Heftig og begeistret avslutningskonsert

Bergens Tidende, 09.06.2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck og Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, piano
Bergen Domkor
Kjetil Almenning, kordirigent
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Grieghallen

Festspillsjef Lars Petter Hagen opptrådte som munter, veltilfreds konferansier på den tradisjonelle avslutningskonserten i Grieghallen onsdag kveld. Og han hadde all grunn til å være både munter og veltilfreds: Årets festspill har, i alle fall musikalsk sett, vært noen av de mest vellykkede på mange år – med store, sjelsrystende forestillinger i Grieghallen og et vell av spreke, spennende konserter rundt om på byens scener.

Ikke rart at festspillsjefen ble møtt av et heftig og begeistret publikum som brøt ut i spontan applaus ved enhver anledning.

Det var kun to komponister på kveldens program, to komponister fra Bergen: den «glemte» eller oversette Anne-Marie Ørbeck (1911-96) som har vært trukket frem i lyset ved flere anledninger under årets festspill. Og så Edvard Grieg, naturligvis, med den tradisjonelle fremføringen av klaverkonserten hans.

Det startet med to korte stykker kormusikk av Ørbeck, fint fremført av Bergen Domkor under ledelse av Kjetil Almenning: «Heimhug» for mannskor til tekst av Hans Henrik Holm og «Vårt land» for blandet kor til tekst av Arnulf Øverland.

Og da var det tid for Ørbecks Symfoni i D-dur. Den er skrevet i 1944, men først uroppført ti år senere, i 1954 – av Bergen Filharmoniske Orkester.

Da jeg hørte portrettkonserten med Ørbecks musikk i Håkonshallen i siste uke, skrev jeg at verkene hennes pekte i ulike retninger og at de ikke ga noe samlet inntrykk av henne som komponist. Men at bildet kanskje ville bli klarere på avslutningskonserten med fremføringen av hennes Symfoni.

Onsdag kveld ble bildet vel noe klarere. BFO ledet av Eivind Aadland ga i alle fall Ørbecks symfoni en god, lojal tolkning. Vi hørte en på mange måter «typisk» symfoni – bygget opp etter det klassiske skjemaet med tre avvekslende satser – allegro, larghetto, allegro. Verket er velskrevet med mange fine detaljer i de ulike instrumentgruppene. Tonespråket er fritonalt, og det hviler en lett senromantisk klang over symfonien – samtidig med at man av og til også hører svake ekkoer av norske folketoner.

Alt i alt: godt håndverk, en sympatisk komposisjon, ingen tvil om det. Men, likevel: Som helhet virker symfonien temmelig blek og retningsløs. Det er som om det ikke er noe samlende prosjekt bak musikken. Som om det mer er snakk om en stiløvelse enn om et ferdig, avrundet verk.

Etter pausen ble det da Griegs op. 16, klaverkonserten, som i nesten alle årene har vært aller siste verk på festspillprogrammet. Tysk-japanske Alice Sara Ott som skulle vært solist, hadde måttet melde avbud på grunn av en skade. Og med kort varsel hadde Leif Ove Andsnes, «pianisten fra Kalfaret» som Lars Petter Hagen introduserte ham, sagt seg villig til å steppe inn og overta solostemmen.

Griegs a-moll konsert er på et vis signaturverket til Andsnes. Han fikk sitt store gjennombrudd som pianist da han spilte konserten på Festspillene i 1988, bare 18 år gammel. Han har innspilt konserten på plate flere ganger, med stor suksess. Pluss at han har spilt den på Festspillenes avslutningskonsert tre ganger, senest i 2002.

I dag, 21 år senere – hvordan spiller han denne solostemmen nå? Like fantastisk og like overrumplende som før. Og samtidig helt annerledes. Klarheten, omsorgen for de ømme, lyriske passasjene – alt er slik vi husker det. Men i tillegg har tolkningen hans fått ekstra modenhet og dybde. Han legger inn en voldsom, maskulin kraft i de virtuose passasjene, og gir hele verket en mørk, ekspressiv klang jeg ikke husker å ha hørt før.

En fantastisk pianist som er i stand til å trekke stadig nye kvaliteter ut av Griegs klaverkonsert. Og et fantastisk punktum for Festspillene 2023.

Stående applaus. Tre-fire fremkallelser. Og så til aller sist Andsnes ved flygelet, tre ekstranumre, tre solostykker – først bevegende tolkninger av to korte stykker av Anne-Marie Ørbeck hentet fra arkivet i Universitetsbiblioteket: «Melodi» og «Capriccio», begge skrevet i 1931. Pluss til aller sist en liten «Lokk» av Grieg.

En fremføring for historiebøkene

Bergens Tidende, 06 06.2023

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem
Lise Davidsen, sopran. Rihab Chaieb, mezzosopran. Freddie De Tommaso, tenor. Shenyang, bassbaryton.
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor, Bergen Filharmoniske Kor, Bergen Private Gymnas Musikklinjes Kor.
Håkon Matti Skrede, kormester.
Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Edward Gardner, dirigent
Grieghallen

Det var fullt hus i Grieghallen lørdag kveld. Både i salen og på scenen.

Bergen Filharmoniske Orkester var for anledningen utvidet med musikere fra ungdomsorkesteret BFUng. Bak dem reiste det seg en mur av sangere fra fire av byens kor. I alt 120 musikere og 230 sangere – under myndig ledelse av sjefsdirigent Edward Gardner. Og foran dem: et stjernelag av solister med Lise Davidsen i spissen.

