Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.

Utenom det vanlige

Bergens Tidende, 08.03.2019

Transkripsjoner av Gustav Mahler og Robert Schumann samt et verk av Jean Sibelius
Tora Augestad, mezzosopran

Risto Joost, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester i kammerformat

Universitetsaulaen

Mezzosopranen Tora Augestad som strålende musikalsk midtpunkt

En torsdagskonsert spilt på en onsdag, ikke i Grieghallen, men i Universitetsaulaen. Og med bare en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. – Jo da, dette var en konsert litt utenom det vanlige. Og, musikalsk sett, en helt uvanlig vellykket konsert, med mezzosopranen Tora Augestad som strålende midtpunkt.

Første verk på programmet var «Der Einsame im Herbst» fra Gustav Mahlers orkestersyklus «Das Lied von der Erde», fremført i Arnold Schönbergs og Rainer Riehns transkripsjon for kammerorkester. Augestad viste seg her som en typeriktig Mahler-sanger og som en sterk tekstfortolker – med en mørk, varm mezzo-stemme som vevet seg inn i orkesterklangen og som vokste, hevet seg og kom til full utblomstring i diktets følelsesmessige høydepunkt, «Ja, gib mir Ruh’». 

Schönberg transkriberte og reduserte Mahlers verk for å eksponere og tydeliggjøre det fine stemmevevet som ligger innbakt i den massive orkestersatsen. Henrik Hellstenius er ute i et annet ærend når han velger å transkribere åtte sanger fra Robert Schumanns «Dichterliebe» og legger egne musikalske fragmenter innover dem. I forbindelse med urpremieren i 2015 snakket han blant annet om å «aktualisere» og «gjøre noe med» klassikerne for å få oss til å forstå dem bedre. 

Aktualisering var det iallfall i rikelig mon da Augestad og BFO-musikerne fremførte de åtte sangene – hun med håndmikrofon og tilbakelent sangstil på bakgrunn av en orkestersats med mye slagverk og walking bass i bunn. Her var det referanser til Brecht og mellomkrigstidens tyske chansons, her var det et moderne populærmusikalsk foredrag. Noen ganger var Schumanns melodier nærmest gått i oppløsning slik at bare enkelte tekststumper minnet om hva som egentlig var det musikalske utgangspunktet. Andre ganger grep musikken inn og fungerte som en slags «illustrasjoner» av poenger i Heines tekst.

Det er nok tvilsomt om vi skjønner Schumanns musikk og Heinrich Heines dikt bedre etter å ha hørt dem «rekomponert» av Hellstenius. Slik Augestad og BFO fremførte de åtte sangene i Aulaen, fremsto suiten hans snarere som et veldig nåtidig verk, en selvstendig, vakkert orkestrert montasje der samtidsmusikalske elementer lekent siterer og kommenterer musikalske elementer fra en svunnen tid.

Dirigenten, estiske Risto Joost, som førte orkestret sikkert og rolig gjennom transkripsjonene til Schönberg og Hellstenius, kom etter pausen tilbake og ga oss en fin, romantisk tolkning av Jean Sibelius’ populære «Pelleas & Melisande» (op. 46) fra 1905, en kort suite basert på scenemusikk til en finsk-svensk fremførelse av Maeterlincks teaterstykke. Og i det femte avsnittet fikk vi plutselig høre Tora Augestad igjen – nå med en enkel, neddempet versjon av Bertel Gripenbergs «De trenne blinda systrar», en liten folkevisepastisj som i moderne fremførelser vanligvis spilles av et engelskhorn.

Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

En mann med en misjon

Bergens Tidende, 01.09.2017

Leif Ove Andsnes

Sibelius

Sony Classical

Leif Ove Andsnes gjenoppliver glemt klavermusikk

  

Leif Ove Andsnes’ mange Grieg-innspillinger er legendariske. Han har også utgitt fine tolkninger av danske Carl Nielsen. Og nå har han da tatt tak i den tredje av de store nordiske komponistene, finske Jean Sibelius.

