Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland
Vadim Gluzman, fiolin
Andrew Litton, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig
Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske
Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og
inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på
programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på
1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store
begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.
Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon
på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og
piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk
bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til
«heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.
Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948.
Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig
i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den
kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955,
to år etter Stalin død.
Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på
torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til
Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David
Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg
erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med
bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens
vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj
«smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske
satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten
uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.
Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje
symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946. Han beskrev den selv som en symfoni om
«slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i
landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en
periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine
erfaringer som filmkomponist.
Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er
en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor
messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme
musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.
Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons
entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i
salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på
reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble.
Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og
kom aldri til å løfte seg.
