Bergens
Tidende, 30.11.2011
Finn Mortensen:
Orkesterverk
Terje Mikkelsen,
dirigent
Münchner
Rundfunkorchester
Simax Classics
Overbevisende
tolkning av Finn Mortensens orkesterverk
«Mortensen-perioden»
i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda
lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker
forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og
institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i
flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK,
direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i
komposisjon. For egentlig var han jo komponist.
Hvor lenge varte da
komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere
å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik
periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste
representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig
forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt
stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke
til å oppdrive.
Det er kanskje ved å
endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og
det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt
seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske
utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et
fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre
kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det
strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie
klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution
(1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra
(1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar
opp senromantiske inspirasjoner.
Simax-prosjektet er
selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som
gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For
Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og
gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med
imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire
overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større
europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv
om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar