Danser med cello

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Verk av Bach, Henze og Lutoslawski

Heinrich Schiff, cello

Logen

Møte med en av det moderne cellospillets mestre

Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag. Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som problem.

Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk, Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring. Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.

Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik, for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken, ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.