsk musikk, men først og fremst blir det spilt et sterkt utvalg av den europeiske orkestermusikkens kjernerepertoar, en serie av de helt uomgjengelige verkene som ethvert orkester med respekt for seg selv nødvendigvis må forholde seg til.

Det handler om å trekke de store grunnlinjene opp, om å gjenetablere hovedaksen fra Beethoven over Brahms til Mahler. Det er back to basics – og det er en strategi som allerede nå begynner å gi tydelige resultater. Orkestrets formkurve har vært markant stigende gjennom høstens første måneder. På torsdag opplevde vi en foreløpig kulminasjon med en fremragende oppførelse av Beethovens andre Leonore-ouverture og Mahlers grandiose sjette symfoni.

Det var polske Stanislaw Skrowaczewski som sto på podiet, en dirigent av en årgang og en åndstype som etterhvert begynner å bli sjelden i konsertsalene. Sett med moderne øyne virker hans slagteknikk og gestikk umiddelbart noe uklar og svevende, men den elektrifiserende virkningen på orkestret er ikke til å ta feil av. Som så mange dirigenter i samme generasjon har han en eiendommelig evne til å få musikken til å «ånde», til å skape form og sammenheng i store forløp. Og dette er vel egentlig det aller viktigste når man skal spille Mahlers musikk – der faren for sammenbrudd og fragmentering jo alltid er overhengende.

Torsdag kveld var det ingen oppløsningstendenser å spore. Skrowaczewski og Harmonien fant straks hverandre i den sjette symfonien og fant sammen «åndedraget», det helt riktige grunntempoet som de fastholdt tvers gjennom alle omskiftelser. De formet de store linjene, men gjennomlyste samtidig verket og fanget som i et røntgenbilde hele det mylder av melodifragmenter og klangstumper som ligger og koker under overflaten. Og først og fremst fastholdt de intensiteten, den nesten elektriske spenningen som løper sitrende gjennom verket fra de aller første marsjfigurer til de truende hammerslagene og den bitre uttoningen i siste sats.

Jovisst, det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Det skjer noe i Grieghallen. Hver torsdag.

Årets debutant

Bergens Tidende Morgen, 19.10.1994

Katrine Buvarp, fiolin

Helge Kjekshus, klaver

Troldsalen

De siste ukene har hun reist land og strand rundt med et krevende program. Søndag ettermiddag avsluttet hun turneen med en konsert i Troldsalen. Og ga oss, i sterkt samspill med pianisten Helge Kjekshus, en av årets store, musikalske opplevelser. Katrine Buvarp, fiolinist. 24 år gammel. «Årets debutant».

Betegnelsen «debutant» er temmelig misvisende – alene av den formelle grunnen at Katrine Buvarp jo for lengst har hatt sitt første møte med den musikalske offentligheten når hun om et par uker endelig holder den offisielle debutkonserten i Universitetets Aula i Oslo.

Men også misvisende av musikalske grunner, for det vi opplevde i Troldsalen var bestemt ikke noen nervøs debutant i ferd med å ta de første, nølende skrittene i en usikker karriere; det var en garvet, erfaren musiker, en sann profesjonell som med naturlig autoritet tok salen i besittelse og ga seg i kast med noen av fiolinlitteraturens største verk: Først en frisk, lett utgave av Beethovens A-dur sonate, opus 30, i henkastet, nesten improviserende samspill med Kjekshus. Senere Prokofjevs f-moll sonate, opus 80 – i en nøktern, uimponert fremførelse, teknisk kontrollert, cool som musikken selv.

