Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens. 

Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

En kuriositet

Bergens Tidende, 11.06.2009

Porgy & Bess

Bohuslän Big Band

Vox

Ny innspilling av Porgy & Bess som ikke fortrenger den gamle

Ja, hvorfor ikke? Når symfoniorkestrene kan fremføre de samme gamle verkene om og om igjen, kan et moderne storband vel få lov å gjeninnspille klassiske jazzarrangementer med nye solister. Bohuslän Big Band gjør det i alle fall. Dirigenten Joe Muccioli har funnet frem de berømte Porgy & Bess-arrangementene som Gil Evans skrev for Miles Davis i 1958. Det er fremdeles imponerende musikk. De svenske musikerne spiller med flott, glansfull messingklang og virker ofte mer stødige, teknisk sett, enn musikerne på den opprinnelige platen. Det er bare ett problem: Solisten, den amerikanske trompetvirtuosen Lew Soloff, er ikke Miles Davis. Selvsagt ikke. Men disse arrangementene er nå en gang skrevet for Davis, og er i ettertid blitt uløselig forbundet med nettopp hans frasering og hans spesielle sound. Soloff holder seg ganske tett på ham i temapresentasjonene, men velger ellers klokt å gå sin egen vei i improvisasjonene. Og skaper på denne måten en mer utadvendt, mer virtuos Porgy & Bess. Som likevel forblir en kuriositet. Og som ikke fortrenger den gamle versjonen.

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.