Alle disse musikalske kreftene var kommet sammen for å fremføre Giuseppe Verdis Requiem. Og for en fremføring det da ble!

Giuseppe Verdi var ikke selv troende. Han skrev operaer, ikke kirkemusikk. Men i 1874 tok han på seg å skrive denne store dødsmessen til minne om den italienske forfatteren Alessandro Manzoni.

Dirigenten Hans von Bülow skrev i sin tid syrlig at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Og spydige kritikere har senere sagt at denne dødsmessen er Verdis «beste opera». Selv understreket Verdi at messen hans nettopp ikke bør fremføres som en opera. Virkemidler som kan passe utmerket i et operahus, passer overhodet ikke til denne musikken, sa han.

Spørsmålet om Verdis Requiem er en opera eller en messe fortonte seg som temmelig irrelevant slik verket ble fremført i Grieghallen på lørdag. Det vi hørte, var noe helt annet – et eksplosivt musikalsk verk av kolossale dimensjoner, en dramatisk, hjertegripende komposisjon som rammer deg med massivt trøkk og velter deg over ende. Dette er et verk som gir deg både frysninger på ryggen og våte øyne.

Johannes Brahms’ «Ein Deutsches Requiem» fra samme periode er en dødsmesse skrevet for å trøste de etterlatte. I Verdis Requiem er det ingen trøst å hente. Verket hans forteller om frykten for døden og fremstiller de etterlattes bønn om håp om frelse.

Fremføringen på lørdag viste frem alle sider av dette sammensatte følelseskomplekset. Etter den rolige første satsen slår orkestret til med full styrke og gir oss en skarp, rasende versjon av «Dies Irae» mens koret synger om redselen for dommedag. I denne nesten kaotiske satsen fikk vi også det første inntrykket av de fire solistene og hvordan de fungerte i samspill med koret. Den tunisisk-kanadiske mezzosopranen Rihab Chaieb var konstant i ilden og imponerte blant annet med en uttrykksfull innsats i «Liber scriptus»-delen. Freddie De Tommaso ga en flott, malende versjon av «Ingemisco». Mens den kinesiske bassbarytonen Shenyang la et rungende fundament i «Tuba mirum» og «Confutatis». Og henover alle, henover den massive kor- og orkesterklangen, hørte vi Lise Davidsens strålende, brennende sopranstemme.

Solistene som vi mest hadde hørt som enkeltstemmer, samlet seg til en vokalkvartett i «Offertorio»-satsen og ga en hjertegripende skildring av de levende som ber for å befri de dødes sjeler. Og korene fulgte etter med en helt overveldende utgave av «Sanctus», en åttestemmig fuga skrevet for dobbeltkor.

Etter all turbulensen, etter den lange, musikalske og følelsesmessige berg-og-dal-banen, nådde vi til sist frem til «Libera me»-delen der Lise Davidsen og koret ber om at de dømte skal bli frelst på Vredens Dag. Og det massive verket legges til hvile på en fredelig C-dur-akkord.

Det er sjelden – om noensinne – vi har hørt en så overbevisende fremføring av dette verket, her i byen, men også mer generelt. Edward Gardner er en dirigent som klarer å organisere slike store, kompliserte verk – og få dem til å lykkes musikalsk. Med seg på reisen hadde han et orkester i toppform og fire veltrimmete kor. Pluss et sterkt hold av solister.

Resultat: en imponerende fremføring. En fremføring som kommer til å gå inn i historiebøkene.

Musikk fra glemmeboken

Bergens Tidende, 02. 06. 2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck
Annika Synnøve Beinnes, sopran
Ingrid Søfteland Neset, fløyte
Kei Solvang, piano
Anna-Maria Helsing, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Håkonshallen

Festspillene er de store, musikalske kontrastenes tid. På mandag satt vi i Håkonshallen og hørte cellisten Gautier Capuçon og pianisten Kim Bernard spille kammermusikk av Schumann, Brahms og Grieg. Fargesterke, blodrike verk – som all verdens musikere har på programmet og som vi har hørt igjen og igjen.

Og så, dagen etter, samme sted, en konsert der Håkonshallens lille scene er fylt til randen med Bergen Filharmoniske Orkester og der det blir spilt musikk som bare noen få av oss har hørt før, musikk som stort sett har falt ut av den musikalske hukommelsen.

Tirsdagens konsert dreidde seg om orkestermusikk skrevet av årets festspillkomponist Anne-Marie Ørbeck (1911–96) – komponisten og pianisten som etter et internasjonalt gjennombrudd i 1930-tallets Berlin, dro tilbake til Norge under krigen og slo seg ned i Bergen. Og som bare skrev ganske få komposisjoner de neste mange årene.  

På konserten i Håkonshallen fikk vi, med Marion Hestholm som konferansier og kyndig veileder, en introduksjon til Ørbecks orkestermusikk, med gode fremføringer av både tidlige og sene verk.

I omtaler av Ørbecks musikk er det ofte snakk om «det nordiske». Hun selv har fortalt om studietiden i Berlin der lærerne anbefalte henne å ta vare på «det nordiske draget» i musikken hennes. I den lille orkestersuiten «Melodi» (1940) som innledet kveldens konsert, fikk vi høre dette »nordiske draget» – både i melodikken og i orkesterklangen med sine klare referanser til Griegs orkesterverk.

