Ingen opplagt vinner

Bergens Tidende, 30.11.2011

Liszt og Grieg: Klaverkonserter

Stephen Hough, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Liszts to klaverkonserter – og Grieg som fyllmasse

Trenger verden enda en innspilling av Griegs klaverkonsert? Kanskje det. Men hvis det er spennende nytolkninger man er ute etter, er engelske Stephen Hough nok ikke rette mann til jobben. På denne platen sliter han i alle fall med å få grep om verket. Av og til spiller han tørt og pedantisk, andre ganger velger han en litt gammelmodig, romantisk tilgang som får konserten til å klinge temmelig utdatert. Men så er Grieg da også mest for fyllmasse å regne på denne platen der det egentlige salgsargumentet er Liszts to klaverkonserter. Og her gir Houghs solide teknikk god uttelling med hensyn til klarhet og oversikt – selv om han gjerne kunne ha satt mer trumf på de virtuose passasjene. Litton og BFO som virker temmelig uengasjerte i Grieg, spiller mer entusiastisk i Liszt, men ofte på grensen til det bombastiske. I et år som har gitt oss Liszt-konsertene med Boulez og Barenboim, og på et marked der platene med Zimmerman, Argerich og Freire fremdeles er tilgjengelige, er denne innspillingen ikke noen opplagt vinner. 

Monumental orkestermusikk

Bergens Tidende, 30.11.2011

Finn Mortensen: Orkesterverk

Terje Mikkelsen, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Simax Classics

Overbevisende tolkning av Finn Mortensens orkesterverk

«Mortensen-perioden» i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK, direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i komposisjon. For egentlig var han jo komponist.

Hvor lenge varte da komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke til å oppdrive.

Det er kanskje ved å endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution (1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra (1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar opp senromantiske inspirasjoner.

Simax-prosjektet er selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.  

En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.

Melankolske sanger

Bergens Tidende, 23.11.2011

If Grief Could Wait

Susanna Wallumrød

ECM

En plate som fungerer best i små doser

Til debutplaten på ECM har Susanna Wallumrød valgt ut sanger av Henry Purcell som hun framfører sammen med Giovanna Pessi på harpe, Jane Achtman på gambe og Marco Ambrosini på nyckelharpe. Hun har også med egne komposisjoner pluss et par sanger av Leonard Cohen og Nick Drake. Det er kommet en del plater i det siste med tilsvarende blandinger av barokksanger og moderne ballader. Ikke alle klarer å skape musikalske sammenhenger på tvers av århundrer og genrer. Denne plate gjør det. Det gjennomgående temaet i alle tekstene er sorg. Det musikalske uttrykket er mørkt og melankolsk, og de tre instrumentalistene akkompagnerer fritt og improviserende uansett om det er Purcell eller Cohen som står på programmet. Samtidig er platens svakhet nettopp dett sammenhengende og det ensartete preget. Alle sangene ligger i samme melankolske stemningsregister, stort sett alle går i samme langsomme tempo, og Wallumrød synger dem alle på samme inderlige, lavmælte og veldig selvbevisste måte. Dette er en plate som nok fungerer best hvis man inntar den i små doser.    

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

Musikkens pris

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.11.2011

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en leser som ville vite hvor jeg kjøper platene mine. Hva gjør vi, vi som bor i Bergen der det ikke lenger finnes skikkelige butikker med klassisk musikk? – spurte han. Vel, det korte svaret er: Vi må gå på nett. Og det er ikke bare vi i Bergen som må gjøre det. Overalt i verden blir de gammeldags, velassorterte platebutikkene nedlagt i rasende tempo. Den som i dag vil ha nye plater på cd-spilleren, må ha nettadgang og kredittkort. Og tid til å orientere seg og til å sammenligne priser. La meg gi et par eksempler – som samtidig kan være et litt lengre svar på spørsmålet om hvor jeg kjøper platene mine.

Ta månedens utgivelser fra de store internasjonale selskapene og fra mindre skandinaviske selskaper av typen Simax og BIS. Et par av disse nye platene kan man kjøpe på selskapenes egne nettsteder, men langt fra alle selskaper har et slikt tilbud. Da må man gå til en nettbutikk, for eksempel norske Platekompagniet – men så snart det ikke dreier seg om populærmusikk, er utvalget ytterst begrenset der i gården. En rask opptelling viser at de bare kan levere en tredel av de nye klassiske platene.

Da er det bedre napp på CDONs norske nettsted. Her finner man det meste. Men så var det prisen, da. Man skal ikke surfe lenge på nettet før man skjønner at det lønner seg bedre å handle internasjonalt. Store nettbutikker av typen Amazon har alt man leter etter. De er raske og effektive: Platene kommer i postkassen i løpet av et par hverdager. Og prisene er veldig hyggelige. Plater som i norske nettbutikker koster 170 kr., får man ute i verden for omkring 100 kr., inklusive frakt.

I tillegg har de internasjonale butikkene ofte spesialtilbud. Her om dagen var jeg for eksempel innenom nettstedet Presto Classical og kjøpte en boks med Endellion-kvartettens fine innspilling fra 2008 av alle Beethovens strykekvartetter – 10 cd’er for 180 kr! Ikke bare er dette vanvittig billig, prisen er i tillegg nærmest skreddersydd til momssystemet vårt. For hvis den samlede ordren, eksklusive frakt, hadde vært over 200 kr, måtte jeg betale moms av både plater og frakt. Pluss at Posten tar 70 kr for å trekke momsen. Pluss at Beethoven da ville bli liggende på Postens lager i Oslo i en uke eller mer. Det lønner seg med andre ord å holde innkjøpene sine under 200 kr.

