En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

Det syngende tonefallet

Bergens Tidende, 30.05.2015

Den danske strykekvartett

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

En kvartett som liker å bryte grenser

Tre danske drenge og en enkelt nordmann kommer springende inn på scenen i Håkonshallen. Og ettersom dette er Den danske strykekvartett, står det naturligvis Carl Nielsen på programmet. Ham har de vært borte i før. I 2007 utga de alle strykekvartettene hans på to kritikerroste plater som siden har fungert som referanseinnspillinger. Den gang kalte de seg Den unge danske strykekvartett. Nå, torsdag kveld i Håkonshallen, demonstrerer fire litt eldre musikere at det fremdeles er ungdom og kraft i dem. Og at de fremdeles kan få Nielsens musikk til å løfte seg.

Det er Nielsens strykekvartett nr. 4 i F-dur (op. 44) som står på programmet. Med Fredrik Øland som primarius skaper musikerne et lyst, gjennomsiktig satsbilde der alt står skarpt og klart. De følger Nielsen skjeve, drillende melodilinjer, lar hans sprelske musikk utvikle seg og løpe linen helt ut etter en egen indre logikk. Og først og fremst rammer de Nielsens syngende, danske tonefall helt presist, denne eiendommelige musikalske parlando der det ene ordet tar det andre og en bemerkning som starter i F-dur umerkelig ender opp i Gess-dur et par takter senere. Bedre kan denne uregjerlige, vakre musikken neppe spilles.

Etter Nielsen fikk vi smakebiter fra kvartettens prisbelønnede plate «Wood Works» der de spiller nordisk folkemusikk som string swing i egne finurlige arrangementer. Kanskje var det en dansk Kronos-kvartett vi her hørte og så konturene av? En kvartett som liker å bryte grenser og som ubekymret beveger seg mellom klassiske og populærkulturelle former?

Etter pausen gikk turen tilbake til det klassiske territorium. Christian Ihle Hadland sluttet seg til danskene i en forrykende versjon av Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34), en versjon der de indre spenningene i musikken ble spilt helt ut som et drama mellom klaver og strykere, med Hadlands varme, romantiske flygelklang som konstant nyanserende og kommenterende motvekt til kvartettens kraftutladninger.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 02.04.2014

Carl Nielsen: String Quartets Op. 5 & 13

Vertavo String Quartet

Simax

1996

Det er snart 20 år siden Vertavo-kvartetten utga denne platen, men den har holdt seg godt. Den er fremdeles markedets beste tilbud når det gjelder innspillinger av Carl Nielsens to strykekvartetter. Dette er tidlige verk, skrevet på 1890-tallet av en ung, original komponist på vei frem. Vertavoene spiller frisk og ungdommelig, med rytmisk attakk og høyspent energi i de store linjene, og med kjærlig omhu for alle Nielsens små, skjeve figurer i mellomstemmene. Klangen er tøff. Her er det ikke snakk om å slipe og høvle og bøye stemmene mot hverandre. Dette er fire, sterke strykere som satser på å formidle det fysiske, det strømmende, det uregjerlig viltvoksende i den unge Nielsens musikk. De lykkes med det.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Dirigenten bak mediefiguren

Bergens Tidende, 24.08.2011

Bruckner, Sibelius, Nielsen

Gustavo Dudamel, dirigent

Göteborgs Symfoniker

Deutsche Grammophon

Tre nye plater dokumenterer Gustavo Dudamels samarbeid med Göteborgs Symfoniker

Venezuelanske Gustavo Dudamel ble internasjonalt kjent via Orquesta Sinfónica Simón Bolívar, det fantastiske ungdomsorkestret som han ledet fra 1999. I 2004 vant han den tyske Mahler-konkurransen for unge dirigenter. Og så begynte det å gå fort. Han fikk kontrakt med Deutsche Grammophon i 2005, ble sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker i 2007. Og ble sjefdirigent for Los Angeles Philharmonic i 2009 – samme år som han kom på Time Magazines liste over de100 mest innflytelsesrike personene i verden.

Dudamel er en dirigent av den typen mediene elsker – entusiastisk, karismatisk, en kontroversiell figur som får publikum til å juble og kritikerne til å dele seg, en kunstner som alltid genererer store presseoppslag. I tillegg er han ung, han fylte 30 i år. I Göteborg og Los Angeles er han blitt dyrket som en rockestjerne. Hans hår, hans solbriller, hans biler har av og til fått mer pressedekning enn hans evner som dirigent.

I Los Angeles snakket man i starten om «Dudamania». Den har lagt seg etter hvert. Slik at det er blitt mulig å danne seg et klarere bilde av dirigenten bak mediefiguren. Hittil har DG bare utgitt Dudamels innspillinger med Simón Bolívar orkesteret. Men nå kommer platene med hans to nye orkestre. Første sending er denne boksen med liveopptak fra de tidlige årene i Göteborg. Tre cd’er med symfonier av Bruckner, Nielsen og Sibelius.

