Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.   

Musikkens melankoli

Bergens Tidende, 20.11.2013

The Image of Melancholy

Bjarte Eike

Barokksolistene

BIS

Når barometeret står på blues og tristesse

Bjarte Eike er jo egentlig barokkfiolinist, men en barokkfiolinist som er vanskelig å fastholde i den musikkhistoriske båsen. Som leder av Barokksolistene har han presset den gamle partiturmusikken mot grensene. Han har understreket tidligmusikkens lekende, improviserende momenter og fått gamle verk til å klinge som string swing. Og han har vært drivkraft i utallige prosjekter der tidligmusikken krysser over og blander seg med andre former og genrer, med folkemusikk, med elektroniske klanger.

Det er trøkk på Bjarte Eike. Og så skruer han plutselig tempoet ned, finner en annen, saktere puls og utgir en plate der han og Barokksolistene i felleskap dyrker musikkens melankoli.

Det er tradisjon for slikt i den eldre musikkhistorien – vemodige, tårefylte sanger fra renessansen, religiøse klagesanger fra barokken og så videre. På platen «The Image of Melancholy» får vi for eksempel John Dowlands uoppslitelige «Flow, my tears», en serie stykker av Dowlands kollega Anthony Holborne, en Klag-Lied av Buxtehude og mye mer. Og inn i mellom demonstrerer Eike og musikerne hans at vi kan finne samme stemningsleie i norske bånsuller og en svensk brudemarsj.

Det er langsom musikk. Og barometeret står konstant på blues og tristesse. Men Eike og Barokksolistene klarer å gi hvert nummer en egen vri, en selvstendig identitet. Sopranen Berit Norbakken Solset synger de gamle sangene vemodig og ukunstlet. Og bratsjisten Milos Valent smeller til med en slovakisk folkesang som kanskje er melankolsk, men som høres svært humørfylt ut.

Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

En festbankett

Bergens Tidende, 11.06.2008

Musical Banquet

Monika Mauch, sopran

Nigel North, lutt

ECM New Series

Melankolske, drømmende stemningsbilder

Robert Dowland var bare nitten år gammel, men allerede en virtuos lutenist, da han utga sangboken «A Musical Banquet» i 1610. Boken skulle både styrke hans egen karriere og skape blest om faren, den store lutenisten John Dowland, som var kommet tilbake til London etter lang tids ansettelse hos Christian IV i Danmark og ennå ikke hadde klart å få seg stilling ved det engelske hoffet. Boken inneholder sanger av pappa John og andre engelskmenn, men presenterer også, som den første i sin art, sanger av ledende italienske, franske og spanske komponister. Musikalsk sett er dette, som tittelen sier, en festbankett: 21 delikate dikt akkompagnert av utsøkt luttmusikk. På ECM-platen fremføres de som melankolske, drømmende stemningsbilder av Monika Mauch og Nigel North. Det er en glimrende tolkning. Men når det gjelder uttrykkskraft og stemmeprakt, er kontratenoren Andreas Scholls innspilling fra 2001 fremdeles uten konkurranse

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.

Svensk gitarmester i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1998

Verk av Dowland, Bach, Villa-Lobos m.fl.

Göran Söllscher, gitar

Logen

Göran Söllscher på Bergensbesøk med sterke tolkninger av Dowland og Bach

Hvis renessansemusikken har en sviske, må det vist være «Lachrymae», John Dowlands flotte lutt-fantasi over diktet «Flow my teares». Vi har hørt stykket mange ganger før. Men aldri slik den store, svenske gitarmesteren Göran Söllscher spilte det på søndagens konsert i Logen: så tyst, så stille, så frysende fortapt. På en av Georg Bolins altgitarer som med sin mørke, kjølige klang passet perfekt til Dowlands melankoli.

Det ble mer musikk på altgitar, mer musikk fra Dowlands forunderlige univers: «Jarlen av Derbys Gaillard» spilt sirlig, nesten dekadent med langt uttrukne forsiringer som på et cembalo. Og så en lett temperaturstigning og en robust versjon av «Dronning Elizabeths Gaillard».

Og så var det gamle fader Bach: den fjerde cellosuite i Söllschers eget arrangement, i en kjølig, behersket fortolkning med diskre utnyttelse av altgitarens fem ekstra, dype strenger.

Etter pausen kom så den vanlige gitaren i sentrum, først i arrangementer av tre Beatles-låter fra Abbey Road-platen. Deretter et moderne japansk variasjonsstykke av Yuquijiro Yocoh. Og til slutt fem virtuose preludier av brasilianske Villa-Lobos. Det hele spilt med imponerende teknikk, et sant festfyrverkeri av musikalske effekter og artikulasjonsmåter.

Söllscher hadde, som man ser, lagt et program som gikk direkte fra renessanse og barokk til det 20. århundret. Kanskje var det tilfeldig at han sprang over gitarens klassisk-romantiske gullalder. Men på et vis virket dette spranget konsekvent nok, musikalsk sett. For Söllscher er tydeligvis en kunstner som satser mer på det kontrollerte, det nøkternt gjennomartikulerte enn på den store gestus, det store uttrykket. Og det var kanskje også derfor hans delikate fortolkninger av låtene fra Abbey Road – den mest viltvoksende og opulente av alle Beatles plater – ikke virket helt overbevisende.