Heftig og begeistret avslutningskonsert

Bergens Tidende, 09.06.2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck og Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, piano
Bergen Domkor
Kjetil Almenning, kordirigent
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Grieghallen

Festspillsjef Lars Petter Hagen opptrådte som munter, veltilfreds konferansier på den tradisjonelle avslutningskonserten i Grieghallen onsdag kveld. Og han hadde all grunn til å være både munter og veltilfreds: Årets festspill har, i alle fall musikalsk sett, vært noen av de mest vellykkede på mange år – med store, sjelsrystende forestillinger i Grieghallen og et vell av spreke, spennende konserter rundt om på byens scener.

Ikke rart at festspillsjefen ble møtt av et heftig og begeistret publikum som brøt ut i spontan applaus ved enhver anledning.

Det var kun to komponister på kveldens program, to komponister fra Bergen: den «glemte» eller oversette Anne-Marie Ørbeck (1911-96) som har vært trukket frem i lyset ved flere anledninger under årets festspill. Og så Edvard Grieg, naturligvis, med den tradisjonelle fremføringen av klaverkonserten hans.

Det startet med to korte stykker kormusikk av Ørbeck, fint fremført av Bergen Domkor under ledelse av Kjetil Almenning: «Heimhug» for mannskor til tekst av Hans Henrik Holm og «Vårt land» for blandet kor til tekst av Arnulf Øverland.

Og da var det tid for Ørbecks Symfoni i D-dur. Den er skrevet i 1944, men først uroppført ti år senere, i 1954 – av Bergen Filharmoniske Orkester.

Da jeg hørte portrettkonserten med Ørbecks musikk i Håkonshallen i siste uke, skrev jeg at verkene hennes pekte i ulike retninger og at de ikke ga noe samlet inntrykk av henne som komponist. Men at bildet kanskje ville bli klarere på avslutningskonserten med fremføringen av hennes Symfoni.

Onsdag kveld ble bildet vel noe klarere. BFO ledet av Eivind Aadland ga i alle fall Ørbecks symfoni en god, lojal tolkning. Vi hørte en på mange måter «typisk» symfoni – bygget opp etter det klassiske skjemaet med tre avvekslende satser – allegro, larghetto, allegro. Verket er velskrevet med mange fine detaljer i de ulike instrumentgruppene. Tonespråket er fritonalt, og det hviler en lett senromantisk klang over symfonien – samtidig med at man av og til også hører svake ekkoer av norske folketoner.

Alt i alt: godt håndverk, en sympatisk komposisjon, ingen tvil om det. Men, likevel: Som helhet virker symfonien temmelig blek og retningsløs. Det er som om det ikke er noe samlende prosjekt bak musikken. Som om det mer er snakk om en stiløvelse enn om et ferdig, avrundet verk.

Etter pausen ble det da Griegs op. 16, klaverkonserten, som i nesten alle årene har vært aller siste verk på festspillprogrammet. Tysk-japanske Alice Sara Ott som skulle vært solist, hadde måttet melde avbud på grunn av en skade. Og med kort varsel hadde Leif Ove Andsnes, «pianisten fra Kalfaret» som Lars Petter Hagen introduserte ham, sagt seg villig til å steppe inn og overta solostemmen.

Griegs a-moll konsert er på et vis signaturverket til Andsnes. Han fikk sitt store gjennombrudd som pianist da han spilte konserten på Festspillene i 1988, bare 18 år gammel. Han har innspilt konserten på plate flere ganger, med stor suksess. Pluss at han har spilt den på Festspillenes avslutningskonsert tre ganger, senest i 2002.

I dag, 21 år senere – hvordan spiller han denne solostemmen nå? Like fantastisk og like overrumplende som før. Og samtidig helt annerledes. Klarheten, omsorgen for de ømme, lyriske passasjene – alt er slik vi husker det. Men i tillegg har tolkningen hans fått ekstra modenhet og dybde. Han legger inn en voldsom, maskulin kraft i de virtuose passasjene, og gir hele verket en mørk, ekspressiv klang jeg ikke husker å ha hørt før.

En fantastisk pianist som er i stand til å trekke stadig nye kvaliteter ut av Griegs klaverkonsert. Og et fantastisk punktum for Festspillene 2023.

