Som et pust

Bergens Tidende, 19.01.2011

Yngve Slettholm

Chamber Music for Saxophone and Percussion

Lawo Classics

En av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk

Den nye Lawo-platen minner oss om at Yngve Slettholm ikke bare er en effektiv kulturbyråkrat, han er en stor komponist, en av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk. De seks kammermusikalske verkene på platen avtegner hans kunstnerisk utvikling fra ekspressive, neoklassiske prosjekter omkring 1980 til meditative verker inspirert av Morton Feldman fra 1990 og framover. Hans saxofonkvartett fra 1989 låner tittel fra en av Anton Weberns foredragsanvisninger: «...wie ein hauch...», «som et pust». Dette kunne være overskriften på den senere delen av Slettholms produksjon. Det er ingen store fortellinger i disse verkene, bare små forløp av musikalske celler som gjentas med ørsmå variasjoner og diskrete gester. Vakker musikk som puster rolig og tyst. Og som tolkes innsiktsfullt av slagverkeren Kjell Tore Innervik, harpenisten Sidsel Walstad, og NoXaS saksofonkvartett.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.