Det er i alle Buvarps fortolkninger en velgjørende saklighet, en fokusering på rent musikalske problemstillinger. Det er en holdning som kanskje er karakteristisk for den generasjonen hun tilhører, i hvert fall finner man den igjen hos flere andre av 90-tallets unge talentfulle musikere. Men hennes spill har samtidig også en helt personlig tone: en særegen, intens alvor – og en vilje til konfrontasjon. Man merket det spesielt i utgaven av Bachs fryktinngytende solosonate i g-moll: Hun hadde tydeligvis valgt litt for hurtige tempi i de to innerste satsene, men selv om fugaen dermed ble noe uklar og den himmelske sicilianoen en smule andpusten, så ga hun seg ikke, hun forsvarte sitt valg og var konstant i engasjert dialog med verket. Og klarte dermed å forvandle et teknisk problem til en musikalsk diskusjon om fortolkningsmuligheter.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid. 

Nattmusikk

Bergens Tidende Morgen, 12.10.1994

Turid Olin Grimstad, sopran

Signe Bakke, klaver

Troldsalen

«Nocturnes» – nattstemninger – kalte Chopin i sin tid en serie korte, improviserende klaverstykker. Pianisten Signe Bakke hadde valgt et av dem som sitt solonummer ved søndagens konsert i Troldsalen – og det var bestemt ikke noe tilfeldig valg, for hennes usentimentale fremstilling av Chopins mørke, uttrykksfulle nattmusikk med de melankolske melodilinjene falt helt nydelig inn i resten av søndagens program og passet perfekt til den fine samling lieder som sopranen Turid Olin Grimstad presenterte for oss.

Grimstad synger både de sentrale romantikerne – Schubert, Grieg, Tsjaikovskij – og en moderne tradisjonalist som Samuel Barber. Og hos dem alle lytter hun seg frem til musikkens nattsider, hos dem alle velger hun ut sanger om de tyngste tingene, sanger om avskjed og ensomhet, om lengsel og smerte – som hun fortolker klart, renferdig, med omhu og alvor.

Hun står tydeligvis ved begynnelsen av karrieren. Stemmen hennes er ennå meget ung, den er ikke ferdig utviklet, men allerede nå har den en markant retning. Og hun har funnet seg et repertoar som passer bra til dens mørke karakter. Eldre sangerinner vil selvsagt kunne legge betydelig mer livserfaring og musikalsk farge inn i sanger av denne typen, men ofte mens man lytter til Grimstads presise, enkle foredrag blir man minnet om at mange av disse romantiske nattstemningene jo faktisk opprinnelig ble skrevet til og sunget av slike meget unge stemmer.

Vi har blitt så vant til å høre «inderlige» fortolkninger av disse sangene og deres musikalske melankoli, at vi nesten har glemt at det også går an å betrakte dem som masker, som roller man kan leke med. Å synge lieder kan – slik Turi Grimstad overbevisende demonstrerte det ved søndagens konsert – være en mulighet for den unge kunstneren til å eksperimentere med et sett sterke følelsesuttrykk i miniatyrens format.

Avkallets teater

Bergens Tidende Morgen, 24.09.1994

Choral

Theatre du Radeau

Regi: François Tanguy

Teatergarasjen

En to timer lang forestilling uten fast tegnede personer, uten intrige, uten dialog? Skal den slags virkelig være teater?

Vel, det er unektelig ikke mye igjen av det vi normalt forbinder med teater, når de ni skuespillere og akrobater i Theatre du Radeau-truppen oppfører forestillingen «Chorale» under gjestespillet på Teatergarasjen i disse dager. Like fullt er det teater vi ser. Spennende teater.

Som så mange andre samtidskunstnere arbeider Radeau-gruppen etter devisen «less is more» – de har innsett at avkallet på effekt til tider kan være det mest effektive og autentiske kunstneriske uttrykket. I en tid der tempoet er høyt, der mediene flyter over med voldsomme bilder, der de samme glassklare historiene ropes ut på hvert gatehjørne – i en slik tid er det behov for å skru tempoet ned, for å gå i slow og dyrke de små, nesten umerkelige forløpene, den uendelig langsomme forvandlingen, det tvetydige tablået.

