Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.