Jordens sang

Bergens Tidende, 22.10.2005

Verk av Mendelssohn og Mahler

Nadja Michael, mezzosopran

Jon Villars, tenor

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott fremførelse av Gustav Mahlers svanesang

Det er jammen ikke mye sprell og leven i Felix Mendelssohns første symfoni: Fire enkle satser rett etter boken, en halv times skoleflink romantisk orkestermusikk skrevet av en tenåring. Men fremført skarpt og effektivt av BFO under ledelse av en entusiastisk Andrew Litton fungerte dette ungdomsverket likevel godt som et lite, upretensiøst forspill før kveldens store, alvorlige satsning.

«Lied von der Erde», den dødsmerkede Gustav Mahlers symfoniske vokalverk til tekster av kinesiske diktere, er skrevet for sangere med stamina.  De to solistene er sentrum hele tiden, ofte under helt ekstreme betingelser. Som for eksempel i de nådeløse første taktene hvor tenoren må konkurrere med det store symfoniorkestret som blåser full storm bak ham. Amerikanske Jon Villars kastet seg inn i denne stormen og demonstrerte imponerende stayer-evne med hamrende innsatser i det høyeste registret. Da stormen hadde lagt seg, hørte vi at han er en typisk «Heldentenor», og at han synger med et ganske voldsomt vibrato som vel ikke riktig passer til et verk av denne typen. I de senere satsene hadde han dessuten av og til fokuseringsproblemer, noe som kanskje må tilskrives at han hadde overtatt tenorpartiet med ganske kort varsel. 

Tyske Nadja Michael var til gjengjeld en udelt fornøyelse fra først til sist. Hun sang mezzo-partiet med flott, musikalsk frasering og fin tekstforståelse. At hun dekker hele det Mahler’ske uttrykksregistret, demonstrerte hun i sin tolkning av sistesatsen, «Der Abschied»: Stemmen hennes er lys og slank når hun synger om furuenes kjølige skygger; den blir mørk og glansfull i andredelens klagesang over et ulykkelig liv, og hun blender den til sist helt ned og lar den klinge tonløst ut i den gjentagne, fallende frasen «ewig, ewig …», mens en enkelt treblåser insisterende holder et håp ved like.

Imponerende sunget. Og imponerende spilt av BFO og Andrew Litton som gjennom hele verket støttet sangerne og gjorde omhyggelig rede for alle detaljer i denne komplekse komposisjonen.

Romantisk fiolin

Bergens Tidende, 19.10.2005

Mozarts fiolinkonserter og Sinfonia Concertante

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Yuri Bashmet, bratsj

London Philharmonic Orchestra

Deutsche Gramophon

Anne-Sofie Mutters livtak med Mozart

Hun var en lubben tenåring da hun debuterte på plate i 1978 med Berliner Philharmoniker. På programmet sto Mozarts fiolinkonserter nr. 3 og 5. På podiet sto Herbert von Karajan. Hun var hans funn: Anne-Sophie Mutter, den nye fiolinsensasjonen. I sommer har hun innspilt alle fem konserter. Denne gang uten dirigent og med London Philharmonic Orchestra som hun selv leder fra solistpulten.

Uttrykksregistret er større, tolkningene dristigere. Men Mutters Mozart er fremdeles like stormende og dramatisk som på debutplaten. Tonen er stor og strålende, fraseringene blendende. Her er det store armbevegelser og overveldende teknikk. Dette er, for å si det rent ut, en veldig romantisk Mozart. Som ikke alle vil like. Men er man trett av å høre disse ungdomsverkene spilt forsiktig og pent på skrøpelige tarmstrenger, virker Mutters solide, fandenivoldske utblåsninger nesten helt forfriskende.    

Triospillets kunst

Bergens Tidende, 12.10.2005

Brad Mehldau Trio

Day Is Done

Nonesuch Records

På kvistede løyper med Brad Mehldau og venner

Etter et par soloplater er pianisten Brad Mehldau tilbake i trioformatet. Bassisten Larry Grenadier er med igjen, mens trommeslageren Jorge Rossy er byttet ut med Jeff Ballard. I øvrig er alt slik vi kjenner det fra Mehldaus «Art of the Trio»-serie: Interessante originalkomposisjoner og overraskede valg av gamle slagere og moderne evergreens mikset med referanser til hele det moderne jazzklaverets historie. Her er dekonstruerte versjoner av Bacharachs «Alfie» og av gamle Beatles-klassikere. Underveis treffer vi både Paul Simon. Nick Drake og Radiohead. Keith Jarrett og Bill Evans er selvsagt med på lasset. Og i bakgrunnen spøker Monk og Ligeti.