Utgangspunktet for «Chorale» er Kafka. Hans tekster «spilles» eller «fremstilles» ikke, men gruppen skaper et ritualisert univers som faktisk er umiskjennelig kafkask og som samtidig har interessante forbindelser til andre kunstneriske uttrykk. Underveis møter vi til eksempel Magrittes alvorlige, svartkledde menn med bowlerhattene og flere andre av surrealismens standardfigurer. Nå som den gang utkjemper de en uendelig og håpløs kamp med verden og dens gjenstridige ting. Det hele foregår til tonene av senromantisk musikk og overvåkes av forpjuskede engler og lurvete sirkusartister.

En forunderlig blanding av Buster Keaton, Beckett og Max Ernst, en forestilling full av merkelige stemninger, tørr humor og magiske øyeblikk. Men også en forestilling der formen i siste instans blir det egentlige problem – for hvordan oppdeler, avgrenser og avslutter man et verk av denne typen? Det var faktisk mange ganger underveis der gruppens fremstilling av den langsomme, uendelige forvandlingen selv ble uendelig lang, og der man satt igjen med en følelse av at det innerst inne i dette viltvoksende forløpet var en liten, stramt poengtert forestilling som kjempet for å slippe ut.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.

Profesjonalisme

Bergens Tidende Morgen, 22.08.1994

Mads Eriksen Band

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hannu Lintu

Utescenen, USF

«Det er historisk sus over denne kvelden», ropte konferansieren begeistret. Han hadde for så vidt rett. Det var unektelig noe historisk, noe umiskjennelig foreldet, trett og møllspist over hele arrangementet. For det har jo vært prøvd så mange ganger før: Like siden den aller første gitaristen i sin tid satte strøm til instrumentet, har velmenende mennesker forsøkt å servere rock i symfonisk innpakning – for å hjelpe litt til, for å skape litt oppmerksomhet om rocken, om den symfoniske musikken, eller om begge deler. Og vanligvis har det musikalske utbyttet vært presis like minimalt som denne kvelden på verftet da Mads Eriksen møtte Harmonien.

Først spilte de hver for seg. Harmonien arbeidet seg traust og iherdig gjennom en Stravinskij-sats og Olav Anton Thommesens Barbaresk. Vi hørte de samme stykkene sist dirigenten Hannu Lintu var i byen, og den gang ble de spilt med betydelig mer energi. Også Mads Eriksen har vi hørt bedre før. Han og bandet freste seg gjennom et par originalkomposisjoner – kontant, forretningsmessig, uentusiastisk. No nonsense. Og så var det tid til samspill.

«Grensesprengende», skrek konferansieren lykkelig når Harmonien pøste slapp, patetisk supermarked-musak ut over Mads Eriksens gitar. «Fusjon», ropte han når Mads Eriksen spilte melodistemmen i Solveigs Sang. Fusjon, my foot! Det var omtrent like mye grensesprengende fusjon på verftet den kvelden som når Boston Pops i sin tid spilte Beatles-låter, eller når James Last spilte Mozart’s Greatest Hits.

Og Boston Pops og James Last spilte i det minste den slags med overbevisningens varme. Fredag på verftet var det hverken overbevisning eller varme å spore. Mads Eriksen med steinansikt under capsen, Hannu Lintu og Harmonien i fine, nye Dr. Martens boots – alle hadde de det tydeligvis aldeles elendig. Men alle tok det pent, alle oppførte seg høflig og strengt profesjonelt – selv Olav Anton Thommesen som ble halt opp på scenen og måtte svare på dumme spørsmål.

Den eneste som moret seg uforbeholdent var visst konferansieren. Eller kanskje var også han bare en profesjonell som prøvde å klare en umulig jobb?

... and the winner is ...

Bergens Tidende Morgen, 28.06.1994

Bergen Lærerhøgskoles Ungdomskor

Maria Gamborg Helbekkmo, dirigent

Geir Botnen, klaver

Troldsalen

Ikke rart det var feststemning søndag kveld på Troldhaugen da Lærerhøgskolens ungdomskor ga konsert for en sal stappfull av slektninger, venner og turister: En time før konserten startet hadde jentene vunnet NRKs landskonkurranse for kor. For tredje gang.