Repertoaret er litt rart. Det er ikke mye som binder disse verkene og disse komponistene sammen. På den annen side er det orkestermusikk som Göteborgerne har et nært forhold til, og samtidig er det musikk som Dudamel ikke – eller bare sjeldent – har spilt før og som han derfor har måttet læse seg opp på. Kanskje er det nettopp dette, spenningen mellom musikernes erfaringer og Dudamels nye, friske blikk på stoffet som gir gode resultater. For gode resultater er det iallfall på disse platene.

Best lykkes han med de to Nielsen-symfoniene, nr. 4 (den «Uutslukkelige») og nr. 5 – naturligvis, hadde jeg nær sagt. For Nielsens rastløse musikk med de store spenningene og brå melodiske kast passer godt til Dudamels hissige, latinske temperament. Det er energi og drama i tolkningene hans med smell i slagverket og skarpe kontraster. Og samtidig gir Göteborgerne musikken den nødvendige finish – hør for eksempel treblåsernes flotte, delikate klang i andresatsen av den «Uutslukkelige».

Også tolkningen av Sibelius og symfoni nr. 2 er god, sine steder klinger musikken nesten overraskende frisk og ny. Derimot er framførelsen av Bruckners ufullendte 9. symfoni nokså problematisk. At Dudamel tar et par uortodokse tempovalg er ikke mer enn hva man kunne forvente. Verre er det at han ikke klarer å få Bruckners byggverk til å reise seg skikkelig. Det er store, lange spenningsbuer i framførelsen, men likevel virker den grå og matt.

Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Egenrådig og overraskende

Bergens Tidende, 28.01.2009

Carl Nielsen: Complete Piano Works

Christina Bjørkøe, klaver

cpo

Imponerende pianistisk bedrift. Ny innspilling av Carl Nielsens samlede klaververker

Interessen for Carl Nielsens musikk har gått i bølger. Han døde i 1931, og siden har det vært perioder da han var nærmest glemt og da det var umulig å oppdrive verkene hans på plate. Det egentlige internasjonale gjennombruddet kom først da Leonard Bernstein en gang på 1960-tallet innspilte de seks symfoniene og to av konsertene.

I utlandet er Nielsen fremdeles mest kjent som symfoniker. Men han komponerte også i mange andre formater. Den nye, tekstkritiske utgaven av notene fyller 32 bind, og om lag halvdelen består av operaer, teatermusikk, kammermusikk, klavermusikk og sanger. For tiden er unge danske musikere i gang med å innspille kammermusikken for plateselskapet dacapo. De første utgivelsene har fått begeistrede anmeldelser og store oppslag i internasjonale aviser og tidskrifter. Kanskje er det tid for enda et Nielsen-gjennombrudd?

Også den unge, danske pianisten Christina Bjørkøe har vært i platestudiet for å spille Nielsen. Resultatet er blitt en dobbelt-cd med de samlede klaververkene utgitt av det tyske plateselskapet cpo – et velkomment tilskudd til Nielsen-diskografien og en overbevisende demonstrasjon av hvor original musikken hans var. Og fremdeles er.

Kanskje er det svake ekkoer av klassiske forgjengere i tidlige verker som «Fem klaverstykker» (1890) og «Symfonisk Suite» (1892), men allerede her og i hele den videre produksjonen – fra de store variasjonsverkene «Chaconne» (1916) og «Tema og variasjoner» (1917) frem til «Klavermusik for Små og Store» (1931) – er det først og fremst Nielsen man hører, en egensindig komponist som går mot strømmen, mot alle dominerende tendenser i samtidens internasjonale musikkliv. Han lar ubekymret sine melodier vokse og forgrene seg i skeive, kantede linjer. Og han understøtter dem med uortodoks, overraskende harmonikk uten smålig hensyn til hva som er god akademisk latin i samtiden. Musikken hans likner ikke noe annet fra første halvdel av 1900-tallet. Og det er slående hvor frisk, energisk og uspolert den fremdeles klinger på 2000-tallet.

Christina Bjørkøe demonstrerer dette – og mer. Mens danske pianister vanligvis spiller denne musikken tørt og saklig, med metronomaktig presisjon, velger hun å vektlegge musikkens pianistiske kvaliteter og får frem overraskende nye sider av Nielsen. Selvsagt er det humor og fremdrift i tolkningen hennes, men det er også varme, melankoli, poesi og uskyld. En imponerende pianistisk bedrift!

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Nielsen og fiolinen

Bergens Tidende Morgen, 15.02.2002

Verk av Carl Nielsen

Geir Inge Lotsberg, fiolin

Håvard Gimse, klaver

afontibus ATB-CD3

Veldig bra, veldig interessant Årets mest originale debut, skrev anmelderne da Geir Inge Lotsberg debuterte i Aulaen. Det originale var at han, i motsetning til  de fleste andre debutanter, ikke spilte litt av hvert for å demonstrere musikalsk bredde, men valgte å konsentrere seg om en enkelt komponist: Carl Nielsen og hans kammermusikalske verk for fiolin. Lotsberg har ikke sluppet denne musikken.