Det er virtuost. Det er musikalsk. Det er imponerende. Men kanskje også litt for selvhøytidelig og litt for kontrollert – som om musikerne har vanskelig ved å slippe seg helt løs fordi de hele tiden må demonstrere hvor flinke de er.

Høyt humør

Bergens Tidende, 05.10.2005

Vivaldi: Concerti con molti instrumenti, vol. 2

Fabio Biondi og Europa Galante

Virgin Classics

Underholdende, swingende Vivaldi-konserter

Stavanger Symfoniorkesters nye kunstneriske leder, fiolinisten og barokkspesialisten Fabio Biondi, er aktuell med en plate der han og Europa Galante fortsetter arbeidet med Vivaldi. Denne gang dreier det seg om åtte korte, underholdende verk «for mange instrumenter» – konserter for solister og strykere eller for kollektive, kammermusikalske besetninger. Som spilles med vanlig musikalitet og sydlandsk temperament. Det er swing og schwung i de raske satsene og så voldsomt attakk at strykerne noen ganger høres ut som slagverk. Og det er yppig, tilbakelent sensualitet i de langsomme satsene. Musikalsk sett er alt vel ikke like spennende, og spiller man platen i ett strekk, er det fort gjort å bli hektet av. Men tar man konsertene enkeltvis og fordeler dem over tid, er det mange fine opplevelser å hente. Her er både respekt for det historiske materialet og nye, overraskende grep. Og hele tiden høyt humør.

Musikernes musiker

Bergens Tidende, 01.10.2005

Verk av Milhaud, Mozart og Beethoven
Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klarhet og dramatikk. Philippe Entremont gjester Bergen

Når Philippe Entremont besøker Bergen Filharmoniske Orkester, kan man være sikker på at det skjer noe flott i Grieghallen. Han er en fremragende pianist, en stor dirigent og en musikernes musiker som alltid får orkestret til å yte sitt aller beste. Når det gjelder musikk i spennet fra Haydn til Schubert er han suveren. Han er rutinert – både som pianist og dirigent – men musikken blir aldri rutine for ham. Det er alltid noe på spill, noe som skal formes på en ny måte, noe som skal organiseres annerledes enn før.

Vanligvis har han en klaverkonsert av Mozart på programmet. Denne torsdag kveld var det nr. 21 – som han dirigerte fra pianokrakken og spilte slik at man glemte alt om Bo Widerberg og «Elvira Madigan». I Entremonts og BFOs tolkning var det ikke et snev av romantisk svensk sommer og Pia Degermark i slow motion, men bare ren, sterk musikk – spilt med utsøkt kammermusikalsk fornemmelse av både solist og orkester.

I Mozart fokuserte Entremont på spenningen mellom den krystallinske klarheten i de raske passasjene og de dramatiske følelsesutbruddene i den langsomme andresatsen. I fremførelsen av Beethovens 4. symfoni etter pausen var det overgangen fra wienerklassisismens fornuft til romantikkens følelse som var det sentrale prosjektet. Det ligger ikke mange år mellom Mozarts klaverkonsert og denne muntre, nesten elegante, symfonien, men i Entremonts tolkning merker man likevel at Beethovens musikk er skrevet i en ny tid, i en verden der de følelsesmessige investeringene er annerledes og risikoen for sammenbrudd større.

Tradisjonen tro hadde Entremont også et stykke nyere musikk på programmet, denne gang var det Darius Milhauds ballettmusikk «La création du monde» fra 1923, et morsomt, nesten rørende, musikalsk kuriosum fra en svunnet tid. Det er snakk om «jazz-inspirert» musikk – sier musikkhistorikerne. Men «La création du monde» er først og fremst et vitnesbyrd om hvor fremmed og nærmest uforståelig den nye amerikanske musikken må ha virket på samtidens europeiske komponister. I Milhauds rådville versjon er «jazz» en serie musikalsk usammenhengende effekter – tradisjonell europeisk salongmusikk spritet opp med dissonante blåserklanger, sirupsklisne saxofonlinjer, klagende klarinetter pluss helt ubetalelig stivbent rytmikk i slagverket.