Stående applaus. Tre-fire fremkallelser. Og så til aller sist Andsnes ved flygelet, tre ekstranumre, tre solostykker – først bevegende tolkninger av to korte stykker av Anne-Marie Ørbeck hentet fra arkivet i Universitetsbiblioteket: «Melodi» og «Capriccio», begge skrevet i 1931. Pluss til aller sist en liten «Lokk» av Grieg.

En kveld med dramatikk og store følelser

Bergens Tidende, 30.10.2020

Verk av Cherubini, Mozart og Berlioz

Leif Ove Andsnes, klaver

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

Vi var på torsdagskonsert i Grieghallen. Ikke som vanlig med Bergen Filharmoniske Orkester, men med BFUng – Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – som siden 2015 har vært en del av Musikkselskapet Harmonien.

BFUng stiller med full symfonisk besetning: 120 musikere i alderen 15 til 25 år kommer reisende fra hele landet og har faste samlinger i Grieghallen. Torsdag kveld fikk vi høre hva musikerne kan få til etter en slik samling under ledelse av dirigenten Eivind Aadland.  

Det ble en kveld i musikkdramatikkens og de store følelsenes tegn. Det startet med Luigi Cherubinis «Marche funèbre», en kort sorgfull dødsmarsj med effektivt slagverk. Og etter en vakker klaverkonsert av Mozart med Leif Ove Andsnes som solist ble det heksesabbat og ville narkotikafantasier i Hector Berlioz «Symphonie fantastique».

Umiddelbart hadde jeg forestilt meg at et ungt orkester som dette ville hatt problemer med å få kontroll over Berlioz’ mektige, sammensatte symfoni. Men der tok jeg virkelig feil. For av kveldens tre verk var det nettopp dette som BFUng lyktes best med.

«Symphonie fantastique» er ingen vanlig symfoni. Her er ingen store spenningsbuer, intet gjennomgripende tematisk arbeid, ingen klar og tydelig retning. Dette er først og fremst en forreven, musikalsk fortelling om håpefulle drømmer og angstfylte hallusinasjoner.

Og nettopp dette viltvoksende, episodiske preget klarte BFUng og Aadland å vise frem og gjøre klart. Alle detaljer sto skarpt profilert. Dramatiske episoder og musikalske effekter ble satt opp mot hverandre, her var brå skift, store kontraster og angstfylte brudd. Og hele tiden var det flotte, glansfulle innsatser i tre- og messingblåserne, i slagverket og i strykerne. Et gjennomarbeidet verk. Strålende fremført. Stående, velfortjent applaus.  

Orkesteret hadde en langt mer tilbaketrukken rolle før pausen da Leif Ove Andsnes satt ved flygelet og spilte Mozarts Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur. Vi fikk her en smakebit på Andsnes’ nye prosjekt, «Mozart Momentum 1785/86», der han tar for seg det turbulente året da Mozart både skrev «Figaros Bryllup», en stripe klaverkonserter og mye, mye mer.

Klaverkonsert nr. 22 stammer fra vinteren 1785. Den har en kammermusikalsk karakter med klaveret i stadig dialog med treblåsere og strykere. Nettopp dette intime samspillet mellom solist og orkester kunne gjerne ha vært mer markert på torsdag. Her var det som om Aadland med vilje holdt orkestret tilbake og ikke våget å gi klaveret motspill.

Andsnes spilte solostemmen med forrykende, fysisk overskudd, med lange melodiske linjer og med en god porsjon boblende humor. Men kveldens musikalske høydepunkt var hans ettertenksomme, sorgfulle tolkning av den utrolig vakre midtsatsen, Andante i c-moll. Da Mozart spilte den på premieren i Wien i 1785, forlangte publikum å få høre den da capo før han fikk lov å gå videre og spille tredjesatsen. Publikum er mer veloppdragent i våre dager – men vi skulle gjerne bedt Andsnes om å gjøre det samme her hos oss. 

Grieg vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 25.10.2014

Verk av Edvard Grieg

Camilla Tilling, sopran

Håkon Høgemo, hardingfele

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Urpremiere på interessant visualisering av Griegs «Peer Gynt»

Når Bergen Filharmoniske Orkester feirer stort jubileum, må det naturligvis være Grieg på programmet. Torsdag kveld var det nærmest Grieg-festival, Grieg vegg-til-vegg. Det startet med fire stykker fra Lyrisk suite (op. 54). Og skulle noen være i tvil om at BFO virkelig «kan» denne musikken, kjenner den fra innsiden så å si, så var det bare å slå ørene ut og lytte til strykernes dirrende, lengtende melodilinjer i «Gjetergutt», til de finstilte treblåserne i «Gangar», eller til «Trolltog» som dro snertende og piskende gjennom salen i dirigent Eivind Ådlands stramme, strikse regi.