Og ikke rart heller at resultatet av denne konkurransen ble som det ble, for det er jo et kor av helt usedvanlig høy kvalitet vi har for oss her – et kor av amatører, jovisst, men under Maria Gamborg Helbekkmos myndige ledelse synger de faktisk bedre enn de fleste profesjonelle.

Søndag kveld i Troldsalen hørte vi en klang så veltrimmet som gresset på en golfbane. Det ble sunget med forbausende soliditet i dybden. Og samtidig med rimelig fylde i toppen – i betraktning av at det faktisk er et kor av meget unge stemmer vi har å gjøre med. Diksjonen var tydelig, stemmeføringen klar, det ble gjort nydelig rede for selv de minste dynamiske forskjellene. Perfeksjon er kodeordet for dette koret: Alt virker så lett, så lekende, så liketil, men man merker samtidig at det bak den blankpolerte velklangen ligger jernhard musikalsk presisjon og disiplin.

På den annen side: Midt i feststemningen må det være tillatt å nevne at vel er korets repertoar teknisk krevende, men musikalsk sett er det ikke spesielt opphissende. Underveis hørte vi blant annet Griegs «Barnlige Sange» opus 61 og Gustav Holsts sanger til tekst av Robert Bridges, nydelige, men litt bleke verk som i likhet med det meste av kveldens program er hentet fra den lette enden av skalaen, den enden der også sviskene ligger tett.

Vi fornærmer neppe noen når vi sier at det var pianisten Geir Botnen som sto for kveldens musikalske tyngde – med en sterk og tørr fremførelse av seks krystallinske stykker hentet fra Geirr Tveitts forunderlige samling av Hardanger folketoner.

Orkesterkultur

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Det Kongelige Kapel

Dirigent: Paavo Berglund

Grieghallen

Det Kongelige Kapel – til daglig sitter de i orkestergraven på Det Kongelige Teater i København. Men det hender, alt for sjeldent etter manges mening, at de gir en riktig konsert eller to. Og hvordan spiller de så, når de kommer opp i lyset? – spurte jeg den nærmeste dansker. Det veksler med dagsformen, svarte hun, men på en god dag kan de måle seg med de beste i Europa.

På lørdag i Grieghallen var det helt sikkert en god dag. En veldig, veldig god dag.

Den store Paavo Berglund kommer ruslende inn, inntar podiet og går uten ytterligere omsvøp i gang med Brahms' første symfoni. Og bare et par takter er tilstrekkelig, så husker vi det hele igjen: Slik er det jo at et virkelig stort symfoniorkester spiller –  sammenhengende, levende, pulserende som et mektig kattedyr, stillferdig lekende og med enorme kraftreserver til plutselige utfall. Og slik er det jo at klangen fra et virkelig stort symfoniorkester egentlig skal høres ut – tett, varm, egal.

Her var det hele tiden mye å glede seg over: disiplinerte strykere som hadde arbeidet alle detaljer igjennom og hadde fått hvert eneste buestrøk på plass, treblåsere som kunne eksponere seg solistisk og straks etter blande seg sømløst inn i ensemblet, for slet ikke å tale om messingblåserne som spilte med en klang så tykk og kremet som fløten på den danske rødgrød.

Det var nettopp et orkester og en klang av denne typen som Brahms hadde i tankerne da han skrev sin smertelige, første symfoni. Og det er i det hele tatt tydelig at Det Kongelige Kapel har sine røtter i den gamle europeiske orkesterkulturen. Musikerne ferdes hjemmevant i Brahms' sterke, følelsesfulle landskaper. Men de kan faktisk en hel del mer enn deres romantiske Fadervår. Det viste de etter pausen da de under Paavo Berglunds ruvende ledelse ga en skarp og poengtert utgave av Sjostakovitsjs siste symfoni.

