Verk av Sofia Gubaidulina
Siri Torjesen, sopran
Øystein Birkeland, cello
Geir Draugsvoll, akkordeon
BIT 20
Music Factory, Verftet
Fredag var det «Hommage à T.S.Eliot» på Verftet, en musikalsk hyllest
til modernismens store lyriker, skrevet i 1987 for sopran og oktett av den
russiske komponisten Sofia Gubaidulina. Eliots diktsyklus Four Quartets siteres
tre ganger underveis, første gang da den uakkompagnerte sopranen synger fjerde
avsnitt av «Burnt Norton». Det starter melankolsk med solnedgang og
kirkegårdsstemning, men slutter så med opplevelsen av det klare, rolige lyset
«at the still point of the turning world».
Umiddelbart handler det om illuminatio, om opplyste øyeblikk der tiden
går i stå og døden synes å miste sin brodd. Og den slags isolerte, fylte
øyeblikk var det mange av på fredag, f.eks. under Siri Torjesens mektige,
ekspressive tolkning av Good Friday-satsen fra «East Coker». Men i Eliots
bemerkning om «the still point» midt i verdens bevegelse ligger det også et
annet perspektiv – som formuleres mer direkte et par linjer senere: «Kun
gjennom formen, mønsteret, kan ord eller musikk nå stillstanden ...».
Sett i lyset av denne estetikken kan fredagens oppførelse vel saktens
diskuteres. Det var mye bevegelighet i ensemblespillet, fin redegjørelse for
musikkens stadige kvernende, glidende strøm, men det forble syv enkeltstående
satser, ikke den overgripende sammenhengen, ikke den musikalske arkitekturen,
ikke den ekstatiske stillness gjennom formen, i selve bevegelsen, som
Gubaidulina – og Eliot – sikter mot.
Kveldens andre Gubaidulina-verk var «Jesu syv ord på korset», en
ambisiøs konsert for cello, akkordeon og strykere, skrevet i 1982. Musikk slik
man venter det av henne: sammenbitt, monoman, ekspressiv på grensen til det
hysteriske – i en glimrende innforstått fremførelse med Øystein Birkelands
deklamerende cello i dialog med Geir Draugsvolls hvesende, vrengende akkordeon.
Og det hele på bakgrunn av en himmel full av guddommelige fioliner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar