Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Fra musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Verk av Gavin Bryars og Knut Vaage

BIT 20 Ensemble

Peer Gynt Salen

Ujevn konsert med verk av Gavin Bryars og Knut Vaage fremført av BIT 20 Ensemble

En håndfull mindre norske komponister utvandrer fra en konsert med en mindre engelsk komponist – dette er så langt det mest interessante som er skjedd på samtidsmusikkfronten under årets festspill. At det ikke er så mye mer å skrive hjem om – det er kanskje et krisetegn? Eller kanskje bare resultatet av dårlig planlegging. Det merkelig valget av musikalske frontfigurer på Festspillene og Music Factory tatt i betraktning, er det kanskje ganske logisk at det ble slik det ble?

Om Gavin Bryars er det meste allerede sagt, men uansett hva man måtte mene om ham, så er det vel neppe noen som for alvor ville hevde at musikken hans har den aktualitet og radikalitet vi normalt forbinder med Music Factory.

Det gjengse inntrykket av Bryars som en grunn, litt blek og slapp komponist ble for så vidt bekreftet av konserten torsdag der BIT 20 Ensemble spilte hans «The Adnan Songbook», åtte kjærlighetssanger for dype instrumenter til tekster av den libanesiske dikteren Etel Adnan. Elskverdig musikk i det lille formatet, nydelig, velskrevet, men milevidt fra samtidsmusikkens «cutting edge». Programmet opplyste ikke hvem sangerinnen var, og det var kanskje nok så bra. For dette var tydeligvis ikke hennes kveld eller hennes musikk. Med en utrolig lang fokuseringstid på stemmen ble resultatet at musikken i lange perioder fikk en svevende, nærmest sjøsyk karakter. Og usikkerheten forplantet seg til de akkompagnerende musikere som spilte uten overbevisning, ustø og med uvanlig høy surhetsfaktor.

Da var det mer fart og spenning etter pausen med Knut Vaages «Transit» og «Movements», begge fra 1998. De to verkene har vært oppført separat i Bergen ved tidligere anledninger. Hørt sammen tegner de et nyansert bilde av komponisten Vaage. De demonstrerer at han er en god håndverker, at han skriver flott musikk i de fleste formater, at han behersker mange ulike tradisjoner innen nyere musikk. Og at han i tillegg er stappfull av ideer. Hvilket ikke nødvendigvis alltid er en styrke – for når de musikalske innfallene nærmest snubler over hverandre, slik det f.eks. er tilfellet i «Transit», så blir det fort noe hektisk, usammenhengende og desorientert over musikken hans. At musikken blir betydelig mer interessant og vedkommende når det er sterk kontroll på de musikalske begivenhetene og de er føydd inn i fastere former, det demonstrerte hans «Movements», fem satser for større besetning, som ble konsertens høydepunkt. Og som det går an å skrive hjem om.

Snehvit og musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Roald Dahl: Snehvit og de syv dvergene

Musikk av Eleanor Alberga

Opplesning: Helge Jordal og Elin Sogn

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Vellykket familieforestilling med BIT 20 Ensemble

Jeg fikk gå alene på Music Factorys familiekonsert. Barna mine er voksne. Barnebarnet er for liten. Men selv er jeg ganske barnslig, så det gikk bra likevel.

Jeg og alle de andre i Peer Gynt-salen lot oss straks sjarmere av Helge Jordal. Og deretter var det bare å sitte med åpne øyne og ører og få det hele med seg.

Det ble en fin liten time hvor Jordal og Elin Sogn leste og agerte Roald Dahls ironisk moderniserte gjenfortelling av «Snevit og de 7 dvergene». Eleanor Alberga fra Jamaica har satt musikk til teksten, for det meste moderat samtidsmusikk som på effektiv måte kommenterer og illustrerer fortellingens begivenheter, bl.a. med morsomme, diskret tegnefilmaktige effekter. Av og til brer musikken seg ut og blir til lengre, selvstendige og stemningsskapende stykker – det hele feiende flott servert av BIT 20-folkene under ledelse av Ingar Bergby.

Vi moderne barn har svært ved å sitte stille og være oppmerksomme, hevder medieforskerne, vi har sett alt for mange tegnefilm, vi er vant til action, fart og spenning. Kanskje det. Men på den andre siden: Gi Helge Jordal en mikrofon – og straks blir det liv og glade dager. Eller la to skuespillere fortelle en enkel anekdote akkompagnert av ganske komplisert musikk – og se hva som skjer: Ro i salen.

