En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Det stille punktet

Bergens Tidende Morgen, 06.06.1994

Verk av Sofia Gubaidulina

Siri Torjesen, sopran

Øystein Birkeland, cello

Geir Draugsvoll, akkordeon

BIT 20

Music Factory, Verftet

Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset «at the still point of the turning world».

Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige, ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».

Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen, ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.

Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon. Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.