Gjenhør med Harald Sæverud

Bergens Tidende, 08.05.2021

Verk av Harald Sæverud

Ingar Bergby, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i  norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.

Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.

Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».

I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.

Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.

Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.

Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.

I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.

Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».

Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.

Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.

Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.

Forunderlige lyder og merkelige hendelser

Bergens Tidende, 06.03.2020

Memory/History

Åpningskonsert

Borealis

Universitetsmuseet

Sterk åpning av Borealis-festivalen

Det er mange forunderlige og merkelige dyr i Universitetsmuseets naturhistoriske avdeling oppe på Muséplass. Onsdag kveld var det i tillegg forunderlige lyder og merkelige hendelser.

Vi var på åpningen av Borealis – festivalen for eksperimentell musikk. Og på turen rundt i museet fikk vi noen eksempler på hva som kan dekkes av denne merkelappen – «eksperimentell musikk».

I noen av rommene sto en enkelt musiker i et hjørne og kommenterte de utstoppede dyrene – med stille lyder fra en gitar, med brøl fra en tenorsaksofon, med lodne buestrøk på en kontrabass. Ute i trapperommet sto det illuminerte engelske F*Choir og sang feministiske paroler.

Og inne i hvalrommet, med de kjempemessig skjelettene, i taket var det en –rørende, bevegende – lydinstallasjon der Bjarne Kvinnsland, Trond Lossius og den amerikanske økofilosofen David Rothenberg så å si har gjenopplivet de døde dyrene via opptak av hvalsang og lyder fra det opprinnelige habitat ispedd Rothenbergs boblende klarinett.

Etter rundturen i museet ble vi ledet over til Universitetsaulaen der det var skåltaler. Og så var det tid til den egentlige åpningen: en konsert med musikk av festivalkomponisten George Lewis.

George Lewis har en mangfoldig biografi. Han er jazztrombonisten som med tiden ble multimediekunstner, en pioner innen musikkteknologi og datadrevet komposisjon og improvisasjon – og i tillegg professor i Amerikansk musikk på Columbia University i New York.

Lewis-konserten åpnet med et imponerende stykke musikkteater: I den mørklagte aulaen går den engelske sangeren og performance-kunstneren Elaine Mitchener langsomt opp langs en lysstripe i midtgangen mens hun synger «Memorial», et dikt om tap og erindring av den sørafrikanske poeten Keorapetse Kgositsile.

Mitcheners ekspressive sang ble akkompagnert av et flokete, elektronisk generert støyunivers der det en enkelt gang var innmontert en flyktig melodisk frase – som en slags lydreferanse til det stedet i Kgositsiles dikt som handler om vanskelighetene ved å fastholde minner.

Resten av konserten besto av Lewis-komposisjoner skrevet for og fremført av levende musikere – som i dette tilfellet var Sjøforsvarets musikkorps dirigert av Ingar Bergby.

Også denne delen av konserten startet med et stykke musikkteater: Korpset kommer inn i aulaen i små grupper mens de fremfører «Arcades», et verk der de enkelte musikerne selv velger rekkefølgen av det komponerte materialet, men der materialet samtidig er organisert slik at det vil oppstå melodiske og harmoniske sammenhenger underveis og at lydbildet får en definert retning.     

Etter korpset var kommet på plass på scenen, oppførte de konsertens hovedverk, bestillingsverket «Kulokker», en 20 minutter lang, komposisjon – som vel i utgangspunktet hadde noe med kulokk å gjøre, men som raskt utviklet seg til et massivt, komplekst lydunivers, imponerende fremført av korpsmusikerne.

Korpset og Ingar Bergby sluttet konserten med en presis, skarp fremføring av «Big Shoulders, Sharp Elbows», en komposisjon som refererer til Carl Sandburgs dikt om Chicago, svineslakteriernes by, og der Lewis har skapt et skikkelig stykke «storby-musikk», en kvass urban montasje av sirener og bilhorn og soniske sammenstøt.