Enda tydeligere var det norske folketonepreget i de to orkestersangene fra 1950-åra til tekster av Aslaug Vaa og Tor Jonsson. På konserten hørte vi dem i en sterk, uttrykksfull tolkning av den unge sopranen Annika Synnøve Beinnes.

Og så var vi plutselig i en helt annen verden. De to siste verkene på kveldens program er skrevet med mange års mellomrom og i et tonespråk uten tydelige referanser til «det nordiske draget».

Først hørte vi Ørbecks «Pastorale for fløyte og strykeorkester». Verket er skrevet i 1959 etter en periode da hun hadde hatt studieopphold i Paris og Wien og fått studere ulike former for samtidig musikalsk modernisme. Det er snakk om en veldig flott, ekspressiv komposisjon, skrevet i et tonespråk med tydelige referanser til fransk, fritonal blåsermusikk. I Håkonshallen ble den virtuost fremført av fløytenisten Ingrid Søfteland Neset.

Konserten sluttet med Ørbecks Concertino for klaver og orkester – som samtidig var kveldens helt store overraskelse. Det var dette verket Ørbeck fikk suksess med da hun fremførte det i Berlin i 1938. Her er det ingen referanser til Grieg og «det nordiske draget». Dette er en moderne 1930-talls komposisjon, synkopert, eksplosiv storbymusikk – med et bankende klaver i rollen som rytmeinstrument og med harde messingklanger i orkesteret. I pianisten Kei Solvangs flotte fremføring hørte vi referanser til Gershwin og kanskje også til noen av Rakhmaninovs mer jazzy komposisjoner.

Noe samlet bilde av Anne-Marie Ørbeck som komponist fikk vi vel ikke i løpet av denne konserten – i alle fall pekte de fire komposisjonene i ganske ulike retninger. På Festspillenes Avslutningskonsert neste onsdag blir bildet kanskje klarere: Da skal vi høre hennes Symfoni i D-dur spilt av BFO – orkestret som også urfremførte verket i 1954.

Pangstart for Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 25. 05. 2023

Opera
Giacomo Puccini: Tosca
Lise Davidsen, Freddie De Tommaso, Bryn Terfel
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske
Kor, Collegium Musicums kor
Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen

Med Puccinis store opera «Tosca» på programmet og tre verdensstjerner i hovedrollene – ja, da var det vel på forhånd gitt at Festspillenes åpningskonsert måtte bli en suksess. Og det ble det! En stor, musikalsk suksess!

«Tosca» er en melodramatisk thriller der politikk, religion og sex er vevd sammen. Vi er i Roma under Napoleonskrigene, en dag i juni 1800 – der vi møter maleren Mario Cavaradossi og hans elskede, operadivaen Tosca. Cavaradossi hjelper en politisk fange til å flykte og blir selv tatt til fange av Baron Scarpia, Romas sadistiske, korrupte politisjef. Scarpia vil ha sex av Tosca mot at frigi hennes elskede Mario, men han lykkes ikke med det, og operaen slutter høydramatisk og tragisk: Tosca dreper Scarpia, Cavaradossi blir henrettet og Tosca begår selvmord.

Årets festspillmusiker, sopranen Lise Davidsen, scenedebuterte på onsdag i rollen som Tosca. For noen år siden fikk hun sitt store, internasjonale gjennombrudd som «dramatisk sopran» i tunge, kolossale Wagner-roller. Men slik vi hørte henne i Grieghallen på onsdag, var hun forvandlet til en helt overbevisende «lyrisk sopran». Hun sang riktignok Tosca med enormt kraft i høyden, men hadde samtidig ekte sans for rollens mer lyse, lyriske sider. Og hennes klagende, fortvilte fremføring av «Vissi d'arte» i andre akt ble kveldens absolutte musikalske høydepunkt.

I rollen som Toscas elskede Cavaradossi hørte vi den unge britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso. Det er bare halvannet år siden han fikk sitt store gjennombrudd – nettopp som Cavaradossi i en Tosca-oppsetting på Londons Royal Opera House der han sprang inn som erstatning for en tenor som var blitt syk. Siden har han sunget Cavaradossi mange ganger og blant annet innspilt deler av rollen på platen «Il Tenore» sammen med Lise Davidsen som Tosca.

Som sangertype er De Tommaso en «spinto» tenor: Stemmen hans har en lys, lett kvalitet, men har samtidig tyngde og en kraft som han aktiverer i de store dramatiske klimaksene. Det er noe «old school» over stemmen hans: Den er vakker, mørk, med ekspressive «hulk» – og en klang som minner om de store italienske tenorene fra 1950- og 60-tallet. Onsdag kveld fikk vi høre alle disse sidene av talentet hans – i første akt en forrykende, høydramatisk versjon av «Recondita armonia» (som gjerne kunne ha fått stor applaus og bravo-rop fra publikum) pluss en inderlig, fortvilt avskjedsarie «E lucevan le stelle» i tredje akt.

Politisjefen Scarpia har ikke de store musikalske virkemidler å spille på. Men walisiske Bryn Terfels bassbaryton fungerte godt i rollen som klassisk, truende skurk – brutal, demonisk, sadistisk.