Ekstranummer? Et av Kapellets store glansnumre: Ouverturen til annen akt av Carl Nielsens opera Maskerade. Naturligvis.

Det stille punktet

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Verk av Sofia Gubaidulina

Siri Torjesen, sopran

Øystein Birkeland, cello

Geir Draugsvoll, akkordeon

BIT 20

Music Factory, Verftet

Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset «at the still point of the turning world».

Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige, ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».

Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen, ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.

Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon. Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.

Gitar i motbakke

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1994

Paul Galbraith, gitar

Mariakirken

Alle skjønner at Mariakirken er helt uegnet som konsertlokale. Fra en vanlig plass midt i salen ser man absolutt ingenting. Og man hører enda mindre, iallfall når det spilles kammermusikk. For akustikken er så skrøpelig at det minste host eller støyen fra en buss på Bryggen simpelthen drukner alt. Ikke desto mindre hadde festspillarrangørene viselig besluttet at skotske Paul Galbraith skulle opptre i Mariakirken. Galbraith spiller gitar. Det svakeste av alle instrumenter.

Han er en av tidens mest spennende kunstnere på sitt felt. Ambisjonen hans er å bringe gitaren teknisk og musikalsk på høyde med aksepterte soloinstrumenter som klaver og fiolin. Derfor spiller han på et spesialbygd instrument som minner om, og holdes som, en liten cello. Og tilsvarende forsøker han å utvide selve gitarrepertoaret: Han spiller selvsagt de sentrale komposisjonene for lutt og gitar, men oppfører også egne transskripsjoner av f.eks. senromantisk klavermusikk som det umiddelbart kan være noe vanskelig å forbinde med gitarens klangbilde.

Alt dette skulle vi naturligvis gjerne ha hørt, live. Nå ble det kun til korte glimt innimellom solide hosteanfall og knirkende stoler. Vi ante at Galbraiths gitar hadde cembaloets smidighet i de hurtige satsene av Bachs første suite for lutt, og at det i de flerstemmige passasjene var en klarhet i artikulasjonen som kunne bringe tanken hen på en pianist som Glenn Gould. Og vi fornemmet også, som hos Gould, en viss manierthet i foredraget – idiosynkratiske løsninger på sentrale musikalske problem og steder der fraseringer og forsiringer forekom nok så diskutable. Det var visstnok en del tekniske problem i Brahms-transskripsjonene etter pausen, men hvordan Galbraith klarte dem og hvordan han klarte de finere detaljer i det meste av kveldens program   det har vi ingen kvalifisert mening om.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.

Musikalsk refleksjon

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1994

Felicity Palmer, mezzosopran

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Håkonshallen

Den siste av Luciano Berios Folk Songs fra 1964 er en azerbaidjansk kjærlighetsang. Anekdoten forteller at Cathy Berberian i sin tid noterte sangen ned fra en sprukken sovjetisk grammofonplate. Det er vel mulig. Men da Felicity Palmer fremførte sangen på torsdag, fikk den fremmedartede ordsalaten en liten, nesten umerkelig vending: Det hele virket veldig eksotisk og overbevisende, men samtidig også litt for riktig, litt for «folkelig», litt for «azerbaidjansk».

Og sådan er det jo i virkeligheten med alle disse små charmerende folkesanger: De rommer så mange motstridende lag. De minner oss hele tiden om noe vi syns vi kjenner. De siterer, de etterligner, de bruker stumper av tradisjonen – til å reflektere over tradisjonen. Og det fine ved Felicity Palmers tolkning i Håkonshallen var nettopp at hun, helt i Berios ånd, holdt dette reflekterende spillet svevende, uavgjort, at alle de ulike muligheter i grenselandet mellom musikalsk ironi og seriøs pastisj fikk lov å stå adskilt, side om side.