Men vent. Sibelius er jo slettes ikke klaverkomponist. Han er orkesterverkenes mann – komponisten med de sju symfoniene, de store suitene, de nasjonalromantiske tonediktene. Jo visst, men Sibelius skrev faktisk også klavermusikk. Ganske mye, egentlig. Verkfortegnelsen hans rommer over 150 solostykker for klaver. Som stort sett alle er glemt.

Det er mange gode grunner til at det meste av klaverproduksjonen til Sibelius gikk i glemmeboken. Riktignok var han selv en glimrende pianist, men han hadde visst egentlig ikke sans for klaverets klang. Han skrev i alle fall nesten ingen større klaverkomposisjoner. Og mange av de korte klaverstykkene hans ble skrevet av hensyn til en alltid skrantende privatøkonomi: Notene skulle selges på tidens lukrative marked for amatørpianister.

«Jeg skal være den første til å innrømme at klavermusikken til Sibelius er av ujevn kvalitet», sier Andsnes i tekstheftet til den nye platen. Men trekker så fram en håndfull stykker som fortjener å bli husket, stykker som kronologisk spenner fra tidlig 1890-tall til årene omkring første verdenskrig.

Framførelsen av disse stykkene er slik vi forventer det av Andsnes: Teknisk perfekt, stor, nyansert klangpalett, virtuos og briljant når det kreves, inntrengende og avdempet i de lyriske partiene. Men musikken selv er nettopp, som han sier, «ujevn». Og ofte merkelig pregløs. Her er ingen samlende karaktertrekk, ingen markante melodiske grep eller klanger, ingenting som sier: Dette er Sibelius. Til gjengjeld minner musikken ofte om alt mulig annet. Her er spor av Liszt, av Schumann, av Rakhmaninov. Og mye er simpelthen anonym salongmusikk som kunne være skrevet av hvem som helst i samtiden.    

I tekstheftet til platen sier Andsnes at han er «on a mission», at han har en misjon, at han vil dra klavermusikken til Sibelius ut av skyggene. Det er noe av en jobb han har påtatt seg der. Og det er nærliggende å tenke «mission impossible» om prosjektet hans. Men – som i filmene av samme navn – lykkes det etter hvert å overvinne hindringene. Og det blir en slags happy end. I alle fall har Andsnes organisert stoffet slik at det er et vendepunkt cirka midtveis på platen. Her kommer først en sonatine, deretter to karakterstykker – Björken og Granen. Og til sist en rekke bagateller og skisser. Det er fremdeles ikke «stor» musikk, men sjarmerende småstykker, fulle av særpreg og interessante former. Det er stykker som folder seg ut og blomstrer opp, jo mer du lytter til dem.  Og som kanskje vil få deg til å gå tilbake og lytte etter glemte kvaliteter i de andre stykkene på platen.

I livets strøm

Bergens Tidende, 03.02.2017

In the Stream of Life: Songs by Sibelius

Chandos

Årets første plate fra BFO

Vi kjenner Jean Sibelius som Finlands store symfoniker. At han også var en produktiv og populær sangkomponist som i sin tid satte musikk til opp mot hundre dikt – det er visst mer eller mindre gått i glemmeboka.

De fleste av sangene hans var enkle, upretensiøse melodier skrevet for sangstemme med klaverakkompagnement. Men en håndfull av dem finnes også i orkesterversjoner, instrumentert av ham selv eller andre. Det er slike versjoner vi nå får høre på årets første utgivelse fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner dirigerer BFO og den engelske bassbarytonen Gerald Finley er solist.

Hovedverket er «In the Stream of Life» – en suite av sju Sibelius-sanger orkestrert av den finske samtidskomponisten Einojuhani Rautavaara (1928-2016). Orkestreringene, som er tilegnet Gerald Finley, følger klaverstemmene tett, «oversetter» dem med enkle midler til det store formatet og får fram noen av de samme kvalitetene som også Sibelius satset på når han selv laget orkesterversjoner – fulltonende, bred klang og livlig slagverk som understreker og understøtter de tekstlige poengene.

