Store vakre lydbilder og klangeksperimenter

Bergens Tidende, 20.10.17

Lysning

Nils Økland Band

Hubro

Nils Økland Band med særegen blanding av tradisjonsmusikk og frijazz

Det står en mann og spiller hardingfele. En kort, langsom frase. Kanskje er det en stump av en gammel, melankolsk folketone han spiller. Han gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer. Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.

Det er noen – eller noe – som puster bak ham. Kanskje belgene i et orgel? I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert av tunge, mørke orgelklanger. Men også av svevende, hvinende lydflater som minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer. Og det er visst også et eller annet mørkt instrument som av og til fordobler felespillerens korte frase.

Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst – og så er det plutselig slutt. Fem minutters oppbygging av et vakkert lydmaleri er forbi.  

Lydmaleriet heter «Drøm». Det er det første sporet på «Lysning», felespilleren Nils Øklands nye utgivelse på platemerket Hubro. Med seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM. Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin; Rolf-Erik Nystrøm spiller alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.

Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i Oppland. Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet. Den skaper en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva. Og samtidig bearbeider musikerne instrumentene sine og framkaller særegne lydeffekter. For eksempel høres klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.

Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve framføringen. I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen. Det er avsnitt der Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet. Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.

  

Det er ni spor på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere i tradisjonelle musikalske kategorier. Klangen av hardingfelen og Øklands improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg. Men samtidig blander den norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre folkelige tradisjoner. Blant annet peker noen av de raske numrene i retning Balkan og Midtøsten.

Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så interessant. Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk dramaturgi.

Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Når fem blir til tretten

Bergens Tidende, 28.02.2012

Zanussi 13 

Live

Moserobie

Liveopptak fra jubileumskonsert med Per Zanussi

Det aller siste nummeret er forbi. Applausen slutter. Og rett før lyden fader ut, hører man Stavangerbassisten Per Zanussi si til publikum: «Ses om ti år». Han får sikkert rett. For selv om platen er innspilt i fjor ved en konsert der gruppen Zanussi Five feiret tiårsjubileum, virker det ikke som om sjefen er ved å bli trett eller løpe tørr for ideer. Etter platen å dømme har han musikalsk brennstoff nok til å holde gruppen kjørende i ti nye år.

Da Zanussi Five startet i 2001, vakte den en del oppsikt på grunn av den aparte besetningen: Ikke noe akkordinstrument, bare bass og trommer i rytmegruppen. Og så tre saksofoner i front.

Det har vært litt utskiftinger underveis, men de siste årene har gruppen utover Zanussi selv bestått av saksofonistene Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal med Gard Nilssen på trommer. De var alle med på jubileumskonserten i fjor. Men i dagens anledning hadde Zanussi satt ekstra trumf på og utvidet blåserrekken med saxofonistene Jonas Kullhammar, Martin Kuchen, Rolf-Erik Nystrøm, Mikko Iannanen og Klaus Holm pluss trombonisten Øyvind Brække. Gard Nilssen hadde fått selskap av trommis-kollega Per Oddvar Johansen og Stian Westerhus var med på gitar.

Ni blåsere, to slagverkere pluss bass og gitar– det blir det lyd av. Stor, saftig lyd. Og flott musikk som har den spesielle zanussiske blandingen av frynsete arrangementer og frie utblåsninger. Her er skjeve melodier og smektende ballader. Her er tett ensemblespill som plutselig sklir ut i kollektiv improvisasjon. Zanussis musikalske univers er et åpent landskap fullt av merkelige innfall og overraskelser, et sted der 60-tallsjazz møter funk og frijazz og afrobeat. Han legger selv bunn med fulltonende bass. Og han har også selv skrevet det meste av materialet, bortsett fra at Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop» dukker opp underveis. 

Det er eksplosiv feststemning over hele konserten. Dette er musikk avlevert med trøkk og schwung og en god porsjon humor. Tekstheftet er sparsomt med opplysninger så det er ikke til å si hvem som spiller hva. Men alle tretten musikere er tydeligvis begeistret over å få lov til å smelle til og blåse sokkene av publikum med stor lyd.

Man skulle selvsagt ha vært der, den januardagen i Oslo. Men platen gir i det minste et godt inntrykk av festen. Og man blir uunngåelig i godt humør av den oppglødde stemningen og det musikalske overskuddet.