At Palmer er en intelligent sangerinne – det visste vi da vi hadde fulgt henne gjennom Berios tvetydige univers. At hun også er en fullblods dramatiker forsto vi etter å ha hørt hennes overveldende fremstilling av Phèdres lidelse og død i kveldens annet hovedverk, Benjamin Brittens monolog for sopran og kammerorkester, bygget over Racines tragedie.

Sammenlignet med sværvektere som Berio og Britten kom kveldens to nordiske orkesterverk uunngåelig noe blekt ut, men vi noterte oss i det minste at Olav Bergs Four Poems er et lite, konsentrert verk med mange fine solopartier; vi bemerket at det ikke er mye strøm på finske Magnus Lindbergs «Corrente» for kammerorkester; og først og fremst konstaterte vi at BIT 20 ensemblet enda en gang gjorde en sterk og overbevisende innsats for det 20. århundrets musikk.

Nordiske einstøinger

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1994

Verk av Carl Nielsen og David Monrad Johansen

Bergen Filharmoniske Orkester, Bergen Filharmoniske Kor og Bergen Lærerhøgskoles Barnekor med diverse solister.

Dirigent: Peter Ernst Lassen

Torsdagskonserten sto i einstøingenes tegn. Først danske Carl Nielsen, så norske David Monrad Johansen, begge representert med store korverk fra begynnelsen av 1920-tallet: kantet, sær musikk fra de europeiske randsonene.

Carl Nielsens Fynsk Forår skildrer barndommens landlige idyll, sett på avstand fra København av en voksen mann. Bildet er kjærlig, vemodig, men også lett ironisk, godmodig ertende  – en dobbelthet som kom fint frem i torsdagens oppførelse, under danske Peter Ernst Lassen stødige ledelse. Det var mye bra orkesterspill, og det ble sunget sikkert og ryddig av koret, på noe som nesten var dansk!  – i hvert fald med så energisk flate a-er og så imponerende myke d-er at danskene i salen ble rammet av akutt hjemlengsel. Aller mest imponerende var Lærerhøgskolens barnekor som med en kort, konsis og klokkeklar innsats fikk den fynske himmel til å åpne seg over Grieghallen.

På denne bakgrunnen kom solistene unektelig til å stå noe svakere: Kjell Magnus Sandve hadde til eksempel en del problemer med intonasjonen i starten og ga en temmelig blafrende utgave av «Den milde dag». Og det kompliserte «Æbleblomst»-avsnittet der alle tre solister eksponeres, hadde mildt sagt et noe kaotisk preg.

David Monrad Johansens Voluspå er et stort anlagt verk, regelmessig i formen, enkelt i melodikk og harmonikk. Den ene korte melodiske frasen følger traust etter den andre og etterhvert skapes det en alvorstung monumental frise. Verkets forsøk på å konstruere det «nasjonale» ved å gripe musikalsk tilbake til middelalder og kirketonarter høres vel litt betenkelig ut i dag, men på den annen side: Under Randi Stenes imponerende sterke solo mot slutten fikk musikken plutselig så mye farge og glød, at vi et kort øyeblikk trodde på volvens forsikring om at det ligger «undersame tavlur av gull i grase».

Andakt og ekstase

Bergens Tidende Morgen, 16.04.1994

Bergens Filharmoniske Orkester

Håkon Austbø, klaver

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Det gikk et sus gjennom Grieghallen på torsdag da Håkon Austbø satte fingrene i tangentene og åpnet Bela Bartoks tredje klaverkonsert. Alle skjønte med en gang at noe stort var i ferd med å skje, at dette ville bli en av disse sjeldne kveldene der solisten ikke bare avspiller musikken men lar den bli til på nytt, og der vi, publikum i salen, blir dratt med inn i prosessen og får lov å oppleve verket fra innsiden.

