Kammermusikkfestival med forhindringer

Bergens Tidende, 19.08.2023

Verk av Johannes Brahms, György Ligeti m. fl
Rosendal Kammermusikkfestival 2023
Baroniet Rosendal og Kvinnherad kyrkje.

Stormen «Hans» herjet. Og det var flomstengte veier overalt. Men Leif Ove Andsnes og teamet hans hadde likevel klart å få de fleste norske og utenlandske musikere på plass til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival 2023, torsdag i siste uke.

I år dreidde det seg om Johannes Brahms. Og allerede på åpningskonserten torsdag kveld fikk vi presentert to helt forskjellige sider av hans kammermusikalske produksjon.

Det startet med hans første fiolinsonate (op. 78, 1879), den såkalte «Regnsonaten». Den kanadiske fiolinisten James Ehnes ga, akkompagnert av koreanske Yeol-Eum Son ved flygelet, en lyrisk, tilbakelent tolkning av sonaten med hovedvekt på det duse fargespillet og de klanglige nyansene i satsene.

Etter pausen hørte vi Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34, 1866) spilt av den sterke amerikanske Dover-kvartetten med Leif Ove Andsnes selv ved flygelet. Og her var det den kraftige, stormfulle Brahms vi fikk høre – et eksplosivt, muskuløst stykke musikk, sine steder med et nesten skremmende, demonisk uttrykk.

Leif Ove Andsnes og Dover Quartet åpner Rosendal Kammermusikkfestival 2023 med Johannes Brahms’ Pianokvintett i f-moll, op. 34. Foto: Liv Øvland

Det var ikke bare Brahms på denne festivalen. Som en slags kontrast til hans klassisk-romantiske musikk var det satt opp en rekke verk av den ungarske komponisten György Ligeti som ville vært fylt 100 i år.

På åpningskonserten, innimellom de to Brahms-verkene, hørte vi trompetisten Håkan Hardenberger og pianisten Roland Pöntinen oppføre «Det makabres mysterier», en serie arier fra Ligetis opera «Le Grand Macabre» (1977). Hardenberger arrangerte i sin tid disse ariene for trompet og piano i samarbeid med Ligeti selv. Resultatet er et ustyrlig morsomt stykke musikkteater der Hardenberger utfører ekvilibristiske volter og sprang på trompeten – ispedd rop og smattende lyder.

Hardenberger slet med pusteproblemer under åpningskonserten. Og fredag morgen fikk han konstatert lungebetennelse og måtte oppgi å delta i resten av festivalen. Viktige Ligeti-relaterte deler av programmet falt dermed vekk. Men sporty festivalmusikere hev seg rundt og klarte å etablere gode erstatninger for mye av det som skulle ha vært Hardenbergers programpunkt.

Brahms-delen av festivalprogrammet ble ikke berørt av dette. I løpet av de neste dagene fikk vi presentert en lang rekke av hans viktigste kammermusikalske verker, alle i sterke, spontane tolkninger. Vi hørte eksempler på hans arbeid i de små formatene – klavertrio, strykekvartett osv. ¬Men mest imponerende var kanskje de mange verk for litt større besetning – strykekvintettene og strykesekstettene – der Brahms legger inn ekstra stemmer og skaper musikk som bevarer det kammermusikalske preget, men som samtidig presser seg fremover mot det store symfoniske formatet.  I mange av disse verkene var det Dover-kvartetten som dannet grunnstammen mens andre festivalmusikere sluttet seg til og fordoblet bratsj- eller cello-stemmene.

Ligeti-delen av programmet ble selvsagt mer begrenset enn opprinnelig planlagt. Men den franske pianisten Bertrand Chamayou var i alle fall på plass i Rosendal og ga blant annet en humoristisk fremføring av «Musica Ricercata» (1951-53), et tidlig verk der Ligeti eksperimenterer med begrensede tonerekker og skaper elleve korte satser stappfulle av musikkhistoriske referanser.

Chamayou var også på plass sammen med hornisten David Guerrier og fiolinisten Guro Kleven Hagen i en flott utgave av Ligetis «Trio for Fiolin, Horn og Piano» (1982) ¬– det eneste av Ligetis verker som direkte refererer til Brahms, nemlig til hans «Horntrio i Ess-dur» (op. 40, 1865) – som vi fikk høre senere på uken med James Ehnes på fiolin i stedet for Hagen.

