Sluttspill

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1997

Verk av Ore, Persen, Glazunov og Grieg

Royal Scottish National Orchestra

Alexander Lazarev, dirigent

Jean-Yves Thibaudet

Grieghallen

Festlig avslutningskonsert etter alle kunstens regler

Så tok det slutt. Årets Festspill er forbi. På den tolvte dagen etter Den høytidelige Åpningen kom, som vanlig, Den Festlige Avslutningen. En avslutning som i år var ekstra festlig, ekstra flott.

Avslutningskonserten er et ritual. Og som alle viktige ritualer har den en helt egen dramaturgi. Det er pausen som er det viktige skillet. Før pausen er det lov å være utradisjonell, oppfinnsom. Men når pausen er forbi, når hvitvinen er drukket, da handler det om tradisjonene. Etter pausen er det Griegs a-moll-konsert, «Ja, vi elsker» for full utblåsning. Og takketaler. Og Nachspiel.

I den kreative delen før pausen ble det i år spilt norsk samtidsmusikk. Først et av 80-tallets viktigste nordiske orkesterverk, Cecilie Ores intense «Porphyre», en kort, formsikker sats der vibrerende klangblokker skanderes av kraftige paukeslag og asymmetriske innsatser i blåserne. Senere John Persens ekspressive, dramatiske «CSV», den med de to pistolskuddene til slutt.

Og før pausen var det så også, av en eller annen uforklarlig grunn, utdrag av Glazunovs for lengst glemte musikk til balletten «Raymonda». Dirigenten, russiske Alexander Lazarev, kastet seg inn i verket med en motorikk som Jerry Seinfelds nabo Kramer, med en voldsom maestro-gestikk som antydet kvaliteter det ikke riktig er dekning for i dette verket. For vel er Glazunovs romantiske musikk flott og effektiv, og vel ble det spilt med energi og høyt humør, men musikalsk sett er verket, når alt kommer til alt, overfladisk, tomt buldrende. Og temmelig likegyldig.

Så var det pause. Og etter pausen det vi alle, egentlig, satt og ventet på: Griegs a-moll. Og dermed også svaret på et Festspillenes viktigste spørsmål: Hvordan er den år?

Svaret er at Griegs a-moll i år var bedre, mer interessant enn den har vært på lenge. Det skyldes naturligvis at årets solist var en av tidens helt store internasjonale stjerner, franske Jean-Yves Thibaudet. Som ga oss en meget internasjonal, meget glansfull versjon av konserten, en Grieg sett med fremmede øyne, hørt med fremmede ører, en Grieg med rytmisk nerve og duse lyriske partier filtrert klanglig gjennom Debussy.

Og i tillegg var det så orkestret, det skotske nationalorkester. Som skapte en flot ramme om Thibaudet. Her var det veltrimmet, egal orkesterklang, hårfin presisjon i fraseringene, lynraske dynamiske reaksjoner, gruppespill uten brodne kar – det hele koreografert av maestro Lazarev som bak alle ytre manérer viste seg å være en meget musikalsk og fleksibel dirigent med fin sans for alle Griegs nyanser og detaljer.

Jovisst, 1997 var en fremragende årgang. Og da vi gikk hjem strålte solen ennå utenfor Grieghallen.

Fire verdenspremierer

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Royal National Scottish Orchestra

James MacMillan, dirigent

John Cushing, klarinett

Elever fra musikkskoler på Stord

Grieghallen

Imponerende resultat av musikkpedagogisk arbeid

Lørdag var det en av de vakreste dagene i manns minne. Sol og sommer, høy himmel, høy temperatur. Og allikevel hadde mange hundrede mennesker funnet veien inn i Grieghallens mørke sal. Der det også var høy temperatur, i hvert fald musikalsk sett. For her var det ikke mindre enn fire verdenspremierer på en og samme konsert! Fire splitternye verk, laget i løpet av de siste dagene av elever fra musikkskolene på Stord i improviserende samarbeid med profesjonelle musikere fra Royal National Scottish Orchestra.

De unge amatørene oppførte selv sine verk. De har uten tvil hatt noen lærerike dager og har helt sikkert hatt det gøy under prosessen. Men for oss i salen blir det avgjørende spørsmålet naturligvis om resultatet er slik at det går an å oppføre det for andre enn venner og slektninger. Og da er det gledelig å kunne svare ubetinget ja! For det var helt imponerende hvor langt disse elevene var kommet i løpet av disse få dagene.

Visst var det korte stykker som de hadde laget, stykker med enkle forløp, fokusert om enkle problemstillinger, men poenget er at det faktisk var riktig musikk som ble spilt, ikke primitiv musikkpedagogisk tresløyd. Imponerende var også den profesjonelle måten den skotske undervisningslederen Naheed Cruickshank og hennes musikere styrte de unge amatørene gjennom forløpet, vennlig, profesjonelt. Man merket de hadde gjort den slags før. Vi håper at det i salen sat folk fra styret i Bergens Filharmoniske Orkester. For her var det bestemt noe å tenke over, en oppgave å ta opp, en god måte å komme i kontakt med nye generasjoner. BIT 20-ensemblet er allerede begynt. Hvorfor ikke også BFO?

