Bergens Tidende, 20.10.17
Nils Økland Band
Hubro
Nils Økland Band med særegen blanding av tradisjonsmusikk og frijazz
Det står en mann og spiller hardingfele. En kort, langsom
frase. Kanskje er det en stump av en gammel, melankolsk folketone han spiller. Han
gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer.
Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så
tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.
Det er noen – eller noe – som puster bak ham. Kanskje belgene
i et orgel? I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert
av tunge, mørke orgelklanger. Men også av svevende, hvinende lydflater som
minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer. Og det er visst
også et eller annet mørkt instrument som av og til fordobler felespillerens korte
frase.
Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst
– og så er det plutselig slutt. Fem minutters oppbygging av et vakkert
lydmaleri er forbi.
Lydmaleriet heter «Drøm». Det er det første sporet på
«Lysning», felespilleren Nils Øklands nye utgivelse på platemerket Hubro. Med
seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM.
Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin; Rolf-Erik Nystrøm spiller
alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon,
vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.
Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i
Oppland. Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet. Den skaper
en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at
det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva. Og samtidig bearbeider
musikerne instrumentene sine og framkaller særegne lydeffekter. For eksempel høres
klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen
av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.
Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve framføringen.
I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen. Det er avsnitt der
Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet.
Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som
for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp
all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.
Det er ni spor på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere
i tradisjonelle musikalske kategorier. Klangen av hardingfelen og Øklands
improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg. Men samtidig blander den
norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre
folkelige tradisjoner. Blant annet peker noen av de raske numrene i retning
Balkan og Midtøsten.
Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så
interessant. Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse
inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og
bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk
dramaturgi.
