Verk av
Beethoven og Bruckner
Elisabeth
Leonskaja, piano
Thomas
Dausgaard, dirigent
Bergen
Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Bergen Filharmoniske Orkester feirer Beethovens 250-års jubileum
Det var magi i
luften torsdag kveld da Bergen Filharmoniske Orkester startet den store
feiringen av Beethovens 250-års jubileum.
På
dirigentkrakken sto danske Thomas Dausgaard, ved flygelet satt
russisk-østerrikske Elisabeth Leonskaja, og på programmet sto den tredje
klaverkonserten – det verket der Beethoven for første gang løfter sjangeren
«klaverkonsert» ut av Wiens intime salonger og gir den de helt store,
symfoniske dimensjoner.
Og hvis du
lurte på hvorfor musikkjournalistene alltid snakker om den «legendariske»
pianisten Leonskaja, ja, da fikk du svaret med en gang da hun gjorde sin entre
efter orkestrets innledning: tre stigende skala-løp og en første utforsking av
hovedtemaet – spilt majestetisk, kraftfull, dramatisk.
Her – og
gjennom alle verkets tre satser – demonstrerte Leonskaja nettopp de kvalitetene
vi forbinder med den «legendariske» russiske klavertradisjonen: Formidabel
teknikk, klarhet, overblikk – og i tillegg en fysisk, sanselig forming og
fremstilling av det musikalske stoffet. Den Beethoven vi hører når Leonskaja
spiller, er en sterk, muskuløs, blodrik skikkelse.
Etterpå ble det
applaus og utallige fremkallelser. Og til sist kom da Leonskaja inn igjen,
satte seg til flygelet og spilte en forrykende tredje sats fra «Der Sturm»,
Beethovens klaversonate nr. 17.
Gjennom hele
klaverkonserten formidlet Thomas Dausgaard oppmerksomt og lydhørt mellom
Leonskaja og BFO – som for anledningen var redusert til det lille
wienerklassiske formatet.
Etter pausen
var scenegulvet fylt helt opp, alle strykeseksjonene var utvidet, det var fem
horn og en hel rekke ekstra messingblåsere. For nå gjaldt det Anton Bruckner,
hans fjerde symfoni.
Da Dausgaard
var i Bergen i 2017, dirigerte han BFO i et tilsvarende program: en
klaverkonsert av Beethoven etterfulgt av en Bruckner-symfoni. Den gang var det
som om Beethovens gjennomsiktige orkesterklang påvirket hans Bruckner-tolkning
og ga klangbildet en nesten kammermusikalsk karakter.
Slik var det
ikke torsdag kveld. Her var det virkelig snakk om to musikalske verdener med
store avstander imellom. Bruckner-klangen var massiv – med svulmende linjer i
strykerne, med massive utblåsninger i horn og messing og med buldrende pauker.
Symfonien
kalles «Den romantiske» – fordi Bruckner i sin tid konstruerte den over en
slags program som beskriver soloppgang i en middelalderby, ryttere som drar på
jakt, hornsignaler, fuglekvitter og så videre.
Dausgaard er en
fremragende dirigent i et slikt materiale. Han viser frem musikkens
underliggende struktur, han anskueliggjør drivkreftene i verket og han får frem
den helt rette balansen mellom orkestrets ulike seksjoner.
Torsdag kveld
skapte han sammen med orkesterets musikere en lang, spenningsfylt fortelling,
et storslått, romantisk eventyr.