Handlingen i «Tosca» utspiller seg på tre kjente romerske lokaliteter – kirken Sant'Andrea della Valle, Farnese-palasset og fengselet Castel Sant'Angelo. Men disse stedene fikk vi ikke sett i Grieghallen. For kveldens «Tosca» var en «konsertant» fremføring, slik vi er blitt vant til å se opera i Bergen gjennom de siste årene – altså en fremføring der handlingen ikke utspiller seg i et vanlig scenisk rom med kulisser og rekvisitter. Solistene står på scenen foran orkesteret – som i et oratorium – og «spiller», rollene sine med minimale, fysiske virkemidler, regissert av Nicolai Riise. Mens Jesper Kongshaug legger diskret lysdesign omkring begivenhetene.

Man kan si mye positivt om denne praksisen. Det er fint at vi faktisk får anledning til å høre noen av litteraturens store operaer i Bergen – uansett at det er skjer i et redusert format. Og mye av den fysiske handlingen kan vi selvsagt forestille oss ved å lytte til sangerne og se deres stiliserte bevegelser foran orkesteret.

Men nettopp i en opera som «Tosca» savner man likevel det tradisjonelle fysiske scenerommet. Alle tre akter er bunnet til disse tre konkrete, romerske lokaliteter – som hos Puccini er konstruert som psykologiske rom. Dette er fysiske steder som samtidig brukes til å anskueliggjøre og uttrykke sangernes indre tanker og følelser.

I Grieghallen overtar orkestret mye av den funksjonen som scenerommene tradisjonelt har. Gardner og BFO gir en presis og vakker fremstilling av Puccinis partitur. De fremhever og understreker hans ledemotiver og illustrerer med musikalske midler sangernes skiftende psykologiske tilstander. Og av og til legger de selvstendige, vakre kommentarer inn under handlingen – som for eksempel i tredje akt der celloene kommenterer Cavaradossis avskjed med verden.

Musikalsk triumf for Bergen Nasjonale Opera

Bergens Tidende, 19. 03. 2023
Antonín Dvořák: Rusalka
Àlex Ollé, regi
Alfons Flores, scenografi
Håkon Matti Skrede / Kormester
Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester 
Edvard Grieg Kor 
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Statister fra «Teatertigrene»
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen

Den store tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák skrev ikke bare flotte symfonier og vakker kammermusikk, han skrev også operaer – elleve stykker faktisk. Mange av dem var veldig populære i samtiden, men de fleste er glemt i dag. Det er bare den siste, «Rusalka» fra 1901, som fremdeles blir oppført på moderne operascener. I disse dagene kan du høre – og se – den i Grieghallen i regi av Bergen Nasjonale Opera.

Det er snakk om en «lyrisk eventyropera»: Dvořák og librettisten hans, Jaroslav Kvapil, baserte «Rusalka» på et stoff vi kjenner igjen fra europeiske eventyr som for eksempel H.C. Andersens «Den lille havfrue».

Hos Dvořák og Kvapil er tittelfiguren Rusalka en vannymfe som drømmer om å bli menneske og bli sammen med den kjekke prinsen som av og til kommer og bader i skogtjernet der hun og familien hennes bor.

Det går gruelig galt. Rusalka får hjelp av heksen Ježibaba til å bli menneske, men mister stemmen i prosessen. Prinsen vil gifte seg med henne, men opplever henne som kall og fjern. Han svikter henne til fordel for en forførende, vakker fyrstinne. I siste akt vender den sørgende Rusalka skuffet tilbake til tjernet. Prinsen følger etter. Han er forhekset. Rusalka dreper ham og hever trolldommen.

Fremstillingen av denne historien i Grieghallen er, musikalsk sett, en triumf for Bergen Nasjonale Opera. Operasjefen Eivind Gullberg Jensen står selv på podiet i orkestergraven og fører Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Dvořáks partitur, stramt, presist – i en tolkning som både understreker og understøtter begivenhetene på scenen med «wagnerske» ledemotiver, samtidig med at han og musikerne klart får frem alle de romantiske klangfargene som preger store deler av Dvořáks partitur.

Oppe på scenen er svenske Malin Byström konstant i sentrum i rollen som Rusalka. Hun fremstiller Rusalkas lengsler og drømmer i første akt med stor, funklende sopranstemme og forvandler seg til tragisk heltinne i tredje akt der hun fargelegger stemmen sin slik at den får en mørk, nesten mezzo-aktig karakter. Gjennom alle historiens brå vendinger understøtter hun den musikalske tolkningen med et sterkt, fysisk og scenisk nærvær.

Prinsen, Rusalkas motspiller, synges av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich som gir rollen en diskret «italiensk» dreining slik at den nesten høres ut som noe Puccini kunne ha skrevet. Rusalkas far, Vodnik, fremstilles sterkt og autoritativt med rungende stemme av den imponerende kroatiske bassen Ante Jerkunica. Og mezzosopranen Hege Høisæter har, forkledt som dominatrix, noen korte, demoniske innslag i rollen som heksen Ježibaba

Men så var det selve den sceniske fremstillingen, da. Gjennom de siste ti-tjue årene har «Rusalka», regimessig sett, vært en av de mest mishandlede operaene på de internasjonale scenene. Handlingen var vært henlagt til bordeller, til engelske barnehager, til en østerriksk barnemishandlers kjeller – til alle andre steder enn det lille tjernet i skogen. Og figuren Rusalka har vært fremstilt som en skadet ballettdanser, en gateprostituert og så videre.  

Oppsettingen i Grieghallen er vel ikke helt der. Men det er tydelig at Àlex Ollé og regigruppen hans fra Barcelona, «La Fura dels Baus», har hatt problemer med å komme frem til en samlende visuell tolkning av historien om Rusalka.