I tolkningen av Bartoks dødsverk plasserte Austbø seg fra første takt på knivens egg i en nervepirrende balanse mellom det strengt kontrollerte og det generøst åpne. Han har arbeidet seg gjennom alle tekniske problem, han kjenner og behersker dette komplekse verket, og spillet hans er gjennomskinnelig klart. Men det er også hele tiden høyspent sitrende, nesten nervøst anspent. For nettopp den suverene beherskelsen av alle detaljer gir ham overskudd til å gå i stadig dialog med verket – og med orkestret og salen: Han lytter intenst etter enhver nok så liten nyanse, ethvert nok så minimalt stemningsskift, klar til å korrigere og profilere, klar til å yte motspill og medspill. Og beveger seg ubesværet, med streng musikalsk logikk fra det åndeløst andaktsfulle i annensatsens adagio religioso til det rytmisk ekstatiske i den rasende, stampende tredjesatsen.

Også for Harmonien var dette en stor kveld. Det hele startet ganske visst med en temmelig valen og ukonsentrert oppførelse av Bachs tredje Brandenburgkonsert. Men så snart vi nådde frem til Bartok falt alt på plass. Og i det avsluttende verket, Tsjaikovskijs fjerde symfoni, fikk den israelske dirigenten Yoav Talmi orkestret til å spille bedre enn vi har hørt det på lenge: klart, overskuelig, med god totalklang og perfekte innsatser i blåsene. En sterk kveld. En av dem man husker.

Skravlande steinar

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1994

Glenn Erik Haugland: Om desse steinane tala

Hemera, HCD 2905

Ola Jonsmoen såg steinane på ein kyrkjegard i Nord‑Østerdal og gav dei mæle i diktsamlinga «Om desse steinane tala», ein sjenerøs og underfundig norsk pendant til Lee Masters sin antologi om den amerikanske småbyen Spoon River. Seinare brukte Glenn Erik Haugland nokre av Jonsmoen sine dikt i ein timelang komposisjon for songarinne og fem musikarar. Det er dette verket som nå er gitt ut på CD.

Dikta er harde som flint, skarpe og komprimerte, presise og formsikre. Her finn me nøkterne meditasjonar over forspilte liv og melankolske tilbakeblikk på alt for korte lykkestunder. Poenga fell som øksehogg og i kvar tekst vert det opna svimlande perspektiv av grenselaus sorg og glede.

Hauglands komposisjonar er diametralt motsette: formlause, einstonige, pretensiøse; stilen er oppvakt lærarhøgskule‑modernisme – og som det høver seg i desse tider er det òg små innslag av utvatna folketone. Over heile prosjektet kviler det ein klam eim av sjølvgod alvor.

Det kan vere ille nok, men det verste er likevel at Haugland freistar å få dei vakre, korte tekstane til å passe til den langtekkelege musikken: Han klipper dei i filler. Han gjentek tilfeldige ord og linjer. Han lagar umotiverte omkved. Han stokkar heile avsnitt om så det siste, avgjerande poenget plutseleg kjem først. Han klipper resolutt poenget vekk. Osb., osb.

Det er ti dikt på plata. Ingen av dei har kome uskadde gjennom denne prosessen. I dei opphavlege tekstane talte gravsteinane skarpt, konsist, meiningsfylt. Etter møtet med Haugland og hans saks pludrar og skravlar dei som samlivsterapeutar på helgekurs.

Uskyld

Bergens Tidende Morgen, 11.03.1994

Wenche Aukner, sopran

Audun Kayser, klaver

Gro Sandvik, fløyte

Håkonshallen

Man kommer lett til at høres ut som en av avisenes vineksperter, når man forsøker å beskrive stemmer. Allikevel: Wenche Aukners stemme er slank, meget nasal og meget skarpt fokusert. Den har et ungdommelig preg og er tillike velpleiet, med god kontroll i alle registre – en stemmetype som er velegnet til lettere opera, spesielt til de klassiske ungpikerollene, langt vanskeligere er det å forbinde den med lied-genren.