I neste avdeling gjaldt det sangkomponisten Grieg, her representert med hans tonesetninger av norske dikt. Solisten, den svenske sopranen Camilla Tilling, ga blant annet fine, fortellende tolkninger av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og Ibsens gåtefulle «En Svane» og sluttet med en flott, glansfull utgave av Vinjes «Våren».

Camilla Tilling var med igjen etter pausen, nå som Solveig i Griegs «Peer Gynt». Eller rettere i «Peer Gynt – Løgnenes geografi» – en forestilling skapt i et samarbeid mellom den tyske bildekunstner og scenograf Alexander Polzin og Eivind Aadland.

Forestillingen som er bestilt av BFO og hadde urpremiere på torsdag, tar utgangspunkt i Griegs musikk og Ibsens skuespill. Mer konkret betyr det at orkesteret spiller avsnitt fra Griegs scenemusikk til skuespillet mens en flytende strøm av bilder og animasjoner projiseres opp på to skjermer bak musikerne. På skjermene mikses grafitti-bilder, clip-art, konturtegninger, skabelonfigurer og løsrevne setninger fra Ibsens tekst til et collage-aktig uttrykk med referanser til forrige århundres pop art og street art. Etter hvert begynner bildene å danne et univers – her er et hus, et nedslitt kjøkken, en skog, og her er løpende edderkopper og maur, sand i timeglass, egyptiske skikkelser og mye mer.

Polzin og Aadland kaller «Peer Gynt – Løgnenes geografi» for en «visualisering». Men skjermprojeksjonene «gjenforteller» ikke handlingen i skuespillet. Og de forholder seg heller ikke direkte «illustrerende» til scenemusikken. Det som visualiseres er snarere en rekke, mer eller mindre private, assosiasjoner ­– ikke til Griegs musikk, men til Ibsens fortelling.  

Fungerer det? Ja, til en viss grad. Det oppstår episoder underveis der musikk og bilder arbeider sammen i suggestive forløp. Men selve konstruksjonen der både musikk og bildestrøm forholder seg assosierende til samme fraværende tekst, skaper også en del spenninger mellom musikk og bilde. Og ofte er det bildene som vinner i konkurransen og overdøver musikken.  

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Myndighet og varme

Bergens Tidende, 10.03.2006

Verk av Mozart og Vaughan Williams

Marianne Thorsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Marianne Thorsen som stø solist i Mozart og Vaughan Williams

Klarhet, balanse, overskuelig struktur, klassisisme – det er den vanlige beskrivelsen av Mozarts musikk. En beskrivelse som blir dementert hver eneste gang man hører hans verk. Som for eksempel i går kveld da Marianne Thorsen sto i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester og spilte hans tredje fiolinkonsert.

Han var bare 19 år da han skrev den. I dette verket er det verken ro eller avklaring. Alt er i bevegelse. Ideer og innfall står i kø. Musikalske overraskelser lurer bak hver taktstrek. I et slikt verk trenger man nettopp en solist som Marianne Thorsen, en sterk, solid fiolinist som spiller solostemmen med myndighet og varme og som er i stand til å holde stø kurs gjennom alle de brå stemningsskiftene.

Det var mer Mozart på programmet i går kveld – hans symfoni nr. 39, en av de tre siste han skrev. Her er det mer samling i musikken, men fremdeles store følelsesutsving, høyspent dramatikk og eksperimenterende harmonikk. Under fremførelsen var det en del ujevnheter i starten. Førstesatsen kom til å høres mer dissonantisk ut enn Mozart visst egentlig hadde planlagt. Men Eivind Aadland og BFO kom rask tilbake på banen og ga en fin tolkning der spesielt de to siste satsene hadde svev og spenst.

