Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.