Så lenge det er liv, er det håp. Så lenge det er live, gjør det ikke noe det hele er temmelig low-tech, og at det ikke er så mye action. Ja, faktisk var det ganske slående hvor lenge et begivenhetsfattig stykke som Snevit kunne fange oppmerksomheten. Det var bare når musikkstykkene ble litt for lange at vi nede i salen begynte å spille jojo og plage hverandre.

Liten fotografi-historie

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Michael Finnisy, klaver

Music Factory

Peer Gynt-salen

Komponisten Michael Finnisy som virtuos solist i egne klaverkomposisjoner

Det er for lite plass i kalenderen i disse dagene. Når Pires spiller i Logen, er det Götterdämmerung i Grieghallen. Hele tiden er det kollisjoner. Hele tiden merker man valgets kval.

Music Factory-konsertene er det lettere å få passet inn, de ligger kl. 18 og kl. 22. Så faktisk er det fullt mulig å få med seg noe spenstig samtidsmusikk, både før og etter de mer ortodokse arrangementene i byens andre konsertsaler.

Geir Johnson har forlatt det Music Factory han selv startet i 1989. Etter 10 begivenhetsrike år som fabrikksherre har han gitt stafetten videre til James Clapperton, den fabelaktige skotske pianisten som i det siste har gjort bergenser av seg. I rollen som innleder og konferansier er Clapperton den utadvendte, kommuniserende Johnsons rake motsetning, men årets program holder uansett samme høye standard som før: Her får vi høre spissen av samtidens norske og internasjonale musikk, og her er det perspektivrike tilbakeblikk på modernismens sentrale verk. Alt i en avslappet, uhøytidelig atmosfære.

Torsdag var vi en tur på fabrikken for å høre komponisten Michael Finnisy som solist i egne klaververk. Han jobber for tiden på en samling klaverkomposisjoner inspirert av ulike faser i fotografiets historie. På konserten i Peer Gynt-salen oppførte han to av dem. Den ene tar utgangspunkt i Muybridges anatomiske studier, det andre er en slags kritisk, musikalsk kommentar til den engelske kolonialismen.

Finnisys verk for større besetninger er komplekse og tette, og kan ofte være ganske vanskelige å få hold på. De to klaverkomposisjonene viste seg derimot å være forbløffende enkle og umiddelbart tilgjengelige. Den første er konstruert opp omkring en serie korte, abrupte fraser som av og til kontrasteres med voldsomme erupsjoner av lyd; den andre har en mer flimrende, mer kaleidoskopisk karakter. Begge stiller ganske voldsomme tekniske krav til fortolkeren, men har uansett en konverserende, nærmest snakkesalig, hverdagslig karakter. Et interessant bekjentskap.

Ved første og andre ørekast

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Jon Øivind Ness, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun

Christian Eggen

Cikada

Music Factory

Peer Gynt-salen

Norsk samtidsmusikk og Cikada-ensemblet på besøk i Music Factory

Den begynte så rart, denne søndagskvelden på Music Factory. Christian Eggen hadde invitert Cikada-ensemblet til Bergen for å spille samtidsmusikk, men starten minnet mest av alt om et kulturprogram på NRK: Tre alvorlige, svartkledde komponister omkring et bord i uforberedt og ustrukturert samtale om musikk og samtid. Det var ikke småting som etterhvert kom på det bordet. Fransk nomadefilosofi. Tidsopplevelsens mentalitetshistorie, kurze Einleitung. Intertekstualitetens betydning for kunsten i vår tid. Og slikt.

Var det alvorlig ment? Eller bare en perfid parodi på Tore Renberg og Leseforeningen? Vanskelig å si. Grusomt var det i alle fall. Selv komponistene hadde det vondt. «Kan jeg gå nå?», spurte Jon Øivind Ness forpint. Man forstod hva han følte.

Men så ble det da heldigvis musikk, spennende musikk. Først «Interrupted Cycles» av samme Ness, et dramatisk verk for kammermusikalsk besetning, etterfulgt av hans «Charm» for strykekvartett: Høydramatisk, ekspressiv musikk fylt til bristepunktet med musikalske begivenheter, to komplekse verk hvis dybder det er vanskelig å lodde ved første gjennomlytting, men som man håper å komme til å høre igjen, i konsertsalen eller på plate.