Å gå på nett er ikke like hyggelig som å komme inn i en virkelig butikk der personalet kjenner deg og vet hva slags musikk du liker. I nettbutikken er det ingen eksperter til å veilede deg. Du må selv holde deg orientert om hva som skjer på musikkfeltet. Til gjengjeld er det blitt betydelig billigere å kjøpe plater, og betydelig enklere å forfølge sine musikalske særinteresser. Hvor lenge denne idyllen varer, er det ingen som vet.

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Høststemning

Bergens Tidende, 09.11.2011

Im Herbst

Korverk av Brahms og Schubert

Dirigent: Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Det Norske Solistkor synger Brahms

Sett denne musikken på programmet, og den vil – blant hundre andre komposisjoner – røpe hvem som har skrevet den. Dette er «fullstendig Brahms» – skrev Heinrich Schenker i 1892 i en gjennomgang av «Fünf Gesänge» (op. 104). Det er vanskelig å være uenig, i alle fall når man lytter til Det Norske Solistkors fine tolkning. Det er høststemning i disse fem sangene. Tekstene handler om alderdom og resignasjon, og musikken er «fullstendig Brahms» – avdempet, vemodig. Den modne Brahms har mobilisert all sin musikalske erfaring, og Grete Pedersen og koret følger ham på veien med varm klang og forbilledlig klar artikulasjon og diksjon slik at alle nyanser og betydningsskift i tekstene får det helt rette musikalske uttrykket. Den yngre Brahms er representert med to satstekniske praktstykker, «Geistliches Lied» (op.30) og «Warum ist das Licht gegeben» (op.74, nr.1). Og som innledning demonstrerer Solistkorets hans mer løsslupne side med et utvalg sigøynersanger (op. 103). De synger også to korverk av Schubert underveis. Men det er Brahms-tolkningene som bærer platen.  

Midt imellom

Bergens Tidende, 09.11.2011

Rio

Keith Jarrett

ECM

Keith Jarrett tilbake med ny, munter soloutgivelse

Forrige soloutgivelse var trippelplaten «Testament» fra 2009. Den gang fortalte Keith Jarrett åpenhjertig i tekstheftet om samlivsbrudd, skilsmisse og tung, svart depresjon. Mange trodde at «Testament» skulle bli hans testamente, hans siste plate. Men nå, to år senere, er han tilbake i full vigør med en ny soloutgivelse, dobbelt-cd’en «Rio» med liveopptak fra en konsert 9. april i år i Rio de Janeiro. Og denne gang er det ingen personlige bekjennelser i tekstheftet, bare helt sparsomme opplysninger om hvem som har produsert platene. Og så, jo da, i forbifarten «special thanks» til Akiko Yamazaki, hans nye kjæreste.

Depresjonen er forbi. Humøret er høyt, så høyt at Jarrett har klart å overtale ECMs Manfred Eicher til å oppgi den svart-hvite estetikken og for en gangs skyld utgi en plate med muntre farger på coveret.

De femten unavngitte improvisasjonene på «Rio»-platene følger den opprinnelige konsertens to avdelinger. Første avdeling åpner med tre forløp som så å si markerer de musikalske rammene. Først et nervøst, fillette stykke musikk spilt i et halsbrekkende rask tempo som økes flere ganger underveis – man aner Ligetis hurtige etyder som en inspirasjon i bakgrunnen. Så en langsom improvisasjon med klanglige assosiasjoner i retning av Debussy og fransk impresjonisme. Og nummer tre: mellomtempo, lange, uregelmessige bop-aktige linjer over en markert bass i venstre hånd. Publikum i salen går helt av hengslene. Dette er jazzpianisten Keith Jarrett slik vi kjenner ham fra platene med Standards-trioen

I resten av første avdeling og i resten av konserten beveger Jarrett seg ofte inn i tilsvarende jazzlandskaper med rikt harmoniserte ballader og karakteristiske gospelaktige improvisasjoner basert på dype ostinater i venstrehånd. Og jammen om det ikke også kommer en skikkelig blues – det er lenge siden sist vi hørte ham spille noe slikt. Men innimellom kommer det flere stykker som peker vekk fra jazzen, i retning Debussy, Alban Berg, Ligeti og andre skikkelser fra forrige århundres kunstmusikk. Pluss at konsertens ekstranummer er en romantisk lied med et trillende akkompagnement som kunne vært skrevet av Schumann.

«Rio» er en sammensatt plate, en plate som uten tvil vil reise det gamle spørsmålet om hva det egentlig er Jarrett spiller – er det jazz, er det samtidsmusikk, er det …? Og nå som før er det vanskelig å gi et entydig svar. For Jarrett er jo nettopp noe midt i mellom, en musikalsk eklektiker som samler sammen elementer fra nær og fjern. Det er hele tiden noe på «Rio» som man synes man gjenkjenner fra andre sammenhenger, det er sitater, det er parafraser, der er hommages til kjente stilarter og genrer. Men først og fremst er det improvisasjonskunst på det aller høyeste nivået. Og en bearbeidning i nået som smelter alle de forskjelligartete elementene sammen til musikk som bærer Keith Jarretts umiskjennelige stempel.

Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.