Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».