Cecilie Ores strykekvartett «Lex Temporis» fra 1992 er heller ikke musikk som åpner seg ved første ørekast – for å bruke hennes eget uttrykk. Men denne overveldende klangskulpturen har vært tilgjengelig på plate siden 1996 og har i denne perioden etablert seg som en av tiårets viktigste nordiske komposisjoner. Vi skulle gjerne hørt verket igjen, live. I stedet fikk vi det i discount-versjon: platen ble spilt over høyttalerne, mens Cikada-folkene var opptatt av et nokså trivielt performance-trip i en mørklagt sal.

Asbjørn Schaathuns «Triplis» er en slags dekonstruksjon av Schuberts «Die Schöne Müllerin», en rekke musikalske og språklige atomer fra det gamle verket lagt frem til beskuelse og ettertanke. Verket ble oppført i Bergen på Autunnalen i 1993 av mezzosopranen Hilde Torgersen, pianisten Kenneth Karlsson og slagverkeren Bjørn Rabben. Hørt i dag, seks år senere, tolket av samme fantastiske trio, konstaterer man at Schaathuns meditasjon over flis og spon fra høyromantikkens storhetstid har bevart denne stille, merkelig høyspente melankolien som ble hengende i erindringen etter første ørekast. Siden den gangen har han jobbet videre med saken, og skrevet en kammermusikalsk sats inn over den opprinnelige versjonen. Resultatet, «Triplis+», ble spilt til sist på søndag. Forhåpentlig skal det ikke gå seks år før vi får høre det igjen.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Det åpne verket

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1997

John Cage: Europera nr. 3 og 4

For sangere, komponister, grammofoner, to klaverer og lydbånd

Music Factory

Peer Gynt Salen

Med John Cage som guide i operaens merkelige verden

«Å lage en musikalsk komposisjon fri for individuell smak og erindring, og fri for kunstens litteratur og dens tradisjoner» – det var dette John Cage ville, da han på 50-tallet begynte å skrive musikk med terningkast og gjorde «tilfeldighet» til en bærende del av moderne komposisjonsteknikk. Senere trakk han seg langsomt ut av prosessen, ga etterhvert bare skissemessige anvisninger slik at et verks «innhold» mer og mer ble bestemt av musikerne eller av dirigenten og til sist simpelthen av de forhåndenværende lyder i rommet. Opera aperta, «det åpne verket» kalte Umberto Eco det.

Europeras nr. 3 og 4 fra 1989 som Music Factory oppførte fredag er to «åpne verk» av denne typen, men med den vesentlige tilføyelsen at Cage her, sent i livet, vender tilbake til utgangspunktet, vender sine tilfeldighetsprinsipper mot selve den musikalske tradisjonen han i sin tid ville bryte med.

Det er intet mindre enn hele den europeiske operatradisjonen som Cage kaster sitt kjærlige blikk på. I Europera 3 har seks sangere hver valgt ut seks arier som de synger på tilfeldig valgte tidspunkter, mens de vandrer rundt i rommet etter tilfeldige regianvisninger. Samtidig spiller seks komponister gamle opera-plater på gamle grammofoner, og to pianister spiller tilfeldig utvalgte stumper av Liszts «Opera Phantasien». Og henover det hele larmer av og til et lydbånd hvor mer enn hundrede operaer er spillet inn over hverandre. Til og med lyssetningen er tilfeldig. Europera 4 bygger på samme prinsipper, men er noe enklere, bl.a. er det færre medvirkende.

Music Factory-folkene hadde gjort en kjempejobb med å få alt dette til. Og det fungerte faktisk – også som musikk, også som verk! For det merkelige er, at midt i det kaotiske lydbildet, hvor 3-4 vidt forskjellige arier hele tiden blandet seg med lyden av nostalgisk knitrende grammofoner, fikk man en intens følelse av å være «på opera». Det oppsto uforutsigelige, helt merkverdige musikkhistoriske korrespondanser. Man fikk demonstrert, helt konkret, at det alltid er en hel musikalsk tradisjon som klinger med «bak» eller «under» hver enkelt arie. Og man hørte at «opera» på tvers av alle historiske forskjeller også er en enhet – en samling spesielle kunstneriske grep, et stemningsleie, en musikalsk holdning.

Europeras 3 og 4 er verk som aldri kommer til å trekke fulle huse. Og som unndrar seg alle vanlige vurderingskriterier. Derfor nøyer vi oss med å si at de medvirkende løste den vanskelige oppgaven med profesjonell  bravur og cool engasjement. Spesielt var det imponerende hvordan hver sanger var i stand til å stå på sitt mitt i al kaoset og la sin egen arie, sin egen stemme skjære igjennom – og så allikevel fungere som en del av et større ensemble. Akkurat som i «riktig» opera.