Ollé har snakket om at «usynliggjørelse» er et tema i librettoen. Og i deler av oppsetningen fremstiller han dette temaet ved å la Rusalka eller medlemmer av gruppen «Teatertigrene» delta som oversette tilskuere til handlinger som skjer på andre deler av scenen, spesielt i akt II der vi befinner oss på prinsens slott. Men synspunktet gjennomføres ikke konsekvent, bare som sporadiske innslag.

Derfor er det spesielt scenografen Alfons Flores som har fått styre den sceniske fremstillingen. For ham er scenen «et rom som viser Rusalkas sjel». Og fordi hun lenges vekk fra nymfefamilien sin, er det ikke noe skogtjern og ikke noe vann på scenen, men derimot et tykt teppe av visne blader – pluss en samling gamle møbler. 

Det er kanskje en slags logikk i dette. Og av og til skaper Flores slående visuelle bilder – som når «Teatertigrene» danner ildfluer i den mørke skogen, eller når møblene løfter seg og vi forstår at vi befinner oss på bunnen av tjernet. Men som helhet fungerer scenografien dårlig og blokkerende for sangernes utfoldelser.

En musikkhistorisk sensasjon

Bergens Tidende, 10.03.2023 

Arne Nordheim: The Tempest (Suite From The Ballet)

Beate Mordal (sopran), Jeremy Carpenter (baryton)
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Lawo Classics

På slutten av 1970-tallet skrev Arne Nordheim musikk til koreografen Glen Tetleys «Stormen», en ballett basert på Shakespeares merkelige drama «The Tempest». I etterfølgende bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at denne ballettmusikken ikke alene er et av Nordheims hovedverker, den er også – slett og rett – hans mest populære verk.

Det er nå litt rart, dette med populariteten. For det er faktisk ikke mange mennesker som noensinne har sett eller hørt dette verket. Tetleys ballett er bare blitt oppført noen få ganger i løpet av de mer enn førti årene som har gått siden premieren. Balletten er ikke tilgjengelig på DVD og Nordheims musikk er aldri blitt spilt inn på plate. Det eneste spor av musikken er en liten suite, et kort sammendrag for sopran, baryton, kor, lydbånd og orkester som Nordheim skrev i forbindelse med premieren og som siden 1980 har vært tilgjengelig på LP eller CD i en litt matt og upresis tysk versjon.

På denne bakgrunnen er det faktisk litt av en musikkhistorisk sensasjon når Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner i disse dagene kan presentere en innspilling av Nordheims «The Tempest» – riktignok ikke all ballettmusikken hans, men den lille suiten – i en helt ny, moderne versjon.

Gardner og BFO fremførte suiten for et veldig begrenset publikum på Festspillenes avslutningskonsert i Covid-året 2021. Den nye platen er spilt inn et par måneder etterpå, og du merker med en gang at musikerne fremdeles er fortrolige med Nordheims musikk og vet hva som må til for å få hans lydbilder til å fungere.

Suiten følger og «illustrerer» Shakespeares tekst. Vi opplever storm og skipbrudd, vi hører de overlevende som våkner opp og skjønner at de er strandet på en magisk, fortrollet øy der de må forholde seg til trollmenn og villmenn.

Nordheim fremstiller hele denne historien med musikalske midler. Igjennom det meste av forløpet dominerer treblåsere og ulike typer slagverk, elektronisk forsterket og forvrengt og supplert med elektronisk bearbeidet korsang.

Av og til stiger to menneskestemmer opp og ut av lydmassene. Det er sopranen Beate Mordal og barytonen Jeremy Carpenter som synger ordløse fraser ispedd sitater fra Shakespeares tekst.

Det er også to andre solister på platen: I «Lacrymae»-satsen hører vi en cellist som spiller en veldig vakker og uttrykksfull klagesang. Og i «Four legs and two voices» møter vi en livlig, snerrende trombone. Men hvem disse to musikerne er, fremgår dessverre ikke av tekstheftet.

Det er mange slike fine innslag på platen, men det mest slående ved BFOs innspilling er helhetsbildet av suiten og den musikalske presisjonen. Nordheims mange kollisjoner og orkestrale sammenbrudd står glassklart i lydbildet. Det er som om alle disse lydene har fått en slags plastisk, konkret dimensjon, som om de er fysiske gjenstander du kan ta og føle på.

Er Nordheims musikk til «The Tempest» et av hovedverkene hans? Edward Gardners og BFO nye plate kan vel ikke besvare dette spørsmålet, men innspillingen av suiten gir i det minste et grunnlag for å diskutere saken. Og den er under alle omstendigheter er et veldig overbevisende og viktig tilskudd til Nordheim-diskografien.

En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.

Operajul i Bergen

Bergens Tidende, 23.12.2022

Gian Carlo Menotti: Amahl og de tre vise menn
Victoria Bomann-Larsen, regissør
Odd Halstensen, scenografi og lysdesign
Gunvald Ottesen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen, Peer Gynt-salen

Det ble opera-jul i Bergen i år. Helt på tampen av året klarte Bergen Nasjonale Opera, med støtte fra private sponsorer, å sette opp en egenprodusert versjon av Gian Carlo Menottis opera «Amahl og de tre vise menn».

