En pianistisk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 17.09.2022

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og Sergej Rakhmaninov
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen 

Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.

Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.

Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.

Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.

Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.

Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.

 Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.

Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.

Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.

Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne. 

Levende musikk

Bergens Tidende, 04.09.2020

Verk av Giuseppe Verdi, Daníel Bjarnason og Sergei Rakhmaninov
Víkingur Ólafsson, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med BFO i Grieghallen på onsdag. Skikkelig sesongåpning med stort orkester. Og med publikum i salen.

Vi var riktignok bare 200 tilhørere, alle behørig spritet med antibac og alle plassert i solid korona-avstand fra hverandre, men det var høy stemning og store forventninger. Og det gikk et sukk gjennom salen da Edward Gardner satte BFO i gang med ouverturen til Verdis opera «Skjebnens makt».

For her fikk vi jo nettopp alt det vi har savnet i dette triste halvåret der vi har vært henvist til digitale nødløsninger: Den varme lyden av et stort orkester, av levende musikere som spiller her og nå. Levende musikk.

Under normale omstendigheter ville vi kanskje hatt et par kritiske bemerkninger om valget av den gamle Verdi-traveren som åpningsnummer, men her og nå virket den som en frisk appetittvekker: et potpurri av sangbare temaer og dramatiske effekter spilt med presisjon og entusiasme av et velopplagt orkester.

Konsertens solist var islandske Víkingur Ólafsson. Vi hørte og så ham under Festspillene der han spilte solostemmen i Griegs a-moll konsert i et digitalt opptak fra Reykjavík.

Onsdag kveld fikk vi oppleve ham i kjøtt og blod i Grieghallen – som solist i «Processions», en konsert for piano og orkester skrevet til ham i 2009 av landsmannen hans Daníel Bjarnason.

Bjarnason har tilknytning til det frodige islandske musikkmiljøet der klassiske inspirasjoner blandes med samtidsmusikk og populærmusikk. Han liker ikke selv å bli betegnet som «cross over», men snakker hellere om at musikken hans er preget av åpenhet og at han arbeider med materiale fra allerede foreliggende musikalske former.

«Processions» er et eksempel på dette arbeidet. Det er et verk i tre satser der Bjarnason henter frem alle den romantiske klaverkonsertens faste grep og klisjeer og monterer dem sammen med ulike samtidsmusikalske effekter. Resultatet kan kanskje minne litt om de postmodernistiske strategiene på 1980-tallet, men Bjarnasons konsert er formulert uten postmodernistenes ironiske distanse til det eldre stoffet. Og den ble i Grieghallen spilt av Ólafsson med alvor og oppriktighet – og med forrykende virtuositet. 

Stor applaus. Og som ekstranummer musikk fra den helt andre enden av musikkhistorien: en åndeløs tolkning av Rameaus «Le Rappel des Oiseaux» fra 1724.

Det var stint av tunge referanser til Rakhmaninovs klaverkonserter i Bjarnason «Processions». Og da var det vel ganske passende at Gardner og BFO sluttet åpningskonserten med Rakhmaninov selv, med hans «Symfoniske danser» fra 1941 – det siste verket han komponerte.

Gardner liker å jobbe med BFO i store sammensatte verk av denne typen. Han former og polerer orkesterklangen, han setter opp gruppene mot hverandre i store kontraster, han gir rom for flotte solistiske innslag og bevarer hele tiden dansekarakteren og den rytmiske fremdriften. Og til aller sist lar han tam-tam’ens aller siste slag stå og vibrere før han slår av, senker armene – og gir rom for applaus. Sesongen er åpnet.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Høstprogrammet til Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 07.09.2017

Omtale av tre konserter

Bergen Filharmoniske Orkester og sjefdirigent Edward Gardner åpner sesongen den 7. og 8. september. De har med seg Leif Ove Andsnes som solist. Og da må det jo bli bra. På programmet står en klaverkonsert av Rakhmaninov. Han skrev fire i alt. Den andre og den tredje er nok de mest kjente, og spesielt nr. 3 innehar fremdeles plassen som en av de mest populære klaverkonsertene noensinne. Men på sesongåpningen gjelder det den relativt ukjente nr. 4. som Andsnes – så vidt jeg husker – aldri før har spilt i Grieghallen. Det skal bli spennende å høre hvordan han griper an og tolker dette spreke, komplekse verket som vi sjeldent har anledning til å høre spilt live i en konsertsal. – Kveldens program rommer dessuten en liten musikkhistorisk sensasjon, et verk som Stravinskij skrev til Rimskij-Korsakovs begravelse i 1909, og som siden har vært glemt inntil en historiker nå nylig oppdaget notene i et russisk arkiv.

