Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Schumann Resonance

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Introduksjon: Schumann Resonance

Lørdag 23. mai , kl. 20.00 i Håkonshallen

Leif Ove Andsnes opptrer både på åpnings- og avslutningskonserten under de digitale festspillene. Og innimellom får vi også høre ham som kammermusiker.

På lørdag gjelder det en konsert i Håkonshallen der han spiller verker av Robert Schumann sammen med en gruppe unge musikere.

Schumann, 1830- og 40-årenes store, romantiske komponist, skrev fire symfonier og en rekke kor- og orkesterverk. Men det er først og fremst hans enorme produksjon i det lille, kammermusikalske formatet som musikere – og publikum – igjen og igjen vender tilbake til.

På lørdag får vi smakebiter fra denne delen av produksjonen hans. Det starter med en raritet, «5 Stücke im Volkston», et av de eneste verkene der Schumann prøvde å skrive i en enkel, folkelig stil – her fremført av cellisten Sandra Lied Haga med Andsnes ved flygelet.

Etterpå synger sopranen Mari Eriksmoen et utvalg Schumanns korte, konsentrerte sanger. Og konserten slutter med hans stormfulle Klaverkvintett i Ess-dur (op. 44) spilt av Andsnes og fire musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.   

Fremtid

Bergens Tidende, 24.04.2008

De unges kammerkonsert

Bergens Kammermusikkforening

Logen

Entusiastiske unge musikere med sans for kammerformatet

Det er ingen grunn til å frykte for kammermusikkens fremtid. I det minste ikke å dømme etter konserten i Logen på tirsdag der en ny generasjon av gode musikere presenterte seg. Man merket selvsagt at det er snakk om unge musikere som ennå ikke er ferdigutdannede. I mange av kveldens verk var det øyeblikk da samspillet sviktet eller steder der fraseringene kunne vært finslipt. Men hovedinntrykket er at her er det en gruppe solide, entusiastiske musikere som har sans for kammerformatet, og som står klar til å føre tradisjonen videre.

Først ut var Ensemble Arteriol fra Norges Musikkhøgskole med en fremføring av Nino Rotas – temmelig lettbente – Trio for klarinett, cello & piano (1973). De tre musikerne – Mats Iversen Vangen (klarinett), Tove Törngren (cello) og Marita Vårdal Igelkjøn (klaver) – spilte sprekt og sprelsk, men var noe handikappet av at de hadde valgt å fremføre verket som akkompagnement til en håpløs amatørfilm.

Resten av kveldens program var hentet fra det sentrale repertoaret, blant annet med to krevende Brahms-verk fremført av studenter fra Griegakademiet – to satser fra Horntrioen (op. 40) med Reinert Indrehus (horn), Raanan Elefant (fiolin) og Marita Rabben (klaver) og to satser fra den første fiolinsonaten (op. 78) med Miriam Bergset (fiolin) og Christian Hundsnes Grøvlen (klaver). I begge verk noterte vi solid klaverakkompagnement og stigende formkurve fra sats til sats: Indrehus og Elefant fikk løst Horntrioens vanskelige balanseproblemer da de kom til Scherzo-satsen, og Bergset som slet med dobbeltgrepene i fiolinsonatens adagio, spilte fritt, med ekte Brahmsk lengsel i tredjesatsen.

Det var også soloklaver på programmet – to virtuose, stormfulle paradenumre av Tsjaikovski og hans yngre landsmann Rodion Shchedrin, fremført med teknisk briljans av Hlinka-eleven Marina Kan.

Kveldens store opplevelse kom til aller sist: Miriam Helms Ålien (1. fiolin ), Guro Kleven Hagen (2.fiolin), Madelene Berg (bratsj), Sandra Lied Haga (cello) og Julie Yuqing Ve (klaver) – fem supermusikalske valkyrjer fra Barrat-Dues Musikkinstitutt som imponerte med en overdådig, teknisk feilfri og flott samspilt tolkning av Schumanns klaverkvintett (op 44).