Utblåsning

Bergens Tidende, 19.03.2014

Symphonies of Wind Instruments

Ingar Bergby

Royal Norwegian Navy Band

2L

Gamle og nyere klassikere for brass band

I 1943 skrev Arnold Schönberg en komposisjon for blåserorkester – trolig for å tjene litt penger i det amerikanske eksilet. Han var strålende fornøyd med resultatet. I et brev til en bekjent skrev han: «Det er en slik komposisjon man skriver for å dyrke sin egen virtuositet, og, på den annen side, for å gi en spesiell gruppe musikkelskere – i dette tilfellet korpsene – noe bedre å spille. Jeg kan forsikre deg – og jeg tror jeg kan bevise det – at dette stykket teknisk sett er et mesterverk.»

Schönbergs selvfølelse var det aldri noe i veien med.  Men faktisk hadde han et poeng her. Hans «Theme and Variations» for blåserkorps er en vakker, liten perle, en virtuos komposisjon der den strenge tolvtonemusikkens mester viser nye sider av seg selv. Verket er formulert i et melodisk, fritonalt tonespråk og Schönberg lokker de flotteste klangfarger ut av blåserne.

Vi hører det på den fine, nye platen med dirigenten Ingar Bergby og Kongelige norske marines musikkorps. Her er det også blåsermusikk av to andre sentrale 1900-tallsmodernister. Paul Hindemith er representert med et av sine pedagogiske konsertstykker fra 1920-tallet og «Symphony in B flat» fra 1951. I tillegg hører vi Igor Stravinskijs «Symphonies d'instruments à vent» fra 1920 – hvis engelske tittel har gitt platen navn.  

Marinemusikken spiller disse  stykkene feiende flott med blank, homogen messingklang og gnistrende soloinnsatser. Og har god sans både for det kantede, grove uttrykket i Hindemiths «bruksmusikk» og for den rytmiske intensiteten og kompleksiteten hos Stravinskij.  

I tillegg får vi høre en av den norske blåsermusikkens nyere klassikere: Platen slutter med en frisk versjon av Rolf Wallins finurlige «Changes» fra 1984. 

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

En historisk begivenhet

Bergens Tidende, 17.03.2007

Verk av Luigi Nono, Ketil Hvoslef, Kaija Saariaho og Lasse Thoresen

Ilze Klava, bratsj

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Borealis
Grieghallen

Borealis inntar Grieghallen med flygende faner

En torsdagskonsert der det utelukkende blir spilt musikk fra de siste tiårene, deriblant en duggfrisk urfremførelse; der tre av komponistene er til stede i salen; der solistene alle er hentet fra byens eget symfoniorkester – hvis ikke dette er en historisk begivenhet, så vet ikke jeg.

Torsdag kveld forlot Borealis de små, uformelle spillestedene i byen og inntok Grieghallen, tradisjonsmusikkens høyborg, med flygende faner. Og klarte å demonstrere hvor sammensatt og spenstig et fenomen vår tids orkestermusikk kan være.

Italienske Luigi Nono som døde i 1990 er den eldste av komponistene som sto på kveldens program. Han er – paradoksalt nok – også den mest radikale. I hans korte, konsentrerte komposisjon «A Carlo Scarpa architetto» fra 1984 er det etterkrigsmodernismens strenge krav om «nie erhörte Klänge» som gjelder, ja, det er ikke bare klangene som aldri er hørt før: Selve den musikalske konstruksjonen er annerledes enn hva vi er vant med – en serie korte, skjøre klangbegivenheter som hele tiden blir avbrutt av relativt lange pauser slik at det ikke er mulig å danne lengre, musikalske forløp og sammenhenger.

Med kveldens urfremførelse var vi straks på tryggere grunn. I Ketil Hvoslefs nyskrevne konsert for bratsj er det både gjenkjennelige motiver og ekspressiv rytmikk. Og mye å bryne seg på for solisten. BFOs glimrende førstebratsjist Ilze Klava fikk anledning både til å vise frem instrumentets myke, melankolske karakter og til å demonstrere dets betydelige kraft i samspillet med skarpe blåsere og livlig slagverk.  

