Klangkunst

Bergens Tidende, 24.04.2012

Gesualdo: Quinto Libro di Madrigali

Hilliard Ensemble

ECM New Series

Raffinert vokalmusikk på grensen til det dekadente

 «Han finner ikke glede i annet enn musikk», skriver en samtidig kilde om italienske Carlo Gesualdo, prins av Venosa, greve av Conza. Han var melankolsk, innadvendt, depressiv.  Han burde interessere seg for sitt gods, sine penger, sin hær. Men det var musikken som var hans liv. Og trøst. Han skrev den selv – seks samlinger verdslige madrigaler og serier av religiøse motetter, fargestrålende, dissonantisk musikk som sprengte alle 1500-tallets stramme regler og rammer. I samtiden ble musikken hans møtt med undren. Og selv i dag virker den fremdeles overraskende, merkelig. Den engelske vokalkvartetten Hilliard Ensemble har hatt Gesualdos kirkemusikk på programmet i over tjue år. De innsang hans responsorier for ECM i 1990 på en plate som ga dem og musikken oppmerksomhet langt utover det vanlige vokalpublikums grenser. Nå har de tatt tak i Gesualdos femte samling av madrigaler. Den ble trykt i 1611, men når Hilliard kvartetten og deres støttespillere synger disse verkene, klinger de nesten som nåtidig avantgardemusikk. Raffinert klangkunst på grensen til det dekadente.   

Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.

Lengselens drama

Bergens Tidende, 19.04.2012

Claude Debussy: Pelléas og Mélisande

Regi: Wouter Van Looy

Dirigent: Marit Strindlund

Oxalys Ensemble

Den Nye Opera

Logen

Vellykket, bevegende framførelse av Pelléas et Mélisande i kammermusikalsk versjon

Hvem kan skrive den ideelle libretto, ble Debussy spurt i 1889. «En som bare antyder det som skal sies», svarte han. Den ideelle teksten måtte være kort, uten store scener, og uten større dialog. Et par år senere fant han hva han ønsket i belgiske Maurice Maeterlincks skuespill «Pelléas et Mélisande». Operaen av samme navn hadde premiere i disse dagene for 110 år siden. I går ble den framført i Logen, i en kammermusikalsk versjon produsert av belgiske Muziektheater Transparant i samarbeid med Den Nye Opera.

Historien er enkel, men uklar, svevende. To brødre elsker samme kvinne, deres sjalusi får dødelig utgang. Hvordan det ble slik, er vanskelig å si. Alle forbindelseslinjene mangler. Vi vet ingenting om personene og deres forhistorie. Og det skjer nesten ingenting underveis. «Dette er utelukkende et lengselens drama», skrev Maeterlinck selv om teksten sin, og i Debussys opera blir den drømmende, strømmende musikk et viktig uttrykk for denne lengselen. I Logen ble den framført av det fine Oxalys Ensemble under sikker ledelse av svenske Marit Strindlund. Belgiske Annelies Van Parys som hadde arrangert denne versjonen, hadde på imponerende måte klart å redusere Debussys orkesterpartitur og samtidig bevare hans overdådige klangrikdom.

Det var andre reduksjoner denne kvelden. Regissøren Wouter Van Looy hadde gitt avkall på det tradisjonelle scenebildet. Historien ble framført som i en konsertversjon med sangerne oppstilt langt fra hverandre, men ble samtidig akkompagnert av en videoprojeksjon som noen ganger antydet handlingen i tåkete, slørete bilder, andre ganger skisserte et rom, en skog, en sjø. Også denne reduksjonen fungerte veldig godt. Den understreket det uklare, uhåndgripelige i stykket og førte til konsentrasjon om Maeterlincks tekst som i løpet av forestillingen oppbygger et særegent lyrisk univers ved hjelp av helt enkle symboler – lys, mørke, vann.

At det alt i alt ble en vellykket og merkelig bevegende forestilling, skyldtes ikke minst et lag gode sangere på scenen: Florian Just og Diana Higbee i rollene som det unge elskende paret Pelléas og Mélisande, Andreas Jankowitsch som en overbevisende autoritativ Golaud på vei inn i galskapen. Og i de mindre rollene Marie-Noële Vidal som Geneviéve og norske Knut Stiklestad som den gamle kong Arkel.

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.