Andsnes har ved flere anledninger sagt at han aldri har hatt et så sterkt lag av festivalmusikere som i år. Det kan kanskje diskuteres. Men det er i alle fall et faktum at årets festival presenterte en formidabel gruppe unge musikere som vi ikke tidligere har hørt i Rosendal. Pianisten Yeol-Eum Son som spilte på åpningskonserten, imponerte de følgende dagene som solid medspiller i mange forskjellige sammenhenger. Den unge britiske cellisten Sheku Kanneh-Mason spilte en sentral rolle i mange av de store strykerverkene, og tyske Julia Hagen imponerte blant annet med en ekspressiv tolkning av Sofia Gubaidulinas cello-preludier fra 1974. Og så det var en helt spesiell opplevelse å få høre den israelsk-tyske klarinettisten Sharon Kam i tre av Brahms’ sene klarinettverk som hun spilte med slank, bøyelig tone og stor ekspressivitet. 

Sharon Kam (klarinett), Julia Hagen (cello), Bertrand Chamayou (piano) spiller Johannes Brahms’ Klarinett trio i a-moll, op. 114. Foto: Liv Øvland

Det var planen at årets festival skulle slutte søndag ettermiddag med Brahms’ sjeldent spilte sangsyklus, «Die schöne Magelone» (op. 33), fremført av barytonen Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes, pluss Henrik Mestad som fortellerstemme. Goerne nådde faktisk helt frem til Flesland, men måtte så snu på grunn av en infeksjon. Og da ble det igjen programendringer og raske erstatninger. Og så var Rosendal Kammermusikkfestival 2023 slutt.

Russisk kveld

Bergens Tidende Morgen, 26.02.2000

Verk av Rimskij-Korsakov, Rakhmaninov og Stravinskij

Roland Pöntinen, klaver

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i formidabel tolkning av Stravinskijs Sacre du Printemps.

Ikke rart at Rafael Frühbeck de Burgos alltid får en strålende mottakelse når han gjester Grieghallen. Her er en dirigent av den gode, gamle skolen - med musikalsk autoritet, overblikk over de store strukturene, et øye på hver finger når det gjelder detaljene, en enkel, effektiv slagteknikk som får musikken til å stå grafisk klart både for musikere og publikum. Og i tillegg har de Burgos da også, som alle store musikere, fin sans for den gode banalitet - en egenskap som kom godt med da det var russisk kveld i Grieghallen på torsdag.

For det startet lett og innsmigrende med Rimskij-Korsakovs fargesprakende sviske «Capriccio Espagnol». Og det fortsatte med den glimrende svenske pianisten Roland Pöntinen som solist i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Men uansett at Pöntinens tolkning var lojal og avbalansert med flott håndtering av de store, virtuose momentene, og uansett at han, prisverdig, hadde redusert Rakhmaninovs tunge, sirupsdryppende melankolien til det absolutte minimum, så var det likevel noe av en befrielse å komme tilbake etter pausen og få ørene blest igjennom med Stravinskijs «Sacre du Printemps».

Stravinskij sa en gang i spøk at fagottsoloen i Sacre burde transponeres en halvtone opp annethvert år slik at den aldri kommer til å høres for lett ut bare fordi fagottistene har lært å spille den. På sett og vis er dette et reelt problem med et verk som dette: Med tiden blir vi alle vant med det, musikerne lærer å spille det, publikum lærer å høre det - og det blir etter hvert vanskelig å forstå hvorfor verket i sin tid var så revolusjonært og hvorfor premieren i 1913 utartet seg til den rene skandalen.

Men på torsdag, under de Burgos’ og BFOs formidable fremførelse, merket man faktisk noe av den gamle radikaliteten igjen. Musikalsk sett var alt på plass - glitrende messing, treblåsere i overdådige instrumentblandinger, strykere og slagverk i drivende rytme med aksenter og figurer så skarpe som piskesmell. Men tvers gjennom all denne stålblanke profesjonalismen hørte man da - også - hvor merkverdig, hvor fremmed og vilt dette verket fremdeles er. Og med Rimskij-Korsakov og Rakhmaninov i salig ihukommelse forstod man hva Stravinskij mente når han en gang sa at Sacre er skrevet som en musikalsk kritikk av 1800-tallets russiske romantikken. 

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.