 

Med finske Kaija Saariahos «Orion» fra 2002 som ble spilt etter pausen, var vi igjen i et helt annerledes musikalsk univers. Her er det snakk om en statisk, nærmest impresjonistisk, klangverden der kun enkelte, brå endringer i dynamikk former forløpet – inntil orkestret setter punktum med en energisk, rytmisk finale. Konserten som helhet fikk også en flott finale – med trombonistene John-Arild Suther og Rune Hannisdal stående hevet over orkesterkollegene som velopplagte solister i Lasse Thoresens jazzy joik-fantasi «Emergence». Vel blåst!

Det er naturlig nok verkene som står i sentrum en slik kveld. Nye verk, ukjente verk, verk man sjeldent hører. Men vi må ikke glemme orkestret. BFO ledet av Ingar Bergby var konstant i ilden og gjorde en flott innsats slik at notene i partiturene ble til musikk. Og de aldri før hørte klangene kom til å klinge.

Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.   

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.

Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Snehvit og musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Roald Dahl: Snehvit og de syv dvergene

Musikk av Eleanor Alberga

Opplesning: Helge Jordal og Elin Sogn

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Vellykket familieforestilling med BIT 20 Ensemble

Jeg fikk gå alene på Music Factorys familiekonsert. Barna mine er voksne. Barnebarnet er for liten. Men selv er jeg ganske barnslig, så det gikk bra likevel.

Jeg og alle de andre i Peer Gynt-salen lot oss straks sjarmere av Helge Jordal. Og deretter var det bare å sitte med åpne øyne og ører og få det hele med seg.

Det ble en fin liten time hvor Jordal og Elin Sogn leste og agerte Roald Dahls ironisk moderniserte gjenfortelling av «Snevit og de 7 dvergene». Eleanor Alberga fra Jamaica har satt musikk til teksten, for det meste moderat samtidsmusikk som på effektiv måte kommenterer og illustrerer fortellingens begivenheter, bl.a. med morsomme, diskret tegnefilmaktige effekter. Av og til brer musikken seg ut og blir til lengre, selvstendige og stemningsskapende stykker – det hele feiende flott servert av BIT 20-folkene under ledelse av Ingar Bergby.

Vi moderne barn har svært ved å sitte stille og være oppmerksomme, hevder medieforskerne, vi har sett alt for mange tegnefilm, vi er vant til action, fart og spenning. Kanskje det. Men på den andre siden: Gi Helge Jordal en mikrofon – og straks blir det liv og glade dager. Eller la to skuespillere fortelle en enkel anekdote akkompagnert av ganske komplisert musikk – og se hva som skjer: Ro i salen.

Så lenge det er liv, er det håp. Så lenge det er live, gjør det ikke noe det hele er temmelig low-tech, og at det ikke er så mye action. Ja, faktisk var det ganske slående hvor lenge et begivenhetsfattig stykke som Snevit kunne fange oppmerksomheten. Det var bare når musikkstykkene ble litt for lange at vi nede i salen begynte å spille jojo og plage hverandre.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Familieproblemer

Bergens Tidende Morgen, 04.11.1997

Georgs Magiske Medisin,

familieopera basert på en historie av Roald Dahl

Musikk: Gisle Kverndokk

Libretto: John Hollen

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest og Den Nasjonale Scene

Enkel, upretensiøs opera for hele familien

Det var en gang da den onde heksen bodde dypt inne i skogen eller på et slott langt vekk, bortom det blå fjellet. Slik er det ikke lenger. I dag sitter den onde heksen inne i stuen, rett ved siden av kjøkkenet. Den onde heksen, det er gamle, stygge bestemor   som syter, som maser, som tyranniserer stakkars Georg med gnålende formaninger og grusomme historier. Og resten av familien er overhodet ikke til noen hjelp, for mor er en forvirret rotekopp, far en verdensfjern fantast. Altså må Georg ta saken i egen hånd og selv gjøre noe med det. Hvilket han gjør med barnslig brutalitet og uventet effektivitet: Først brygger han en medisin som får bestemor til å vokse seg kjempestor. Så brygger han en medisin som får henne til å skrumpe inn. Til sist forsvinner hun helt.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Gisle Kverndokk skrevet en opera for hele familien – og om hele familien. For Roald Dahls historie demonstrerer jo nettopp at det er familien selv som er det virkelige problemet. Med andre ord: et riktig moderne eventyr, bygget på en meget moderne, meget nøktern innsikt. En ganske brutal historie – som ble spilt og sunget med høyt humør og store doser ironi ved premieren på DNS lørdag ettermiddag. Og som gikk rett hjem hos barn og voksne.