Stord-elevenes musikk var inspirert av to fortellinger fra skotsk historie, to fortellinger som også er utgangspunktet for de to verkene av komponisten James MacMillan som fylte resten av konsertprogrammet. Torsdag hørte vi deler av MacMillans kammermusikalske produksjon i Music Factory, konserten med det skotske nasjonalorkester med ham selv som dirigent bekreftet inntrykket av ham som en idérik kunstner med talent for billeddannende komposisjoner.

MacMillan håndterer det store orkesterformatet med håndverksmessig sikkerhet, han skriver velklingende musikk for alle instrumentgrupper, og skaper store, klart profilerte forløp. «The Confessions of Isobel Gowdie» er en effektiv, dramatisk komposisjon, det samme er klarinettkonserten «Ninian» som vi hørte med John Cushing som virtuos solist i ekvilibristiske utfoldelser. Men samtidig må det tilføyes at MacMillan tilsynelatende ikke kjenner begrensningens kunst. I begge verkene er det et veritabelt bombardement av musikalske ideer og effekter, et komposisjonsmessig overkill som har den paradoksale virkning at intensiteten etterhvert faller, og at verkene ikke alene virker lange, men også for lange.

Danser med cello

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Verk av Bach, Henze og Lutoslawski

Heinrich Schiff, cello

Logen

Møte med en av det moderne cellospillets mestre

Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag. Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som problem.

Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk, Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring. Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.

Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik, for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken, ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.

Det åpne verket

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1997

John Cage: Europera nr. 3 og 4

For sangere, komponister, grammofoner, to klaverer og lydbånd

Music Factory

Peer Gynt Salen

Med John Cage som guide i operaens merkelige verden

«Å lage en musikalsk komposisjon fri for individuell smak og erindring, og fri for kunstens litteratur og dens tradisjoner» – det var dette John Cage ville, da han på 50-tallet begynte å skrive musikk med terningkast og gjorde «tilfeldighet» til en bærende del av moderne komposisjonsteknikk. Senere trakk han seg langsomt ut av prosessen, ga etterhvert bare skissemessige anvisninger slik at et verks «innhold» mer og mer ble bestemt av musikerne eller av dirigenten og til sist simpelthen av de forhåndenværende lyder i rommet. Opera aperta, «det åpne verket» kalte Umberto Eco det.

Europeras nr. 3 og 4 fra 1989 som Music Factory oppførte fredag er to «åpne verk» av denne typen, men med den vesentlige tilføyelsen at Cage her, sent i livet, vender tilbake til utgangspunktet, vender sine tilfeldighetsprinsipper mot selve den musikalske tradisjonen han i sin tid ville bryte med.

Det er intet mindre enn hele den europeiske operatradisjonen som Cage kaster sitt kjærlige blikk på. I Europera 3 har seks sangere hver valgt ut seks arier som de synger på tilfeldig valgte tidspunkter, mens de vandrer rundt i rommet etter tilfeldige regianvisninger. Samtidig spiller seks komponister gamle opera-plater på gamle grammofoner, og to pianister spiller tilfeldig utvalgte stumper av Liszts «Opera Phantasien». Og henover det hele larmer av og til et lydbånd hvor mer enn hundrede operaer er spillet inn over hverandre. Til og med lyssetningen er tilfeldig. Europera 4 bygger på samme prinsipper, men er noe enklere, bl.a. er det færre medvirkende.

Music Factory-folkene hadde gjort en kjempejobb med å få alt dette til. Og det fungerte faktisk – også som musikk, også som verk! For det merkelige er, at midt i det kaotiske lydbildet, hvor 3-4 vidt forskjellige arier hele tiden blandet seg med lyden av nostalgisk knitrende grammofoner, fikk man en intens følelse av å være «på opera». Det oppsto uforutsigelige, helt merkverdige musikkhistoriske korrespondanser. Man fikk demonstrert, helt konkret, at det alltid er en hel musikalsk tradisjon som klinger med «bak» eller «under» hver enkelt arie. Og man hørte at «opera» på tvers av alle historiske forskjeller også er en enhet – en samling spesielle kunstneriske grep, et stemningsleie, en musikalsk holdning.

Europeras 3 og 4 er verk som aldri kommer til å trekke fulle huse. Og som unndrar seg alle vanlige vurderingskriterier. Derfor nøyer vi oss med å si at de medvirkende løste den vanskelige oppgaven med profesjonell  bravur og cool engasjement. Spesielt var det imponerende hvordan hver sanger var i stand til å stå på sitt mitt i al kaoset og la sin egen arie, sin egen stemme skjære igjennom – og så allikevel fungere som en del av et større ensemble. Akkurat som i «riktig» opera.