Det er snakk om en ganske kort opera. I løpet av en snau time møter vi den funksjonshemmede gutten Amahl og hans fattige mor som en natt får besøk av tre gjester. Gjestene viser seg å være de hellige tre konger som må ha et kort hvil underveis på reisen til Bethlehem. Under besøket blir Amahl mirakuløst helbredet og om morgenen når kongene drar videre, følger han med dem på reisen. 

«Amahl og de tre vise menn» har blitt kalt juleoperaen over alle juleoperaer. Menotti skrev den i sin tid på bestilling av det amerikanske TV-selskapet NBC som sendte den på selveste juleaften i 1951. Og siden har «Amahl og de tre vise menn» blitt en av de mest fremførte operaene fra det 20. århundre.

Populariteten er ikke vanskelig å forstå når man ser BNOs oppsetting. Historien er riktignok ganske enkel, men slik regissøren Victoria Bomann-Larsen fremstiller den, folder den seg ut i en lang rekke slående, vakre og morsomme scener. Scenografen Odd Halstensen har omformet den lille scenen i Peer Gynt-salen til et stilisert rom som gir assosiasjoner til gamle malerier av Kongenes Tilbedelse – bortsett fra at bakteppet viser Ulriken sett fra Bergen sentrum. I dette snevre scenerommet blir det både plass til rørende dialoger mellom Amahl og moren hans og til festlige møter mellom kongene og Amahls mange naboer og lokale hyrder.

I tillegg fremstilles og understøttes hele handlingen med solide musikalske midler. Menotti skrev operaen sin i et tonespråk som på et vis peker bakover mot italiensk opera fra omkring 1900, men som først og fremst minner om filmmusikk fra Hollywoods guldalder. I BNOs versjon fortolkes Menottis partitur av dirigenten Gunvald Ottesen og en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester som sitter foran scenen og legger en finstemt, effektiv kammermusikalsk ramme om fortellingen.

Oppe på scenen disponerer Bomann-Larsen over et lag av gode sangere. Forestillingens stjerne er guttesopranen Benjamin Winter som synger Amahls parti med lysende, klar stemme. Like imponerende er den gresk-norske sopranen Ivi Karnezi som gjør en vakker, gripende innsats i rollen som Amahls bekymrede mor.

I rollene som de tre muntre kongene møter vi Mikkel Fjeld Skorpen (Kaspar), Ludvig Lindström (Melchior) og Jens-Erik Aasbø (Kong Balthazar) og Samuel Winter har en liten rolle som kongenes pasje. I tillegg opptrer sangere fra Edvard Grieg Ungdomskor og Edvard Grieg Guttekor som hyrder og naboer.

Kanskje var det starten på en ny juletradisjon vi opplevde i Peer Gynt-salen denne tirsdag kveld? Bergen Nasjonale Opera håper visst det. Og nå har de i alle fall en oppsetting som tåler å bli gjentatt.

Fra eventyrenes verden

Bergens Tidende, 10.12.2022

Verk av Engelbert Humperdinck, Max Bruch og Peter Tsjaikovskij
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var lagt opp til en skikkelig julekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester torsdag kveld i Grieghallen, en konsert der det meste av musikken var hentet fra eventyrenes verden: Til innledning fikk vi forspillet til Engelbert Humperdinck opera «Hans og Grete» og etter pausen en suite av Peter Tsjaikovskijs musikk til balletten «Tornerose», for anledningen sammensatt av BFOs sjefsdirigent Edward Gardner.

At disse verkene likevel ikke fremkalte den helt store eventyrstemningen i salen, var ikke orkesterets skyld. Musikerne spilte kvelden igjennom varmt og vakkert med mange fine detaljer og med vanlig, flott samarbeid mellom de enkelte gruppene. Problemet lå i verkene selv, i selve valget av musikk.

Forspillet til «Hans og Grete» er en ganske kort – og musikalsk sett temmelig uinteressant – komposisjon. Den starter riktignok med en vakker «Kveldsbønn», en firstemmig koral som på torsdag ble flott fremført av orkestrets horn i samspill med sitrende strykere. Underveis er det innslag av noen få andre temaer, og til sist kommer koralen igjen og avslutter forspillet i en lett drømmende stemning.

Dette er en komposisjon som bare gir musikalsk mening hvis du hører den som opptakt til en fremføring av selve operaen. Noe tilsvarende kan sies om suiten fra Tsjaikovskijs «Tornerose»-ballett som ble spilt etter pausen. Noen av de ni stykkene som Edward Gardner hadde sakset fra Tsjaikovskijs ballettmusikk, kan riktignok oppleves som små selvstendige komposisjoner. Men hovedinntrykket av suiten var likevel at det var som å sitte og høre et fragmentert musikkspor til en film der du ikke får lov å se handlingen på lerretet.

At det da likevel ble en eventyrlig konsert i Grieghallen denne torsdagskvelden skyldes hverken Humperdinck eller Tsjaikovskij, men kveldens solist, fiolinisten Sonoko Miriam Welde, som var kommet tilbake til hjembyen for å spille Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1 sammen med BFO.

Det er snakk om «verdens mest populære fiolinkonsert» – ifølge en britisk lytteravstemning fra 1996. Men det var ikke noe fortersket over Weldes tolkning. Tvert imot fikk hun det forslitte verket til å klinge forunderlig nytt og friskt.