Frodig fantasi

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1997

Verk av James MacMillan

Helge Haukås, dirigent

Bit 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan

I år er Geir Johnsons Music Factory flyttet fra Verftet opp i byen, opp i Peer Gynt Salen. Sett fra en menig publikummers synsvinkel har det sine absolutte fordeler. Man sitter f.eks. bedre. Og det er bedre akustikk. Men innholdsmessig er alt som det pleier å være. Og takk for det! Music Factory er heldigvis ikke blitt pasifisert og salonfähig av å komme tettere på Festspillfiffen. Music Factory er stadig stedet for de spennende møter med uforutsigelig samtidsmusikk, musikk on the edge, spilt i en atmosfære av lett kaos og høyt engasjement.

Som f.eks. torsdag kveld hvor BIT 20 Ensemblet ga et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan. Han var selv til stede og forklarte at kammermusikken hans ofte settes i gang av forhold utenfor musikken selv. Det er leilighetskomposisjoner, karakterportretter, forsøk på at skape musikalske bilder.

Stykkene er korte. Skisser, kaller han dem. Men det er ikke tale om enkle, prøvende utkast. MacMillans skisser løper nærmest over av musikalske innfall. Innenfor en fritonal ramme kombinerer han stoff og effekter fra mange, vidt forskjellige musikalske tradisjoner. Her er kirkemusikk, indonesisk gavelanmusikk, jazz og mye, mye mer. Og under det hele en umiskjennelig klang av skotsk folketone.

Det var ikke alt som var helt i vater under BIT 20-folkenes fremførelser av denne kontrastrike blandingen. Spesielt kunne verkene for større gruppe, «As Others See Us» og «Three Dawn Rituals» nok ha fortjent noe mer prøvetid. Men det var mange fine detaljer underveis, bl.a. en nydelig fremførelse av «Memento», en særpreget, «hullet» sats for strykekvartett. Og som helhet ga kvelden et godt inntrykk av en frodig musikalsk fantasi, av en komponist med et stort, generøst uttrykk.

Fordi det er mulig

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1996

George Crumb: Makrokosmos I-II

David Burge, klaver

Music Factory

Røkeriet/USF

Konsert med et av den moderne klavermusikkens hovedverk

Siste uke hørte vi Ligetis imponerende «Etudes» i Håkonshallen. Sent onsdag kveld, i en tettpakket sal på Verftet, kom turen til en annen av den moderne klavermusikkens mastodonter, George Crumbs Makrokosmos I-II fra 1972-73, fremført av den pianisten som dette eiendommelige verket opprinnelig ble skrevet til: David Burge, Crumbs gamle parter fra Colorado-årene.

Hvorfor bestiger man Mount Everest? – ble Edmund Hillary en gang spurt. Fordi det er der, svarte han. Crumb ville formentlig svare noe liknende, hvis man spurte ham hvorfor han har skrevet et verk som Makrokosmos: Fordi klaveret står der. Fordi det ligger en bestandig utfordring i dette gamle, fortrolige instrumentet. Fordi man kan angripe det på mange andre måter enn den vanlige. Eller simpelthen: fordi det er mulig.

Makrokosmos består av to seksjoner med 12 dele i hver. Delene bygger på stjernetegnene og er dessuten utstyrt med titler som henviser til forskjellige mystisk-religiøse forestillinger. Men det er nå ikke denne private kosmologien som er det primære: Verket er først og fremst en oppdagelsesreise, en utforskning av hva som skjer, hvilke klanger det er mulig å skape, når man, helt bokstavelig, går inn i klaverets indre og slår på strengene eller angriper dem med forskjellige redskaper osv.

Det er formentlig ikke mulig å finne en bedre, mer kompetent guide på reisen gjennom denne merkelige klangverden enn nettopp David Burge. Med den særlige blandingen av laid back humor og intenst alvor som er karakteristisk for hans generasjon av amerikanske avantgardister spilte, hamret, plystret, ulte, ropte og sang han seg gjennom de 24 små satsene, hele tiden vital, konsentrert, nærværende – en virtuos på et felt der det ikke finnes målestokker.

Og når Makrokosmos er forbi, når Mount Everest er besteget – hva da? Da vender vi tilbake. Til den hverdagen der man spiller klaver på en pen og ordentlig måte. Men når vi gjenhører denne pene og ordentlige musikken, opplever vi den kanskje på en annen måte enn før. Kanskje merker vi at en grense overskredet, at musikken har fått en ny resonansbunn, at noe er flyttet?

