Grieg: Piano Concerto, Incidental Music to «Peer Gynt»
Bergen Philarmonic Orchestra and Choirs
Edward Gardner
Chandos
En kraftfull versjon av Peer Gynt som er hele platen verdt
Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent
Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine
plater. I dag kommer enda en. Denne gang gjelder det Edvard Grieg –
klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».
Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse
verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre
forskjellige innspillinger av hver. Men det er selvsagt noe særlig når Griegs
eget orkester tar for seg denne musikken. BFO bærer på en tolkningstradisjon
som er blitt formidlet via generasjoner av musikere. Og en skjønner godt at
Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets
spesielle erfaringer. Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken.
Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.
Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk
beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt. Senere
konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene
vi oftest hører i dag. Gardner og BFO går en annen vei. De spiller stykkene i
den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som
er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling. Du merker den dramatiske
spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger. Og alt dette blir
formidlet med musikalske midler.
Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske
markeringer. Vi er på bryllup. Vi hører brudstykker av en melodi som peker
framover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt. Håkon Høgemo trer fram i
lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin. Og så er vi
i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der
nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske»
tablåer.
Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig –
sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i
strykerne. Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede
kor og et stjernelag av solister. Det er klang av Wagners Rhindøtre når
sopranene Lise Davidsen,
Ann-Helen Moen og Victoria
Nava smeller til i rollene som kåte
seterjenter. Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning
av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig. Johannes Weisser har
noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av
Peers serenade.
Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og
kraftfull. Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det
etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt. Franske
Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans
for de mer lyriske delene. Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og
effektivt. Men som helhet virker framføringen litt tam og uengasjert. Du får
aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.