Finley er best når Sibelius og Rautavaara spenner opp store orkesterlerreter som bakteppe. Da gir han sangene punch og dramatisk uttrykk. Knapp så overbevisende er han i de mer intime formatene der han demper seg ned og tapper stemmen for klang slik at den av og til blir noe uklar i dybden.

Det er ikke sang alt sammen på denne platen. Vi hører også et par av Sibelius’ kortere orkesterverk. BFOs sterke strykerseksjon spiller en flott, svulmende versjon av hans «Romanse» (op. 42). Og resten av orkestret følger med og framfører to av tonediktene hans, den bredt deklamerende fortellingen om «Pohjolas datter» (Pohjolan tytär) og det finstemte klangeksperimentet «Oceanidene» (Aallottaret). 

Anmeldernes anbefalinger

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2015

Viktoria Mullova var 24 år gammel i 1983, en russisk fiolinist på vei frem i Sovjetunionen. Under en turné i Finland hoppet hun av og flyktet til USA. Der ble hun en internasjonal sensasjon, først med forrykende tolkninger av romantiske fiolinkonserter, så med Mozart, Bartók, Bach og Shostakovitsj. Mullova spiller hele fiolinrepertoaret, sterkt, personlig, virtuost. 26.november spiller hun Sibelius med BFO i Grieghallen. Det er litt av en sensasjon. 

Den rette Wagner-klangen

Bergens Tidende, 14.05.2014

Sibelius: Violin Concerto

Jennifer Pike

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Rutherford Sings Wagner

James Rutherford

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plater med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er få symfoniorkestre som er så aktive på platefronten som Bergen Filharmoniske Orkester. Bare innenfor de siste fem årene har de utgitt serier med komplette innspillinger av Mendelssohns symfonier, av Johans Svendsens og Johan Halvorsens orkestermusikk og av Tsjaikovskijs ballettmusikk. Pluss drøssevis av plater med 1900-tallsmusikk. Og Grieg, naturligvis.

I år er det foreløpig kommet to plater, en på britiske Chandos og en på svenske BIS, begge med britiske solister. Chandos-platen presenterer fiolinisten Jennifer Pike. Hun er bare 24 år, men allerede en erfaren, overbevisende musiker.  Hun går inn i Sibelius’ fiolinkonsert med frisk, musikantisk spillestil og imponerer med klar artikulasjon av den lange, slyngede kadensen i første sats og med varm, nesten bratsjaktig tone i den intense andresatsen. BFO som blir dirigert av Andrew Davis, legger en fin ramme om henne, og har de musklene som trenges, når Sibelius av og til torpederer fiolinstemmen med brakende lydbomber.

Det er mange innspillinger av denne fiolinkonserten på markedet, men Jennifer Pikes tolkning er et godt tilbud. Og i tillegg får du Sibelius’ «greatest hits» med BFO: Karelia-suiten, Tuonelas svane, Valse Triste og Finlandia osv. – alle de kjente og kjære orkestersviskene er der i gode versjoner.

På BIS-platen dreier det seg om roller fra Wagners operaer tolket av barytonen James Rutherford. Her er det ingen svisker. Wagner drev ikke med slikt. Han skrev heller ikke arier eller avrundede «numre» som en sanger kunne briljere med. Han lot figurene sine fremstille seg selv i «uendelige melodier». De fleste samleplater løser dette ved å presentere lange utdrag fra operaene. Slik også på den nye BFO-platen der vi blant annet hører Rutherford som Hans Sachs i Mestersangerne, som den klagende, dødsmerkede Amfortas i tredje akt av Parsifal og som Wotan i avskjedsscenen fra avslutningen av Valkyrien .

De lange utdragene fungerer veldig godt. Orkestret får tid til å oppbygge det musikalske universet. Og Rutherford får tid til å utvikle figurene sine og viser seg som en overbevisende, «typisk» Wagner-baryton. Stemmen er stor og kraftig, av og til med et litt gammelaktig vibrato. Han har styrke i bunnen og et stort register, for eksempel klinger han nesten tenoraktig i to fine utdrag fra Tannhäuser. I tillegg har han god tekstforståelse og gir figurenes vekslende følelser et finstemt vokalt uttrykk.