Hvor andre av tidens fiolinister spiller solostemmen med store fakter og erkeromantisk trøkk, velger Welde en helt annerledes tilgang. Hun spiller melodilinjene med fin, slank tone og gir hele verket en avdempet, poetisk karakter. Og på grunn av hennes inderlige, lyriske spillestil virker det ekstra dramatisk når hun innimellom smeller til og sparker Bruchs sigøynertemaer høyt opp over orkesterklangen. 

Stående applaus og mange fremkallelser. Og til sist som ekstranummer temaet fra Bachs Goldberg-variasjoner fremført i usigelig vakkert samspill med to av orkesterets strykere.

En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Et høydepunkt på Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 10.06.22

Festspillene
Verk av Caroline Shaw, Edvard Grieg og Igor Stravinskij
Roomful of Teeth
Paul Lewis, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott avslutningskonsert med Grieg, Stravinskij og vokale overraskelser

Det var onsdag. Det var Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen. Og det var det velkjente mønsteret: Et kort åpningsverk, så Griegs klaverkonsert, og til sist, etter pausen, et stort orkesterverk. Programmet var tradisjonelt, jo visst – men det var rom for avvik og overraskelser.

For eksempel åpnet konserten med et nytt, temmelig utradisjonelt verk for vokalgruppe og orkester. Verket «Microfictions, Vol. 3» er skrevet til Bergen Filharmoniske Orkester av den amerikanske komponisten og vokalisten Caroline Shaw – som selv deltok i kveldens urfremføring som medlem av gruppen «Roomful of Teeth».

Verket som er delt i fire korte avsnitt, er basert på ultrakorte tekster av twitter-forfatteren T. R. Darling. Musikalsk sett er det snakk om ganske enkle tonerekker som gjentas og brytes opp og forvrenges ved hjelp av uortodokse vokalteknikker mot en minimalistisk orkesterramme der strykere og slagverk er i sentrum.

«Microfictions, Vol. 3» fremsto ved urfremføringen som et underholdende, upretensiøst verk, et verk som først og fremst er skrevet for å gi «Roomful of Teeth» anledning til å fremvise deres imponerende arsenal av vokaluttrykk. Her var det strupesang, blafrende overtoner og skjærende dissonanser – som ble forvrengt og forstørret og kastet omkring i rommet ved hjelp av forsterkere på scenen.

Da var det tid for Griegs a-moll konsert (op. 16) med den store, engelske pianisten Paul Lewis som solist. Her i byen er vi vant til å høre Leif Ove Andsnes spille Grieg-konserten skarpt, nøkternt, «moderne». Paul Lewis betraktet solostemmen fra et noe annet synspunkt. Grieg-bildet hans var både mer lyrisk og mer tilbakeskuende, noe som resulterte i en fin, følelsesfull, tolkning – som dog visse steder kom litt for tett på det søtladent romantiske uttrykket som i sin tid preget de gamle pianistenes versjoner.

Igor Stravinskijs «Vårofferet» hørte vi sist fredag i en versjon for to klaverer, imponerende spilt av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Jeg skrev i min anmeldelse at denne versjonen var som å få se et svart-hvit røntgenbilde av Stravinskijs komplekse verk. På Festspillenes avslutningskonsert fikk vi da høre hele verket i en fantastisk, medrivende fremføring med Edward Gardner i spissen for BFO. Her var det virkelig kommet kjøtt og blod på beina – fargesprakende klangmasser, store rytmiske blow-outs, det hele spilt skarpt og disiplinert av mer enn hundre musikere på scenen.

Et imponerende verk og en imponerende fremføring. Et høydepunkt på den musikalske delen av Festspillprogrammet.

Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Tull og tøys og Mozart vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 12.02.2022

Verk av Mozart
Dejan Lazić, piano

Eva Buchmann, regissør
Alvaro Zambrano, tenor
Sarah Aristidou og Mari Eriksmoen, sopraner
Finn Tokvam, konferansier
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Fornøyelig kveld med Mozart og Finn Tokvam

Det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen på torsdag: En symfoni, en pianokonsert og et syngespill – med Bergen Filharmoniske Orkester og diverse solister under ledelse av den nederlandske tidligmusikk-eksperten Jan Willem de Vriend. Og med Finn Tokvam som – veldig livlig –konferansier.

Første punkt på programmet var raskt overstått. Mozarts Symfoni nr. 23 er en liten musikalsk knallperle, tre ultrakorte satser – her spilt med fynd og klem og dramatiske effekter av BFO.

Da var det tid for Pianokonsert nr. 23 – og til en hel del klovnerier med Finn Tokvam. Solisten var blitt forhindret, fortalte han. Var det noen i salen som kunne spille piano? Etter mye leting blant stolerekkene fant han frem til en brukbar pianist. Det viste seg å være – nettopp! – kveldens solist, kroatiske Dejan Lazić, som – etter mye om og men – endelig kunne sette seg til flygelet og gå i gang med nr. 23.

I de senere år har vi vennet oss til å høre Mozart spilt skarpt, nøkternt, «moderne». Lazić ser ham i et annet perspektiv. Han spiller Mozart inn i en eldre, mer romantisk tradisjon. Tolkningen hans av nr. 23 imponerte med et sterkt, teknisk overskudd og med store pianistiske effekter, spesielt i de utadvendte, briljante delene av konserten.

Som ekstranummer hadde Lazić valgt sistesatsen fra Mozarts klaversonate K333. Mange mener at dette egentlig er en forkledt konsertsats – et synspunkt Lazić understreket ved å spille den sammen med BFO i en versjon der han selv hadde transkribert deler av pianostemmen for orkester.