I mange år var innspillingen av musikken til den første Star Wars-filmen den mest solgte platen i kategorien symfonisk orkestermusikk på verdensplan. Nå er rekorden sikkert slått av mange andre innspillinger, men filmmusikk, og da spesielt musikk til science fiction-filmer, er fremdeles en populær sjanger på det internasjonale platemarkedet. Det er også en sjanger som det blir mer og mer vanlig å høre rundt om i konsertsalene. Et eksempel er BFOs konsert «We Come In Peace» den 8. og 10. november. Her får du høre musikk fra blockbusterfilmer som Star Wars, E.T., Avatar og Aliens, men også fra tv-serier som Star Trek og Battlestar Galactica. En ekstra attraksjon er det at den tidligere BFO-slagverkeren Ingar Ben. Nordby deltar i begivenhetene. Nordby er kjent for å kunne traktere mange, merkverdige instrumenter, blant annet spiller han sag og tamburtromme. På BFOs filmkveld har han med seg en theremin, et tidlig, elektronisk instrument som i sin tid ble brukt til å legge klagende, sjøsjukeframkallende lyder under 1950-tallets science fiction-filmer.

Den allsidige bergenske mezzosopranen Tora Augestad begynner å bli et kjent navn ute i Europa. Med Berlin som base opptrer hun rundt om på kontinentet med et repertoar som spenner fra jazz, visesang og kabaret til moderne opera og samtidsmusikalske eksperimenter. Torsdag 23. november blir det anledning til å møte henne sammen med BFO og Edward Gardner i Grieghallen der hun urframfører et nytt, norsk verk: As if the law is everything komponert av Henrik Hellstenius. Det er snakk om en sangsyklus basert på et musikkdramatisk verk som Hellstenius skrev i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014.

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Historisk vingesus

Bergens Tidende, 20.04.2011

Rachmaninov: Symphonies Nos.1-3

Mikhail Pletnev, drigent

Russian National Orchestra

Deutsche Grammophon

Legendariske innspillinger av Rachmaninovs orkestermusikk

Det er historisk vingesus over Mikhail Pletnev. Ikke alene er han en stor pianist. Han er også mannen som i 1990 startet det første uavhengige orkesteret i Ruslands lange historie. I den turbulente perioden etter Sovjetunionens fall engasjerte han seg – med stor personlig risiko – i å oppbygge et orkester som kunne fastholde de beste musikerne før de flyktet vestover. Resultatet ble Det russiske nasjonalorkester som fikk sitt internasjonale gjennombrudd da Deutsche Grammophon utga deres innspillinger av Rachmaninovs symfonier i årene 1994-2000. Serien omfattet også frittstående orkesterverk som Klokkerne, Klippen og De dødes ø, og det hele kom i presise, plettfri tolkninger med klar artikulasjon og intens framdrift. Nå har DG gjenutgitt serien i en liten boks med etiketten Collectors Edition. Den er rørende billig: Fire cd-er for mindre enn hva en vanlig ny plate koster.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.

Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.

Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

Linedans

Bergens Tidende, 18.11.2009

Salzburg

Martha Argerich og Nelson Freire

Deutsche Grammophon

Musikk for to klaverer

Konserten var i august, og allerede i november ligger platen med liveopptaket i butikkene. Det er gått rask, så rask at man skulle tro det dreide seg et rockeband, men så er det altså to tilårskomne pianister vi hører – Martha Argerich og Nelson Freire, opptatt under festspillene i Salzburg i et program med musikk for to flygeler. Man skjønner godt hvorfor publikum i den store festspillsalen koker. For her er det pianistisk ekvilibrisme på høyeste nivå, og – som alltid når tornadoen Argerich er innblandet – spontane innfall og nervepirrende situasjoner, en slags musikalsk linedans som gjennomføres uten sikkerhetsnett, men som alltid ender godt. På programmet står Haydn-variasjonene av Brahms, Rakhmaninovs «Symfoniske danser» og Ravels «La Valse», tre transkripsjoner av orkesterverk, spilt så kraftfullt og klangfullt at man glemmer det bare er to instrumenter på scenen. At det firhendige formatet også åpner for mer sarte stemninger, demonstrerer Argerich og Freire med en fin, intim utgave av Schuberts «Grand Rondeau».

Russisk kveld

Bergens Tidende, 11.09.2009

Verk av Tsjaikovskij, Rachmaninov og Igor Stravinskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andsnes får Rakhmaninovs andre klaverkonsert til å klinge som et nytt verk

Det var stormende applaus allerede fra starten. For det var Leif Ove Andsnes som kom inn på scenen i Grieghallen og satte seg til flygelet. Og slo de første malmtunge, klokkeakkordene an i Rakhmaninovs andre klaverkonsert, den mest elskede av dem alle.

Han spilte den inn på plate for et par år siden sammen med berlinerne og Pappano, en innspilling som for lengst er blitt standardreferanse på feltet. Han kjenner denne siste store romantiske klaverkonserten ut og inn. Og fikk den likevel til å klinge forunderlig ny, i går kveld i Grieghallen. Han spilte den med rytmisk presisjon og teknisk briljans og fysisk styrke. Og der andre pianister er tilbøyelige til å dvele ved de overdådige harmoniene og de brede lyriske melodilinjene, spilte Andsnes seg nøkternt og klarøyet gjennom verket, men samtidig med en kald lidenskap i tolkningen som ga det en uventet følelsesmessig intensitet.

Slik Andsnes spiller klaverstemmen, smelter den aldri inn i orkesterklangen. Den er der hele tiden. Den ligger som en ustoppelig strøm, noen ganger under orkestret, andre ganger helt oppe på overflaten som solostemme, men alltid hørbar, nærværende. Og han vender opp og ned på alle vante forestillinger om forgrunn og bakgrunn. Et eksempel i så måte er samspillet med klarinetten i andre sats der det etter hvert blir vanskelig å si hvem som akkompagnerer hvem. Noe tilsvarende gjelder selve tolkningen av klaverstemmen der også de indre stemmene i akkordene får en egen vekt.

BFO og Andrew Litton ga Andsnes godt mot- og medspil underveis og imponerte i de to andre verkene på programmet. Til innledning en liten spøkefull kuriositet: Stravinskijs orkestrering av Tsjaikovskijs L'Oiseau bleu pas de deux. Og etter pausen en ilter, fargerik tolkning av Stravinskys Ildfuglen med et orkester i toppform. Og en entusiastisk dirigent.

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Gute Fahrt!

Bergens Tidende, 07.03.2008

Verk av Nordheim, Dvorák og Rakhmaninov

Johannes Moser, cello

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans

Da drar BFO av gårde igjen. Enda en gang til Wien. Og hva har de med denne gangen? Vi fikk et lite kikk i kofferten i går og kunne konstatere at her var det et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans.

I kategorien ”Norsk musikk, men ikke Grieg igjen” hadde BFO valgt Arne Nordheims Canzona – som ble avlevert profesjonelt og greit, men dog uten større glød og iver. Så er da dette orkesterverket heller ikke det mest inspirerende eksempel på norsk etterkrigsmodernisme. I 1961 virket det frisk og nytt. I dag hører man først og fremst de tidstypiske grepene, og lyden av en komponist som ennå ikke har funnet sin egen stemme.

Kveldens hovedattraksjon var Anton Dvoráks cellokonsert med den østerrikske cellisten Johannes Moser som glimrende reisefører. Han spilte solostemmen med en slank, litt tørr og treaktig tone som passet godt til Dvoráks fargerike orkestersats og fikk underveis mange fine innspill fra orkestret, blant annet ble horntrioen i andresatsen spilt med flott, blussende, erkeromantisk klang.