Wagner er ikke den komponisten Andrew Litton har spilt mest av i sin tid som sjefsdirigent i Bergen. Det er leit. For denne platen viser at han er en veldig god Wagner-fortolker. Han lar musikken ånde og folde seg ut i sitt eget tempo, og gir den en aura av alvor og høytid. Så har han da også et godt orkester foran seg. Musikerne i BFO skaper den helt rette Wagner-klangen. Her er alt du kan ønske deg – varm, gyllen klang i hornene, store utladninger i messingen, flotte treblåsere, sitrende strykere, blomstrende harper – så mange vakre detaljer at det ikke er mulig å få alt med i en kort anmeldelse. Løp og kjøp.    

Utenfor hovedstrømmen

Bergens Tidende, 13.03.2014

Verk av Britten, Janáček og Sibelius

Gerald Finley, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Konsert med BFOs kommende sjefdirigent og utradisjonelt repertoarvalg

Ikke bare var torsdagskonserten totalt sviskefri denne uken. Den inneholdt ikke en eneste av de klassiske verkene fra orkestermusikkens kjerneområder. På programmet sto musikk fra 1900-tallets første tiår, og i tillegg musikk hentet utenfor periodens musikalske hovedstrøm -- sanger av Jean Sibelius skrevet rett etter århundreskiftet, verk av Leoš Janáček fra 1920-tallet og et verk av Benjamin Britten fra 1940.

Var dette en programerklæring fra Edward Gardner, BFOs kommende sjefdirigent? En forsmak på en ny repertoarpolitikk? Kanskje det. Vi får se. I alle fall var det et veldig interessant repertoarvalg. Og det ble en interessant konsert.

Det startet med Brittens Sinfonia da Requiem, et verk som opprinnelig ble skrevet til en japansk jubileumsfeiring, men som utviklet seg og etter hvert ble til noe helt annerledes, til tre satser komponert i sørgemusikkens tradisjonelle former og med en orkestersats preget av mørke farger, med tung blåserklang og mye slagverk. Gardner hadde stram regi og førte BFO gjennom Brittens enkle, musikalske fortelling med god balanse mellom de dominerende, mørke stemningene og de isolerte lysglimt av håp.

Kveldens solist, den kanadiske barytonen Gerald Finley, var i ilden to ganger. Før pausen sang han Skogvokterens parti fra sluttscenen i Leoš Janáčeks opera om Den listige lille reven. Det er selvsagt vanskelig å skulle fremstille kulminasjonen på en lang fortelling som publikum i konsertsalen ikke har hørt eller sett, men Finley ga en god, bevegende tolkning av Skogvokterens klagesang over sitt forspilte liv. Og den lille frosken som dukker opp og får operaens avsluttende kommentar, ble fint sunget av guttesopranen Mathias Hagen Skrede.

Etter pausen ble det seks sanger av Sibelius, opprinnelig skrevet for klaver, men her urfremført i Einojuhani Rautavaaras diskrete, moderne orkesterversjon. Finley fremførte sangene på nydelig svensk, og det var imponerende hvordan han så å si endret psykologisk profil mellom sangene og ga hver av dem den rette karakteristikken av meningsinnhold og stemning.

Ikke alt fungerte like godt i løpet av kvelden. For eksempel var det koordineringsproblemer flere steder i Brittens Sinfonia. Og i Sibelius-sangene virket det av og til som om Finley og orkesteret befant seg på hver sin planet. Men i kveldens siste verk, Janáček Sinfonietta, var alt på plass. Orkesteret var utvidet med en enorm blåserrekke som innledet verket med kolossale, smellende fanfarer. Og da var det åpnet for en fargesprakende, humørfylt orkestersats der alle grupper i orkesteret fikk vist frem sine beste sider.

BFO og Gardner er for tiden ved å innspille Janáčeks orkesterverk på Chandos. Hvis vi skal dømme etter torsdagens tolkning av hans Sinfonietta, kan vi se frem til spennende plater.   