Eller kanskje denne musikken ikke har sluppet sitt tak i ham.

Nå, fem år etter debuten, foreligger den i hvert fall på plate. Og da er det bare å si takk. For dette er blitt en veldig bra og veldig interessant utgivelse. Vi får her høre en nesten ukjent side av Carl Nielsens produksjon. Bare skarve fire verk for fiolin fikk han skrevet, og de spilles temmelig sjelden. Men Lotsberg demonstrerer at det er faktisk er god grunn til å ta dem på repertoaret. De fire verkene er laget i ulike tidsepoker, men bærer alle Nielsens umiskjennelige stempel: Kantet, humoristisk melodikk, uventede brå kast i det harmoniske materialet, sære kromatiske vendinger. Og nedenunder det hele en klang av dansk folketone.

Det er her alt sammen - allerede i de to fiolinsonatene fra henholdsvis 1895 og 1912 som Lotsberg gir en spenstig, ungdommelig tolkning med en velopplagt Håvard Gimse ved klaveret.

Men den store opplevelsen for meg er likevel de to sene solostykkene (1923 og 1928) skrevet til svigersønnen, den ungarske virtuosen Emil Telmanyi: sterk, usentimental musikk som demonstrerer at det går an å løse solostemmens problem på andre måter enn Bach gjorde det i sin tid.

En fantastisk fiolinist

Bergens Tidende Morgen, 04.04.2000

Verk av Mozart, Nielsen og Schubert

Isabelle van Keulen, fiolin

Sebastian Weigle, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandske Isabelle van Keulen i frodig tolkning av Carl Nielsens fiolinkonsert

For en fantastisk fiolinist! Nederlandske Isabelle van Keulen, i Grieghallen torsdag: En fabelaktig tekniker, en forrykende virtuos, men først og fremst en fullblods musiker. En av disse sjeldne kunstnere som fra første takt setter verket i sentrum. Og spiller det så man glemmer alt omkring seg. I en tid da fiolinscenen domineres av koreanske tenåringer, og da det globale idealet er en anoreksisk spillestil, da er det noe av en åpenbaring å møte en sterk musiker som spiller seg selv helt ut, helt ned i strengene, og som tør gi musikken all sin kraft, frodighet og sanselighet tilbake.

Hun var konstant i ilden denne torsdagen. Dansende, stampende, selvforglemmende foran et velopplagt orkester, med Stradivariusen i et fast grep under haken og med full kontroll over alle detaljer i Carl Nielsens merkelige fiolinkonsert. Som hun fikk til å stråle og klinge enda mer merkelig enn vi husket den. For vel var det mye fynsk forår i orkestrets akkompagnement, mye av den sangbare, danske enkeltheten vi normalt forbinder med Nielsens musikk, men i Keulens versjon av solostemmen var det også noe nytt, fremmed, en eksplosiv uberegnelighet, en egensindig villskap - og et stort åpent rom av fiolinhistoriske referanser, tilbakeblikk på Beethoven, på Brahms, og min sann også et glimt av Bach hvis store g-moll fuga plutselig begynte å klinge med i kadensen i første sats.

Reglene sier at det etter pausen bør komme en stor symfoni. Og på torsdag var det da selve Den Store Symfoni vi hørte: «Die Grosse», Schuberts timelange symfoni nr.9, «en god, solid, langtrukken klassisk klump av en komposisjon, med tid til å falle i søvn og våkne opp igjen to tre ganger i hver sats» som George Bernhard Shaw skrev en gang. Robert Schumann beundret denne vegg-til-vegg symfonien og talte om dens «himmelske lengde», mens musikkhistorikeren Donald Grout syrlig bemerket at lengden nok ville være mindre himmelsk hvis det ikke var for alle Schuberts herlige melodier.

Synspunktet har noe for seg. Men like fullt: når denne symfonien fremdeles lever, skyldes det ikke kun det rike melodistoffet, det har bestemt også noe å gjøre med de lange linjene gjennom satsene og, ikke minst, med den flotte instrumentasjonen. Schubert setter horn og tromboner i sentrum og skaper et forbløffende moderne satsbilde som i lange passasjer peker fremover, forbi Schumann og Brahms, helt frem til Mahler. Dette var i all fall det inntrykket vi satt igjen med etter den glimrende tyske dirigenten Sebastian Weigles autoritative og disiplinerte tolkning av dette store verket. Han fikk bra hjelp av BFO som kvelden igjennom var i strålende form. Og at det etterpå ble spesiell applaus til messingblåserne var fullt fortjent.

Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.