Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Langfredagsmusikk

Bergens Tidende, 18.04.2011

Verk av Samuel Barber og James MacMillan

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og orkester

Domkirken

Påskefest 2011

Monumentalt, sammensatt korverk

Det var Palmesøndag i går. Men i Domkirken var vi allerede kommet til Langfredag.  For her fremførte Kjetil Almenning og Domkoret «Seven Last Words From the Cross», den skotske komponisten James MacMillans monumentale korverk fra 1994 med et tekstgrunnlag som består dels av de syv ordene på korset, dels av utdrag fra latinske og engelske tekster knyttet til den katolske Langfredagsliturgien.

Umiddelbart kunne man lure på hvordan dette ville gå. For Domkoret er tross alt et relativt ferskt kor, mens MacMillans komposisjon er skrevet for viderekomne. «Seven Last Words» er, som alle hans verk fra de siste tiårene, et musikalsk flettverk der tonale og atonale avsnitt monteres brutalt sammen og sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Noen ganger er satsen nærmest romantisk svulmende, andre ganger tørr og asketisk på grensen til det minimalistiske.

I møtet med dette sammensatte verket fungerte Domkoret best i de store, dramatiske utladningene – i «Kvinne, det er din sønn» der massive akkordblokker brytes av svangre pauser, eller i «Jeg tørster» der hviskende stemmer legger seg inn over tunge klanger. Også de tre ropene i den avsluttende satsen, «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!», sto klart og sterkt.

Men «Seven Last Words» er samtidig et verk som nådeløst eksponerer alle et kors svakheter. I går kveld var det for eksempel tydelig at sopranene hadde problemer allerede i den innledende «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Og det var mange andre steder underveis der klangen – både i de enkelte gruppene eller som helhet – var tynn med uskarpe pletter og slørete avsnitt. Spesielt problematisk var soloinnsatsene i den gradvise musikalske stigningen i tredjesatsen, «I dag skal du være med meg i Paradis». 

Burde Domkoret kanskje vente med å gi seg i kast med slike verk? Jeg mener ikke det. Jeg mener tvert imot det er prisverdig at Kjetil Almenning gir Domkoret en så krevende oppgave som denne, at han demonstrerer hvor høyt listen ligger og viser hva som bør være ambisjonen fremover.

Koret ble understøttet underveis av et effektivt strykerorkester som, under ledelse av konsertmester Hayato Naka, også innledet konserten med en finstemt, sørgmodig tolkning av Samuel Barbers Adagio for strykere

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.

Fire verdenspremierer

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Royal National Scottish Orchestra

James MacMillan, dirigent

John Cushing, klarinett

Elever fra musikkskoler på Stord

Grieghallen

Imponerende resultat av musikkpedagogisk arbeid

Lørdag var det en av de vakreste dagene i manns minne. Sol og sommer, høy himmel, høy temperatur. Og allikevel hadde mange hundrede mennesker funnet veien inn i Grieghallens mørke sal. Der det også var høy temperatur, i hvert fald musikalsk sett. For her var det ikke mindre enn fire verdenspremierer på en og samme konsert! Fire splitternye verk, laget i løpet av de siste dagene av elever fra musikkskolene på Stord i improviserende samarbeid med profesjonelle musikere fra Royal National Scottish Orchestra.

De unge amatørene oppførte selv sine verk. De har uten tvil hatt noen lærerike dager og har helt sikkert hatt det gøy under prosessen. Men for oss i salen blir det avgjørende spørsmålet naturligvis om resultatet er slik at det går an å oppføre det for andre enn venner og slektninger. Og da er det gledelig å kunne svare ubetinget ja! For det var helt imponerende hvor langt disse elevene var kommet i løpet av disse få dagene.

Visst var det korte stykker som de hadde laget, stykker med enkle forløp, fokusert om enkle problemstillinger, men poenget er at det faktisk var riktig musikk som ble spilt, ikke primitiv musikkpedagogisk tresløyd. Imponerende var også den profesjonelle måten den skotske undervisningslederen Naheed Cruickshank og hennes musikere styrte de unge amatørene gjennom forløpet, vennlig, profesjonelt. Man merket de hadde gjort den slags før. Vi håper at det i salen sat folk fra styret i Bergens Filharmoniske Orkester. For her var det bestemt noe å tenke over, en oppgave å ta opp, en god måte å komme i kontakt med nye generasjoner. BIT 20-ensemblet er allerede begynt. Hvorfor ikke også BFO?

Stord-elevenes musikk var inspirert av to fortellinger fra skotsk historie, to fortellinger som også er utgangspunktet for de to verkene av komponisten James MacMillan som fylte resten av konsertprogrammet. Torsdag hørte vi deler av MacMillans kammermusikalske produksjon i Music Factory, konserten med det skotske nasjonalorkester med ham selv som dirigent bekreftet inntrykket av ham som en idérik kunstner med talent for billeddannende komposisjoner.

MacMillan håndterer det store orkesterformatet med håndverksmessig sikkerhet, han skriver velklingende musikk for alle instrumentgrupper, og skaper store, klart profilerte forløp. «The Confessions of Isobel Gowdie» er en effektiv, dramatisk komposisjon, det samme er klarinettkonserten «Ninian» som vi hørte med John Cushing som virtuos solist i ekvilibristiske utfoldelser. Men samtidig må det tilføyes at MacMillan tilsynelatende ikke kjenner begrensningens kunst. I begge verkene er det et veritabelt bombardement av musikalske ideer og effekter, et komposisjonsmessig overkill som har den paradoksale virkning at intensiteten etterhvert faller, og at verkene ikke alene virker lange, men også for lange.

Frodig fantasi

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1997

Verk av James MacMillan

Helge Haukås, dirigent

Bit 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan

I år er Geir Johnsons Music Factory flyttet fra Verftet opp i byen, opp i Peer Gynt Salen. Sett fra en menig publikummers synsvinkel har det sine absolutte fordeler. Man sitter f.eks. bedre. Og det er bedre akustikk. Men innholdsmessig er alt som det pleier å være. Og takk for det! Music Factory er heldigvis ikke blitt pasifisert og salonfähig av å komme tettere på Festspillfiffen. Music Factory er stadig stedet for de spennende møter med uforutsigelig samtidsmusikk, musikk on the edge, spilt i en atmosfære av lett kaos og høyt engasjement.

Som f.eks. torsdag kveld hvor BIT 20 Ensemblet ga et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan. Han var selv til stede og forklarte at kammermusikken hans ofte settes i gang av forhold utenfor musikken selv. Det er leilighetskomposisjoner, karakterportretter, forsøk på at skape musikalske bilder.

Stykkene er korte. Skisser, kaller han dem. Men det er ikke tale om enkle, prøvende utkast. MacMillans skisser løper nærmest over av musikalske innfall. Innenfor en fritonal ramme kombinerer han stoff og effekter fra mange, vidt forskjellige musikalske tradisjoner. Her er kirkemusikk, indonesisk gavelanmusikk, jazz og mye, mye mer. Og under det hele en umiskjennelig klang av skotsk folketone.

Det var ikke alt som var helt i vater under BIT 20-folkenes fremførelser av denne kontrastrike blandingen. Spesielt kunne verkene for større gruppe, «As Others See Us» og «Three Dawn Rituals» nok ha fortjent noe mer prøvetid. Men det var mange fine detaljer underveis, bl.a. en nydelig fremførelse av «Memento», en særpreget, «hullet» sats for strykekvartett. Og som helhet ga kvelden et godt inntrykk av en frodig musikalsk fantasi, av en komponist med et stort, generøst uttrykk.