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Dirigenten bak mediefiguren

Bergens Tidende, 24.08.2011

Bruckner, Sibelius, Nielsen

Gustavo Dudamel, dirigent

Göteborgs Symfoniker

Deutsche Grammophon

Tre nye plater dokumenterer Gustavo Dudamels samarbeid med Göteborgs Symfoniker

Venezuelanske Gustavo Dudamel ble internasjonalt kjent via Orquesta Sinfónica Simón Bolívar, det fantastiske ungdomsorkestret som han ledet fra 1999. I 2004 vant han den tyske Mahler-konkurransen for unge dirigenter. Og så begynte det å gå fort. Han fikk kontrakt med Deutsche Grammophon i 2005, ble sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker i 2007. Og ble sjefdirigent for Los Angeles Philharmonic i 2009 – samme år som han kom på Time Magazines liste over de100 mest innflytelsesrike personene i verden.

Dudamel er en dirigent av den typen mediene elsker – entusiastisk, karismatisk, en kontroversiell figur som får publikum til å juble og kritikerne til å dele seg, en kunstner som alltid genererer store presseoppslag. I tillegg er han ung, han fylte 30 i år. I Göteborg og Los Angeles er han blitt dyrket som en rockestjerne. Hans hår, hans solbriller, hans biler har av og til fått mer pressedekning enn hans evner som dirigent.

I Los Angeles snakket man i starten om «Dudamania». Den har lagt seg etter hvert. Slik at det er blitt mulig å danne seg et klarere bilde av dirigenten bak mediefiguren. Hittil har DG bare utgitt Dudamels innspillinger med Simón Bolívar orkesteret. Men nå kommer platene med hans to nye orkestre. Første sending er denne boksen med liveopptak fra de tidlige årene i Göteborg. Tre cd’er med symfonier av Bruckner, Nielsen og Sibelius.

Repertoaret er litt rart. Det er ikke mye som binder disse verkene og disse komponistene sammen. På den annen side er det orkestermusikk som Göteborgerne har et nært forhold til, og samtidig er det musikk som Dudamel ikke – eller bare sjeldent – har spilt før og som han derfor har måttet læse seg opp på. Kanskje er det nettopp dette, spenningen mellom musikernes erfaringer og Dudamels nye, friske blikk på stoffet som gir gode resultater. For gode resultater er det iallfall på disse platene.

Best lykkes han med de to Nielsen-symfoniene, nr. 4 (den «Uutslukkelige») og nr. 5 – naturligvis, hadde jeg nær sagt. For Nielsens rastløse musikk med de store spenningene og brå melodiske kast passer godt til Dudamels hissige, latinske temperament. Det er energi og drama i tolkningene hans med smell i slagverket og skarpe kontraster. Og samtidig gir Göteborgerne musikken den nødvendige finish – hør for eksempel treblåsernes flotte, delikate klang i andresatsen av den «Uutslukkelige».

Også tolkningen av Sibelius og symfoni nr. 2 er god, sine steder klinger musikken nesten overraskende frisk og ny. Derimot er framførelsen av Bruckners ufullendte 9. symfoni nokså problematisk. At Dudamel tar et par uortodokse tempovalg er ikke mer enn hva man kunne forvente. Verre er det at han ikke klarer å få Bruckners byggverk til å reise seg skikkelig. Det er store, lange spenningsbuer i framførelsen, men likevel virker den grå og matt.

Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

En mastodont

Bergens Tidende, 15.10.2010

Verk av Brahms og Sibelius

Leif Ove Andsnes, klaver

Pietari Inkinen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Leif Ove Andsnes og BFO spiller Brahms 2.

Det var nesten som å være på konsert under Festspillene igjen. Det var høy stemning i Grieghallen, salen var stappfull, og det var satt en ekstra seksjon  med stolerekker inn for å klare publikumstilstrømningen. Så var det da også Leif Ove Andsnes som satt ved flygelet.

For en uke siden var han plateaktuell med  en fabelaktig tolkning av Rachmaninovs gigantiske  klaverkonsert nr. 3. I går gjaldt  det  en annen av klaverlitteraturens mastodonter – Johannes Brahms’ andre klaverkonsert spilt med BFO under ledelse av den unge finske dirigenten Pietari Inkinen.

