Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Drømmemusikk

Bergens Tidende, 24.05.2007

Verk av Bent Sørensen, Witold Lutoslawski, og Sergej Prokofjev

Leif Ove Andsnes klaver

Andrew Litton dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester 

Grieghallen

Festspillene åpner med Leif Ove Andsnes som solist i Lutoslawskis forrykende klaverkonsert

Festspillene startet med en konsert der det eldste verket var en symfoni fra 1945, og det yngste var så nytt at det aldri har vært fremført før. Hvis dette ikke er en sterk musikalsk programerklæring, vet ikke jeg. Og når da konserten i tillegg tydelig viste at Bergen Filharmoniske Orkester har de ressursene som skal til for å håndtere store, krevende partiturer fra denne turbulente perioden i vestlig musikkhistorie – ja da er det bare å si takk. Og glede seg.

Det splitternye verket var danske Bent Sørensens «Exit Music» som er skrevet på bestilling til BFO. Sørensen forteller selv at det startet med en drøm der han sto i en åpen dør og så sin musikk forsvinne ut i et åpent landskap. Verket er et forsøk på å fange og skrive ned denne musikken – som viser seg å være noen enkle melodistumper som hele tiden står i fare for å forsvinne under massive orkesterklanger og rytmiske innsatser i slagverket. Som så ofte i Sørensens produksjon er det noe drømmeaktig, flytende over musikken. Man hører ubestemte, uvante og sammensatte klanger, flyktige stemninger, musikalske erindringer om noe man synes man kjenner igjen, men som er vanskelig å fastholde. Samtidig er det i dette verket også avsnitt der Sørensen flørter med det enkle, det ukompliserte sangbare. Og passasjer som simpelthen er uforskammet vakre. Som for eksempel den avsluttende sekvensen der man bak de dempede strykerne hører et klaver som spiller langt borte, et annet sted, i en annen tid.

For mange år siden spilte Leif Ove Andsnes en serie miniatyrer av György Kurtág under festspillene. Vi var mange som den gang drømte om å få høre ham spille mer samtidsmusikk og gjerne musikk i det helt store formatet. Anledningen kom i går da han var solist i Witold Lutoslawski konsert for klaver og orkester (1988). Det er et tilbakeskuende verk med både direkte og indirekte referanser til de store klaverkonsertene fra romantikken og fremover. Og med en solostemme som rommer både poetiske, nesten impresjonistisk drømmende avsnitt og gnistrende, dramatiske passasjer. Et fryktinngytende virtuost stykke klavermusikk – som Andsnes spilte med samme konsentrasjon og samme imponerende formsans som når han spiller Rachmaninov. Det var Lutoslawskis musikk vi hørte. Men det var sannelig også umiskjennelig Leif Ove Andsnes – en stor pianist. Som denne kvelden overbeviste mange i salen om at det går an å få sterke opplevelser ut av musikk fra vår nære samtid.

Det er klare referanser til Prokofjev i Lutoslawskis klaverkonsert. Og da var det vel på sin plass å slutte kvelden med Prokofjevs femte symfoni. Den skulle jeg gjerne ha hørt, men jeg måtte løpe for å nå avisens deadline. Dessverre.

Oversikt

Bergens Tidende, 18.10.2006

In evening air

Piano Moods 1900-2000

Øivind Aase, klaver

thema

En plate man bare må ha

Alle musikalske hovedstrømninger og de fleste sentrale komponister i det 20. århundre på en vanlig CD? Det høres helt umulig ut. Men pianisten Øyvind Aase løser problemet på en elegant måte: Han spiller miniatyrer – 33 komponister, 34 ultrakorte stykker, de fleste med en spilletid på under 2 minutter. Resultatet er blitt en spennende og imponerende plate, en kjede av fortettede komposisjoner som hver for seg skisserer en komponistprofil eller sammenfatter en musikalsk tendens. Her er Grieg og Nielsen, den andre Wienerskolen, Bartók, Lutoslawski, Berio, Pärt osv. – hele spennet fra senromantikk til minimalisme. Aase tolkninger er klare og tydelige og gir god oversikt – både over de enkelte stykkenes musikalske struktur og over deres plassering i den historiske sammenhengen. I tillegg har han skrevet et teksthefte med opplysende kommentarer til hvert stykke. Dette er en forbilledlig utgivelse. En plate man bare må ha.

Musikalske akvareller

Bergens Tidende Morgen, 08.11.2000

Verk av Bach og Lutosławski

Bergen Kammerensemble

Dirigent og solist: Elise Båtnes

Håkonshallen

Fra tysk barokk til polsk samtidsmusikk. Møte mellom Bach og Lutosławski i Håkonshallen

Elise Båtnes og Bergen Kammerensemble er ikke partitro medlemmer av tidligmusikk-bevegelsen. Så visst ikke. Det er verken tarmstrenger eller lav kammertone når de i disse dagene oppfører Bachs seks Brandenburg-konserter i Håkonshallen. Men at de likevel har tatt lærdom av oppførelsespraktikere og autentisitetsfreaks og årtiers musikalske restaureringsarbeid, det merker man med en gang.