At BFO hadde valgt å slutte med Rakhmaninovs fargesprakende Symfoniske danser op. 45, er ikke rart. Dette er et verk som gir orkestret rik anledning til å vise alle sine flinke solister frem. Og i tillegg er det et avvekslende verk med en overflod av klanglige og rytmiske effekter. Andrew Litton har en tendens til å overdramatisere de store utblåsningene – noe som gjorde deler av orkestersatsen i Dvorák-konserten litt for tung og håndfast, men i et verk som Rakhmaninovs Symfoniske danser gir hans strategi god uttelling. Dette er musikk som krever god fysikk, stor gestikk og kraftige grep. Et verk som sikkert vil få wienerne opp og stå. Gute Fahrt!

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Overskudd

Bergens Tidende, 07.03.2007

Konsert

Steffen Horn, klaver

2L

Flott, pianistisk musikk på ny plate med Steffen Horn

Det var musikk av Debussy, Chopin og Prokofiev på de to oppsiktsvekkende platene som den unge norsk-tsjekkiske pianisten Steffen Horn ga ut i 2004. Nå er han plateaktuell igjen, igjen på platemerket 2L, og igjen med et program stappfullt av flott, pianistisk musikk. Det starter med en sonate av tsjekkiske Jan Ladislav Dusik, en wienerklassisk komponist som ifølge oppslagsverkene er blitt urettferdig oversett – noe man må si seg enig i etter å ha hørt Horn spille dette sjarmerende, nærmest tidlig-romantiske verket. På resten av platen beveger Horn seg på mer kjente stier – med en håndfull Rachmaninov-preludier, Griegs Lyriske stykker, op. 65, og til sist Prokofievs første klaversonate. Det er tydelig at han føler seg tiltrukket av stort anlagte, krevende verk. Men så har han da også både det tekniske overskuddet og – ikke minst – den formsansen og musikalske klarheten som må til for å få slike verk til å leve. At det er snakk om en live innspilling, merker man nesten ikke. Bare på det velfortjente bifallet.

Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.

I en god saks tjeneste

Bergens Tidende, 22.03.2003

Verk av Rakhmaninov og Stravinskij

Boris Berezovski, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Boris Berezovski med formidabel tolkning av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert

Andrew Litton og BFO trives med hverandre. Pianisten Boris Berezovski trives med Litton og BFO. Alle trives med Rakhmaninovs tredje klaverkonsert. Slikt blir det god stemning av. Og stående applaus etterpå.

Rakh 3 er en mastodont av en klaverkonsert. Hvis man skal gjøre seg håp om å spille seg uskadd gjennom den, må man være overmenneskelig virtuos. Berezovski er det. Han har alt som trengs av styrke og teknikk. Pluss nerver av stål. Men han har samtidig også den klarhjernede musikaliteten som må til hvis dette kjente og kjære verket skal bli annet og mer enn en rekke innsmigrende melodier på polstrede puter av tykk orkesterklang. Og nettopp her blir virtuositeten hans, den formidable teknikken, den kvikksølvagtige fingerferdigheten et nødvendig hjelpemiddel i den gode sakens tjeneste. Et drivstoff som får luftskipet Rach 3 til å løfte seg.

Hvor andre pianister kan være tilbøyelige til å buldre nervøst i de store utladningene, sprenger Berezovski alle grenser og reiser en manisk, piskende orkan som nærmest presser orkestret tilbake. Hvor andre pianister ofte blir sentimentalt drømmende i de lyriske partiene, fjerner han alle overflødige lag i musikken, demper den helt ned så den til sist nærmest smelter vekk i intim dialog med orkestret.

Jo da, for en gangs skyld var det på sin plass med stående applaus i Grieghallen. Og egentlig burde man vel også ha reist seg og kvittert for kveldens andre verk: Stravinskijs «Sacre du printemps» – i en fortolkning så rasende, så hamrende intens at Litton underveis måtte flå vesten sin av for å få luft.

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.