Hva spiller man sammen med slike verk? Vanskelig å si. Men de to stykker av Vaughan Williams som sto på programmet i går, var neppe det optimale valget. Både Tallis-fantasien og den idylliske Lark Ascending kommer nødvendigvis til å virke noe blodfattige når de ble matchet med en villstyring som Mozart. I Eivind Aadlands forsiktige, nesten pertentlige tolkning ble det meste tydelig og klart. Men det var ikke mye igjen av den ekstasen og mystikken man normalt forventer av Vaughan Williams.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Lyd på film

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2001

«Sound on Film Live»

Film av Werner Herzog, Brødrene Quay, Hal Hartley og Nicolas Roeg

Musikk av John Taverner, Karlheinz Stockhausen, Louis Andriessen og Adrian Utley

Medvirkende:

Electra Ensemble

Parvin Cox, sang

Strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Olavskoret

Dirigent: Asbjørn Flåm

Fire problematiske forsøk på å få musikk og bilde i balanse

Hva skjer når man hyrer Karlheinz Stockhausen til å jobbe sammen med to geniale filmanimatører som brødrene Quay? Man får levert et tungt stykke Stockhausen, og de poetiske Quay-brødrene får seg et problem - konstaterte vi i går kveld da «In absentia», deres felles prosjekt, ble presentert i Grieghallen sammen med de tre andre filmene i dette årets «Sound on Film»-pakke fra BBC.

Mediemaskinen har kjørt på de høyeste omdreininger i månedsvis med historier om Quay-brødrenes helt telepatiske innsikt i Stockhausens sjeleliv, om hvor beveget han ble da han fant spor av sin egen biografi i det ferdige resultatet osv. Men uansett al medie-hypen: Stockhausen er nå en gang Stockhausen. Og i hans megalomane univers er det ikke plass til andre. Altså har han gjort sin greie som han pleier, Quay-brødrene har gjort sin, og har så forsøkt å få sakene til å henge sammen. Og deres greie er en vakker, skrøpelig liten film, en serie flakkende, uklare bilder av en kvinne som skriver og skriver og aldri lykkes med det. En foruroligende flertydig historie som dessverre blir foruroligende entydig av å bli valset ned av et flott stykke vintage Stockhausen.

Selve poenget med «Sound on Film» var ellers at man skulle bryte med vanlig praksis i filmbransjen og for en gangs skyld få musikk og bilde til å fungere i et likeverdig forhold. Men det er faktisk forbløffende få ganger i løpet av denne kvelden at noe slikt skjer. Regissøren Nicolas Roeg har i «The Sound» konstruert en kompleks, fortenkt bildesekvens omkring Claudia Schiffers person, og har lagt et tilsvarende komplekst lydbilde henover den. Den musikken som gitaristen Adrian Utley fra Portishead i sin tid leverte til prosjektet er derimot klippet dramatisk ned og er i realiteten redusert til et par forknytte strofer hist og her.

Louis Andriessens musikk til «The New Math(s)» er derimot en enkel, sammenhengende komposisjon som ble nydelig fremført av det nederlandske Electra ensemblet i går kveld. Og den unge amerikanske regissøren Hal Hartleys bidrag til det felles prosjektet er en enkel, ironisk liten historie om et trekantdrama utspillet i løpet av en matematikktime. I denne filmen lever musikk og bilde i et høflig, kjølig og litt distant ekteskap uten å ha noe innlysende å si hverandre.

Det mest vellykkede samspill mellom musikk og bilde opplevde vi i kveldens siste verk, en film som uten å blunke gjenbruker de mest sentimentale grepene fra den klassiske Hollywood-tradisjonen. I «The Pilgrimage» har Werner Herzog laget en liten, dvelende dokumentarfilm om fattige, lidende pilegrimer som kryper på kne frem mot et helgenbilde i Mexico. Og John Taverner har til denne billedserien skrevet et stykke overdådig musikalsk kitsch med svulmende strykere, klemtende klokker, drengekor og uttrykksfull klagesang av den fantastiske iranske sangerinnen Parvin Cox. Skamløst og effektivt.

BBC-produsenten Rodney Wilson er strålende fornøyd med disse fire filmene. De er «on the egde», på utviklingens forkant, sier han i intervjuer. Og PR-folkene gir den en ekstra omdreining: Filmene «er fast plassert på tidens kreative forkant». Det høres ikke hyggelig ut. Og er vel heller ikke ganske korrekt. The cutting edge når det gjelder lyd på film – den opplever man på vanlig kino. Hvor det gjennom de siste 20 år har vært en veritabel revolusjon av lydbildet og en helt unik serie lydeksperimenter. Som tilsynelatende er gått helt upåaktet hen, skal man tro «Sound on Film»-prosjektet.