Det er et kolossalt verk, i alle betydninger av ordet. En timelang, episk konsertsymfoni i fire satser med konstante tekniske utfordringer – med virtuose løp og sprang, med tordnende akkordspill,  brå stemningsskift og utnyttelse av klaviaturet i hele dets bredde. Et verk som passer perfekt til Andsnes og den fasen av karrieren han er inne i for tiden.

Og så ble det allikevel ikke noen helt vellykket kveld. Det er det flere grunner til. En av dem er av helt banal, teknisk karakter: En ustø innsats i den aller første soloinnsatsen skapte uro både hos Andsnes selv og i orkesteret. Men det varte bare et par minutter, så var feltet og konsentrasjonen samlet igjen. Og da ble det monumentalt klaverspill i førstesatsen, en intens, skarp scherzo, varm, romantisk dialog med Agnese Rugevicas mørke solocello i andanten og lekende sigøynerklanger i den elegante, grasiøse sluttsatsen.

Når helhetsbildet likevel ble noe blandet, henger det sammen med at Andsnes ikke fikk det nødvendige motspill fra orkestret. Pietari Inkinen dirigerte BFO på en pertentlig, bokstavelig måte som ikke ga verket den nødvendige episke bredde og flyt. Og som fikk solist og orkester til liksom å spille ved siden av hverandre, i hvert sitt musikalske univers,  uten indre, organisk sammenheng.

Derimot var Inkinen på hjemmebane etter pausen der han og BFO ga en solid og velopplagt tolkning av Sibelius’  5. symfoni.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

De store sammenhengene

Bergens Tidende, 02.04.2008

Schönberg og Sibelius: Fiolinkonserter

Solist: Hilary Hahn

Dirigent: Esa-Pekka Salonen

Sveriges Radios Symfoniorkester

Deutsche Grammophon

Hilary Hahn med overbevisende tolkning av Schönbergs fiolinkonsert

Hun begynte å spille fiolin da hun var fire; ble tatt opp på et av USAs prestisjetunge konservatorier da hun var ti; debuterte med Baltimore Symfoniorkester da hun var elleve; debuterte i Europas konsertsaler da hun var femten … og så videre. Hilary Hahns biografi har alle de ingrediensene vi kjenner igjen fra mediehistoriene om musikalske vidunderbarn. Likevel følger hun ikke helt det vante mønsteret, spesielt ikke når det gjelder valg av repertoar. Helt siden platedebuten med Bachs partitaer og sonater for solofiolin i 1997 har hun konsekvent tatt tak i den mest krevende delen av fiolinlitteraturen og spilt den med en musikalsk innsikt og intelligens man vanligvis bare finner hos langt eldre kunstnere. I tillegg har hun ofte trukket sjeldent hørte verk frem i lyset. Et godt eksempel i så måte er denne nye platen fra Deutsche Grammophon der hun kobler fiolinkonsertene til Sibelius og Schönberg.

De fleste som kommer jevnlig i Grieghallen, har hørt Sibelius-konserten en og annen gang. Derimot er Schönbergs fiolinkonsert stort sett ukjent, både her i byen og andre steder. Helt siden den ble urfremført i 1936, er den blitt ansett som vanskelig, stygg og bråkete. Noe som fortoner seg som helt uforståelig når man sitter og lytter til denne innspillingen – der Hahn overbevisende demonstrerer at dette er et verk som hører naturlig hjemme i den store ekspressive, romantiske fiolintradisjonen. Der andre bare ser uspillelige fragmenter, former hun store, musikalske sammenhenger. Der andre bare ser flater av ugjennomtrengelig støy, skaper hun og dirigenten Esa-Pekka Salonen sammensatte, nærmest kammermusikalske klanger. Det er en blussende, glødende sensualitet i dette verket, både i solostemmen og i orkestersatsen. Så mye, at Sibelius-konserten nesten kommer til å virke matt i sammenligning.

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.