Uansett: Ved konserten i Håkonshallen på tirsdag beveget Aukner sig utvungent og kompetent mellom ytterpolene i liedtradisjonen – fra den store blomstringen hos Mendelssohn og Schumann til tradisjonens Spätlese hos Richard Strauss. Og der var i tillegg fire sanger av spanske Rodrigo, som jo ellers er mest kjent for en sjarmerende gitarkonsert; og en lille pyntelig sangsyklus av Øistein Sommerfeldt – med nydelig fløytespill av Gro Sandvik.

Altså et repertoar som favnet vidt. Likevel hadde man en fornemmelse av at konserten musikalsk sett beveget seg innenfor et temmelig begrenset område. For hos alle disse ulike komponistene hadde Aukner hver gang funnet frem til nettopp de sangene der det fjærlette, det andpustne, det naivt uskyldige eller det naivt kokette sto i sentrum: et repertoarvalg som selvsagt passet veldig bra til hennes stemmetype, men som unektelig gav kvelden et noe enstonig preg, og som i tillegg gav et temmelig rart inntrykk av selve liedgenren – den mest flammende sensuelle av alle 1800 tallets musikalske former.

Audun Kayser akkompagnerte med ro og autoritet, men kanskje av og til noe rutinepreget. Det var steder, bl.a. hos Schumann og Strauss, der litt for mange pianistiske spissfindigheter og nyanser forsvant. Og der tanken gikk til den særlige langrennsteknikken som en gang ble karakterisert slik: Den er ganske effektiv, men det går hardt ut over ungskogen.

Musikkens mening

Bergens Tidende Morgen, 26.02.1994

Ludwig v. Beethovens 1. og 3. symfoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

En torsdagskonsert med et rent Beethoven‑program. Før pausen: den første symfonien der Beethoven litt forsiktig prøver ut det store formatet; etter pausen: Eroica, den tredje symfonien, et av musikkhistoriens ruvende mesterverk. Med andre ord: «back to basics». Harmonien og Kitajenko går tilbake til selve den europeiske orkestermusikkens fundament. Et prisverdig prosjekt. Men ikke noen spesielt lykkelig realisering.

For det første tok det litt for lang tid før orkestret fant løypen. Strykerne spilte som vanlig upåklagelig, men den samlede orkesterklangen var ujevn gjennom hele første sats og langt ut i andre under den første symfonien. Etterhvert kom klangen og det rytmiske under kontroll, og i resten av konserten ble det spilt nydelig med mange fine detaljer. Til eksempel sto tredjesatsene skarpt med snertende driv i begge symfoniene. Og de folkelig dansante delene av siste‑satsene hadde både letthet og oppdrift.

Altså alt i alt: godt håndverk. Naturligvis. Hva ellers? Det er hva vi forventer av et orkester som Harmonien. Men av de beste orkestrene forventer vi også noe mer: argumenterte svar på de sentrale musikalske spørsmålene som verkene stiller. Og nettopp i denne sammenhengen er Beethoven alltid den store prøvesteinen. For ethvert orkester. Og for enhver dirigent.

I Kitajenkos tolkning har Beethovens symfonier et eiendommelig flimrende preg. De hurtige satsene virker nervøst uelastiske, de langsomme satsene mangler tyngde og nerve. Problemet ligger tydeligvis i at han spiller disse symfoniene slik han spiller så mye annen musikk: som kjeder av små kontante, musikalske problem – problem som han løser på stedet, etterhvert som de dukker opp. Med den gode håndverkers effektivitet.

Men hos Beethoven er disse problemene jo nettopp aldri lokale, de kan kun løses ut fra en samlet musikalsk konsepsjon, for de er deler av store, overgripende sammenhenger. «Satser» siger vi, og bruker med rette det tyske ordet for «setning»: Beethovens symfonier består av setninger som henger logisk sammen og som i sin sammenheng danner store, meningsbærende utsagn. Og har man ikke denne setningsbygningen for øye i hver eneste takt, da faller musikken fra hverandre. Den blir udramatisk, konturløs. Og i verste fald: uforståelig.