I DNS-oppsetningen fortelles den enkle historien rett frem, med fokus på noen få spektakulære visuelle effekter – som når bestemor vokser opp gjennom taket i rasende fart, eller når en kjempehøne spaserer inn på kjøkkenet og kikker interessert på publikum. Musikken har en tilsvarende enkel, visualiserende karakter. Kverndokk har tydeligvis satt seg for å skrive en opera som kan nå ut til et bredt, sammensatt publikum, en opera som skal kunne oppføres i mange ulike sammenhenger. Og det har han klart bra. Vel er det snakk om det man kaller «samtidsmusikk», men både tonespråk og instrumentering er ganske moderat og overskuelig, med en hel del minnelser om mellomkrigstidens kammeroperaer.

Når det gjelder de fire hovedrollene merket vi oss på premieren spesielt Torill Eriksen som sang bestemorens parti med flott, rå ekspressivitet. Moren og farens partier rommer vel ikke de samme musikalske utfordringene, men både Helga Botn og Knut Jørgen Moe ga gode, overbevisende fortolkninger av sine roller. Og Thor Kristian Ravnanger sang Georgs parti med en passe blanding av snill gutt og ulydig ravneunge. I orkestergraven: Ingar Bergby og en velspillende gruppe musikere fra BIT 20 Ensemblet.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Opera Vest og DNS i forening klart å skape en enkel, upretensiøs forestilling for hele familien. Det spilles inntil til 15. november.

Organisert delirium

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1997

Verk av Pierre Boulez og Arne Nordheim

Siri Torjesen, sopran

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Musikalsk modernisme i bevegelse mot et friere uttrykk

Omslaget i den musikalske modernismen – det kunne vært overskriften på konserten i Håkonshallen onsdag kveld. Det startet med at dirigenten Ingar Bergby førte BIT 20-ensemblet og sopranen Siri Torjesen gjennom Pierre Boulez' to «Improvisations sur Mallarmé»  (1958/1962), skritt for skritt, slag for slag – for det er jo uhyre vanskelige verk, musikk som Boulez konstruerer ved hjelp av kompliserte matematiske permutasjoner, slik at han oppnår det «organiserte delirium» som var hans kunstneriske ideal i perioden. Kveldens oppførelse var presis, bokstavtro, men antydet også noen av omkostningene ved denne type komposisjonsteknikk: Når musikkens dionysiske villskap sperres inne i talrekkenes jernbur, står den i fare for å bli enstonig, fargeløs.

Boulez forsøkte selv å løse dette problemet ved å innføre elementer av tilfeldighet og improvisasjon i verkene, og det er karakteristisk at konsertens tredje Boulez-verk, det kammermusikalske «Dérive», som er komponert flere år etter Mallarmé-improvisasjonene, nettopp bryter med den opprinnelige, tekniske systemtvangen og sikter mot et bredere, mer imøtekommende uttrykksregister.

Konsertens to verk av Arne Nordheim antydet en lignende bevegelse: Først hørte vi fire virtuose slagverkere i komplekst samspill med orgel og lydbånd i «Response» fra 1977, et viltvoksende, noe formløst verk som vi i dag vel først og fremst opplever som «historisk», som et dokument om periodens eksperimenter med elektronikkens komposisjonstekniske muligheter. Derimot har Nordheims «Tre Voci» fra 1988 bevart all den opprinnelige musikalske uttrykkskraften. Siri Torjesens bevegelige sopran i enkel og likefrem dialog med et lille kammerensemble om fortolkningen av tre italienske dikt: jovisst, det går fortsatt an å skape god musikk med helt vanlige low-tech midler.