Kveldens siste Mozart-verk – «Teaterdirektøren» («Der Schauspieldirektor») – er et «syngespill» i én akt, det vil si et komisk skuespill med innlagte sanger.

I den opprinnelige versjonen er det snakk om en teaterdirektør som skal sette opp en opera med to rivaliserende sopraner, noe som resulterer i mange konflikter og en del morsomme opptrinn. Det er mye dialog i dette stykket, det er sju skuespillere involvert, men bare tre sangere. Og Mozart selv har skrevet veldig lite musikk til stykket – en ouverture, to arier, en tersett og en finale.

I moderne oppsettinger pleier man å konsentrere seg om Mozarts korte bidrag og la en forteller resymere alt som skjer innimellom de musikalske innslagene. Den sveitsiske regissøren Eva Buchmann hadde valgt en helt annen løsning på torsdag i Grieghallen. Hun hadde simpelthen fjernet hele skuespillteksten og erstattet den med et moderne audition-show av typen «Norske Talenter» – med Finn Tokvam i rollen som en litt enfoldig, klønete studiovert.

Talentshowets to rivaliserende sopraner ble spilt og sunget av franske Sarah Aristidou og vår egen Mari Eriksmoen. Aristidou ga en fin, inntrengende arie i stor patetisk stil. Og Eriksmoen demonstrerte sitt store komiske talent i dialog med Tokvam og sang etterpå en flott, elegant versjon av rondoen «Bester Jüngling».

Den chilenske tenoren Alvaro Zambrano satt det meste av tiden på scenen forkledt som pizza-bud, men kastet seg til sist inn i handlingen og fikk stiftet fred mellom de to sopranene. Finn Tokvam spiste pizza og fikk, i dirigentens fravær, orkestret lurt til å spille hans eget og Finn-Eriks glansnummer – Deep Purples «Smoke on the Water» – som han dirigerte med et pizzahjul. Han deltok også – som en noe redusert bass – i finalen

Jo, her var det mye tull og tøys. Men det ble i alle fall en ganske fornøyelig kveld.

Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Orkestermusikkens elitedivisjon

Bergens Tidende, 03.09.2021

Bruckner: Symphony No. 3

Bergen Philharmonic Orchestra
Thomas Dausgaard
BIS

Anton Bruckner redigerte og reviderte alle sine ni symfonier. Men ingen av dem finnes i så mange reviderte versjoner som den tredje. Han skrev den i 1873, den måtte igjennom tre revisjoner før den ble uroppført i 1877, og i 1888 kom det enda en versjon.

Originalversjonen fra 1873 er bare overlevert i to kopier. Den var lenge glemt., men i 1977 – da verden virkelig hadde fått ørene opp for Bruckners særegne musikalske univers – ble den omsider trykt.

Det er denne opprinnelige versjonen som Bergen Filharmoniske Orkester nå har spilt inn på plate sammen med den danske dirigenten Thomas Dausgaard – som også dirigerte BFO i siste års utgivelse av Bruckners sjette symfoni. 

Originalversjonen av den tredje symfonien er den lengste av alle Bruckners symfonier, en musikalsk mastodont som sjeldent er blitt innspilt. At BFO nå utgir den, er i seg selv en begivenhet. Men innspilningen er ikke bare en interessant musikkhistorisk dokumentasjon av et glemt eller oversett Bruckner-verk. Dette er en fremragende fremføring som kan måle seg med de beste Bruckner-innspilningene på markedet.

I samtiden sa folk at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Det var ikke vennlig ment. Men det er noe riktig i dette. Alle symfoniene hans bygger på en slags musikalsk urfortelling: Vi starter i et storslått landskap og beveger oss fra en mystisk-tragisk situasjon til et stort gjennombrudd der en lysende åpenbaring leder oss det siste stykke av veien frem mot en heroisk, triumferende finale.

Dausgaard og BFO legger den tredje symfoniens fortelling frem i store, overskuelige seksjoner og lange spenningsbølger. I sammenligning med andre Bruckner-dirigenter velger Dausgaard relativt raske tempi. Det gir tolkningen en høyspent, sitrende fremdrift, men han disponerer samtidig kreftene slik at musikerne får tid til å bremse opp, roe seg ned og – ikke minst – at de har muskler nok til at orkestret kan legge inn all den massive tyngden og alle de eksplosive utladningene vi forventer av en Bruckner-symfoni.

Når Dausgaard tidligere har dirigert Bruckner med BFO i Grieghallen, har vi av og til snakket om hans nesten kammermusikalske tilgang til dette voldsomme stoffet. Denne tilgangen opplever vi igjen på platen hvor han hele tiden – selv i de kraftigste utladningene – sørger for at det kompliserte Brucknerske stemmevevet står lysende klart, skarpt og detaljert.

Det er selvsagt BFOs musikere som har ansvaret for at denne musikalske strategien, denne symfoniske gjennomlysningen lykkes. Strykerne etablerer fundamentet med varm, senromantisk klang, mens de store, avgjørende begivenhetene håndteres av messing- og treblåsere og av hornene – i eminent samspill.

Bruckners symfonier er på et vis en musikalsk prøvestein. Et orkester som klarer å gi overbevisende tolkninger av disse kolossale verkene, spiller i orkestermusikkens elitedivisjon. BFO befinner seg der oppe nå.  

Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.

Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.