For femti år siden var disse Bach-konsertene tunge, tette, mørke, dekket av sigarrøyk og ferniss. Når Kammerensemblet denne mandag kveld spiller nr. 2, 3 og 4, er de blitt gjennomsiktige som akvareller. Her er det hele tiden lyse, klare farger, her er det muntert swingende musikk med diskret piskende cembalo i bunnen. Av og til swinger det så mye at førstefiolinene blir litt ustø, spesielt i de raske tredjesatsene, men helhetsinntrykket er overbevisende: Dette er vår tids Brandenburg-konserter, slik skal de spilles: Luftig, lett, elegant.

Programmet forteller ikke hvem som hadde solostemmene denne kvelden. Og det er vel greit nok. Bergen Kammerensemble er jo et musikalsk kollektiv. Men man hadde likevel lyst til å nevne navnene på de to glimrende blokkfløytenistene som Elise Båtnes hadde med seg i den fjerde konserten. Eller den fantastiske, treffsikre trompetisten som forgylte yttersatsene i nr. 2 med sylspisse, klokkerene og åndeløst virtuose innsatser: Musikalsk ekvilibrisme på høyt nivå, høyt oppe under kuppelen, uten sikkerhetsnett.

Inn i mellom var det musikk av Witold Lutosławski, den gamle polske samtidskomponisten. Hans «Preludier og Fuga for 13 strykere» fra 1972 har, trass i tittelen og trass i den kontrapunktiske teknikken, ikke så veldig mye til felles med Bach. Men sammenstillingen fungerte likevel ganske bra: Lutosławskis ekspressive strykermusikk og hans eksperimenter med musikalske tilfeldigheter dannet en fin kontrast til Bach. Og Elise Båtnes som førte musikerne gjennom de frie passasjene hvor Lutosławski vil at de skal improvisere over linjer, firkanter og trekanter, fikk demonstrert at hun ikke bare er en bra fiolinist, hun er også en stødig orkesterleder.

For de som ikke var til stede i Håkonshallen på mandag: Det er ikke for sent. Kammerensemblet spiller de resterende Brandenburg-konsertene pluss flere verk av Lutosławski i kveld.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.

Danser med cello

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Verk av Bach, Henze og Lutoslawski

Heinrich Schiff, cello

Logen

Møte med en av det moderne cellospillets mestre

Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag. Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som problem.

Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk, Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring. Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.

Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik, for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken, ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Sikker samtidsmusikk

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1994

London Sinfonietta

Dirigent: Elgar Howarth

Engang var det en lidelse å høre moderne musikk. Ikke nødvendigvis på grunn av musikken selv, men fordi den som regel ble spilt av motvillige orkestermusikere, uten sans for saken og uten det musikalske overskuddet som trenges. De tidene er forbi. Den samfunnsmessige arbeidsdelingen har også satt seg igjennom på musikkens område. I dag er samtidsmusikk en temmelig stor nisje i musikklivet, en spesialitet som forvaltes av profesjonelle.

London Sinfonietta som gjestet Grieghallen på onsdag har vært en drivende kraft i denne utviklingen. Det merkes at orkestret består av eksperter, av folk som har 25 års erfaring med å formidle moderne musikk: Her var det bestemt ingen tekniske problemer; under Elgar Howarths sikre ledelse var alt konsentrert om saken selv, om musikken, om fortolkningen.

Det startet med Witold Lutoslawskis Chain I fra 1983 og det sluttet med Robert Saxtons imponerende kammersymfoni The Circles of Light fra 1985, og innimellom hørte vi en rekke verk for mindre besetninger, alle komponert innenfor de siste ti-femten år, og i de fleste tilfeller skrevet direkte til London Sinfonietta. Teknisk krevende verk, men også verk med helt elementære musikalske kvaliteter, som f.eks. Oliver Knussens Songs Without Voices, en samling små sjarmerende stykker der enkelte av orkestrets instrumenter eksponeres i korte soloer. Alt sammen fremført med energi og humør.

Men den topp-profesjonelle fremføringen har kanskje også sine omkostninger; kanskje blir musikken av og til litt for pen, litt for blankpolert når ekspertene tar over. I det minste er det tankevekkende at det egentlig kun var ved oppførelsen av norske Åse Hedstrøms enerverende og bevisst uskjønne Voci fra 1991 at man fornemmet litt av den risiko og ville satsingen som i sin tid var den moderne musikkens kjennetegn.