Som små engler

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1994

Verk av Loevendie, Janssen og Hegdal

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Autunnale

Håkonshallen

Siste torsdag tok BIT 20 forskudd på Autunnalen med en flott konsert i Grieghallen. På onsdag var de i sving igjen, denne gang i Håkonshallen der det bl.a. ble spilt musikk av festivalens to nederlandske gjestekomponister, Theo Loevendie og Guus Janssen

Janssen var representert med et upretensiøst, rytmisk variasjonsstykke bygd over en fem-tonig, dur-aktig skala. Av Loevendie hørte vi «Venus and Adonis» fra 1981, en serie elegante, dansante stykker i skjeve taktarter, basert på musikk han opprinnelig skrev til en Shakespeare-oppførelse. Verket har et lett metallisk, raslende klangbilde der mandolin, gitar og diverse slagverk dominerer. Det refereres tydeligvis til orientalsk musikk eller kanskje mere presist til «orientalisme», til europeiske forestillinger om det eksotiske, til drømmen om det muntre livet i basaren.

Konserten både startet og sluttet med norsk samtidsmusikk, med verk av Magne Hegdal – i anledning en rund dag. Først klavertrioen «For 3» fra 1991. Den starter rolig, langsomt med dobbelgrep i fiolin og cello, utvikler seg til et stafettløp mellom de tre instrumentene, og vokser herfra vilt i alle mulige retninger. Det er som om den flyter over av ideer, som om den er helt formløs, inntil man oppdager at det er denne stadige, musikalske knoppskytningen som er selve det grunnleggende formprinsippet i verket.

Også i det avsluttende verket, «Pour ensemble» fra 1992, eksperimenteres det med formen. Hegdal kontrasterer her gjennomkomponerte sekvenser med musikk som er oppstått ved tilfeldighet. Men mon ikke han har jukset litt med oddsene før han kastet terningene? I al fall var det intet i dette verket som virket tilfeldig. Det vi hørte var en tett, samlet komposisjon, et swingende, imøtekommende verk som i lange perioder nærmest hadde neo-klassisistisk karakter.

BIT 20 spilte kvelden igjennom som små engler. Naturligvis. Hva annet kan man forvente, når byens sterkeste musikere setter hverandre stevne? Dank u zeer – som man sier der Autunnalens gjestekomponister kommer fra.

Musikalsk refleksjon

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1994

Felicity Palmer, mezzosopran

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Håkonshallen

Den siste av Luciano Berios Folk Songs fra 1964 er en azerbaidjansk kjærlighetsang. Anekdoten forteller at Cathy Berberian i sin tid noterte sangen ned fra en sprukken sovjetisk grammofonplate. Det er vel mulig. Men da Felicity Palmer fremførte sangen på torsdag, fikk den fremmedartede ordsalaten en liten, nesten umerkelig vending: Det hele virket veldig eksotisk og overbevisende, men samtidig også litt for riktig, litt for «folkelig», litt for «azerbaidjansk».

Og sådan er det jo i virkeligheten med alle disse små charmerende folkesanger: De rommer så mange motstridende lag. De minner oss hele tiden om noe vi syns vi kjenner. De siterer, de etterligner, de bruker stumper av tradisjonen – til å reflektere over tradisjonen. Og det fine ved Felicity Palmers tolkning i Håkonshallen var nettopp at hun, helt i Berios ånd, holdt dette reflekterende spillet svevende, uavgjort, at alle de ulike muligheter i grenselandet mellom musikalsk ironi og seriøs pastisj fikk lov å stå adskilt, side om side.

At Palmer er en intelligent sangerinne – det visste vi da vi hadde fulgt henne gjennom Berios tvetydige univers. At hun også er en fullblods dramatiker forsto vi etter å ha hørt hennes overveldende fremstilling av Phèdres lidelse og død i kveldens annet hovedverk, Benjamin Brittens monolog for sopran og kammerorkester, bygget over Racines tragedie.

Sammenlignet med sværvektere som Berio og Britten kom kveldens to nordiske orkesterverk uunngåelig noe blekt ut, men vi noterte oss i det minste at Olav Bergs Four Poems er et lite, konsentrert verk med mange fine solopartier; vi bemerket at det ikke er mye strøm på finske Magnus Lindbergs «Corrente» for kammerorkester; og først og fremst konstaterte vi at BIT 20 ensemblet enda en gang gjorde en sterk og overbevisende innsats for det 20. århundrets musikk.

Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.