Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Markedets huller

Bergens Tidende, 04.12.2012

Samuel Barber: Cello Concerto & Sonata

Christian Poltéra, cello

Kathryn Stott, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny plate fra BFO med cellomusikk av Samuel Barber

BFO og Andrew Litton har utgitt en ny plate på BIS. Denne gang gjelder det amerikanske Samuel Barbers cellokonsert (1945) med sveitsiske Christian Poltéra som solist. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å komme med de vanlige spørsmålene om hvordan BFOs innspilning ligger an i forhold til konkurrentene. For det finnes stort sett ingen andre innspillinger å konkurrere med.  Alene derfor er det grunn til å hilse platen velkommen. Den fyller et hull på markedet. Og demonstrerer samtidig at slike huller kan være nok så uforklarlige, for ikke å si urettferdige. For Barbers konsert er et veldreid stykke musikk, skrevet med sans for celloens klanglige kvaliteter, musikk som blir velopplagt fremført av Poltéra og BFO med god balanse mellom vare, lyriske stemninger og de mer utadvendte, rytmisk markerte avsnittene. På platen hører vi i tillegg Poltéra sammen med pianisten Kathryn Stott i Barbers cellosonate, et kantet ungdomsverk fra 1932. Og som bonusspor får vi BFOs strykere alene i en vakker utgave av Barbers uoppslitelige Adagio.

Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.