Gjennom lydmuren

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1996

György Ligeti: Etudes pour piano

James Clapperton, klaver

Music Factory

Håkonshallen

Fjorten forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Når samtidsmusikken fra Geir Johnsons Music Factory blander seg opp i Festspillene skjer det alltid noe spennende, noe som gir dybde og resonans til resten av programmet. Dette året startet det i Håkonshallen, torsdag kveld, der pianisten James Clapperton brøt gjennom lydmuren med György Ligetis «Etudes pour piano».

Etyder: studier, øvelser – bak denne uskyldige, beskjedne tittelen gjemmer det seg et av den moderne klavermusikkens mest fryktinngytende ambisiøse verk. Vi befinner oss langt fra klaverelevenes verden. Her er det ingen gymnastiske fingerøvelser, ingen ydmyke skalastudier, men 14 beinharde eksperimenter med rytmiske forskyvninger, 14 forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Vi kjenner James Clapperton fra mange tidligere besøk på Musikfabrikken og vet at han kan mestre en slik oppgave. Torsdag kveld imponerte han igjen med sin høyt oppdrevne teknikk, sin iskalde, nærmest maskinelle presisjon. Men mest imponerende var det kanskje at han kvelden igjennom, på tvers av alle umenneskelige tekniske krav, formådde å gi hvert enkelt av disse krevende etydene karakter, perspektiv, uttrykk – på en skala fra det helt skjøre og vare til det mest dundrende furioso, av og til med søvngjengeraktig sikkerhet på line over store virtuose fossefall, av og til skjevt haltende som en barpianist på speed.

«Désordre», uorden, kaller Ligeti en av sine etyder. Rent koketteri: Enhver musikkteoretiker vet at nøkkelen til Ligetis verk er orden, matematisk orden. Bak disse 14 stykkene, bak disse komplekse lydmassene ligger det de strengeste musikalske strukturene. Torsdag kveld kunne man høre det hele. Både kaos og orden.

Det stille punktet

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Verk av Sofia Gubaidulina

Siri Torjesen, sopran

Øystein Birkeland, cello

Geir Draugsvoll, akkordeon

BIT 20

Music Factory, Verftet

Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset «at the still point of the turning world».

Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige, ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».

Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen, ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.

Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon. Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.

Mellom ruinene

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1994

Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen, sang

Helge Myhren, klaver

Music Factory, Verftet

Røkeriet var fylt til bristepunktet fredag kveld. Ryktet om Anne Lise Berntsens og Siri Torjesens OL-forestilling «Arien Album» var tydeligvis løpet i forveien. Og publikum ble bestemt ikke skuffet, for her var det både noe for øret og for øyet: to sterke sangerinner, herlig musikk, et flott scenebilde. Og en hel del å tenke over – for «Arien Album» er uten tvil noe av det rareste vi kommer til å oppleve på dette årets festspill.

Spredt ut over Røkeriets golv har regissøren og scenografen Kjetil Skøien plassert noen tøystykker, et flygel, svarte kuler og forskjellige hvitmalte gjenstander – en byste, et marmorhode, en brukket søyle, en dør. Og i dette assosiasjonsfylte, «klassisk-antikke» rommet vandrer de to sangerinnene gravitetisk omkring og utfører merkelige rituelle handlinger. Innimellom deklamerer de tekststumper av gamle Maurice Maeterlinck. Men først og fremst synger de – gamle sanger om kjærlighet og brutte løfter, tunge arier av Purcell og Schönberg, lette arier av Menotti, svisker av Puccini og Lenoir, evergreens av Gershwin og Weill, og mye, mye mer.

De gamle arie-albumer bestod av utdrag, av highlights fra helt forskjellige verk. «Arien Album» driver dette prinsippet ut i sin ytterste konsekvens. Tingene, tekststumpene, tøystykkene, sangene: Det er ingen indre sammenheng, ingen helhet, alt er utdrag, fragmenter av noe fortidig, fraværende. Men når Anne Lise Berntsen og Siri Torjesen med cool, profesjonell sikkerhet spiller alle de sprikende elementene ut mot hverandre, etableres det overraskende «correspondances» på kryss og tvers, mellom engelsk barokk og klassisk avantgarde, mellom Broadway og La Scala, mellom Schönbergs månesyke Pierrot og Eislers lille radioapparat. Og ut av alle disse uventede, surrealistiske møter mellom ruinene oppstår det en melankolsk, forfrossen skjønnhet. Som på en sær måte føles veldig nåtidig.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.