Frem fra 120 års glemsel

Bergens Tidende, 27.10.2010

Fromental Halévy: Clari

Cecilia Bartoli

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla an der Oper Zürich

Decca

Cecilia Bartoli på DVD med ny hyllest til Maria Maliban

Han skrev førti operaer. Han var en innflytelsesrik skikkelse i fransk musikkliv i første halvdel av 1800-tallet. Men i dag er det nesten ingen, bortsett fra nidkjære musikkhistorikere, som husker navnet hans: Fromental Halévy (1799-1862).

Operaen ”La Juive”, Halévys største suksess, dukker en sjelden gang opp i et eller annet operahus. Resten av hans operaer er glemt. Noen av dem var allerede glemt i samtiden – for eksempel ”Clari”. Da operaen i Zürich satte den opp i 2008 med Cecilia Bartoli i tittelrollen, var det første gang den ble spilt på en scene siden premieren i 1828.

”Clari” er trolig ikke bedre enn Halévys andre operaer. At det nettopp ble den som Zürich-operaen dro frem fra 120 års glemsel, skyldes at han skrev den til den italienske sopranen Maria Malibran – som jo i flere år har vært Cecilia Bartolis store personlige prosjekt.

I 2007 utga Bartoli platen ”Maria” der hun fremførte arier knyttet til Maliban. Hun reiste verden rundt med repertoaret og hadde med seg et helt museum av Maliban-memorabilia. I 2008 feiret hun tohundreåret for Malibans fødsel med en maratonkonsert i Paris. Og samme år sto hun altså på scenen i Zürich og sang en av Malibans roller i en oppsetning som nå er dokumentert på DVD.

Handlingen er enkel: En ung jente fra landet blir lurt av en lumsk greve. Han lover henne ekteskap, men gjør henne i stedet til sin elskerinne. Hun er fortvilt og flykter hjem. Han oppdager at han elsker henne, følger etter, erklærer sin kjærlighet og lover å gifte seg med henne. Happy end. 

Det er drivende sentimentalt som i en ukebladsroman. Og helt umulig å ta på alvor for et moderne publikum. Derfor har regissørparet Moshe Leiser og Patrice Caurier valgt å oppdatere operaen og sette den opp som farse i en fargestrålende stilisert scenografi. I tillegg forteller de deler av forhistorien i store, naive lysbilder som i en moderne fotoroman.

Oppdateringer og genreblandinger av denne typen kan være ganske problematiske. I dette tilfellet fungerer de. Det er vanskelig å se hvordan man skulle ha fremført denne operaen på dens egne premisser. Nå far vi en morsom, ironisk versjon med spektakulære visuelle grep, platte vitser og allmenn tull og tøys. Og midt i det hele går Cecilia Bartoli omkring og synger Halévys gamle arier – pluss et par skrevet av andre – med et overdådig fyrverkeri av vokaleffekter. Historisk korrekt? Neppe. Men det klinger flott. Og hun får godt motspill av tenoren John Osborn i rollen som den sleipe greven. De akkompagneres frisk og energisk av La Scintilla, Zürich-operaens tidligmusikkensemble, under ledelse av Adam Fischer.

Norsk sang

Bergens Tidende, 27.10.2010

Dag Arnesen Trio:

Norwegian Song 3

Musikklosen

Dag Arnesen med velkjent og velprøvd opplegg

En trompet med harmon mute som spiller en enkel melodi, litt nølende, med ørsmå variasjoner, mot en bunn av regelmessige blokkakkorder i klaveret. Det høres nesten ut som Miles Davis på 50-tallet. Men så er det altså danske Palle Mikkelborg som spiller ”De nære ting”, åpningsnummeret på den tredje platen i Dag Arnesens serie Norwegian Song. Opplegget er etter hvert velkjent og velprøvd: en håndfull norske folketoner, skillingsviser og ballader i vare, diskrete arrangementer for klavertrio. På nummer tre har Arnesen fremdeles med Pål Thowsen på trommer, mens Ellen Andrea Wang er ny bassist. Og i tillegg er altså Palle Mikkelborg invitert til å legge ekstra effekter innover et par av numrene. Åpningsnummeret klinger av 50-tall, men på resten av platen er vi musikalsk sett i 2010 – i selskap ved en moderne klavertrio som kan få ”Pål sine høner” til å svinge og Grovens gamle pausesignal til å klinge nytt og friskt.

Arbeidsdeling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.10.2010

For et par uker siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere som konsertpianist.

Han er kjent for sin formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».

Mon tro om de unge pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.

Det var selvsagt annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen. Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i rekkene.  I løpet av 1900-tallet ble komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en konsertsal.

Omkring 1950 var det slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter tilbake.

Rockemusikerne spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den «klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig, organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.

Dype melodier

Bergens Tidende, 20.10.2010

Ferry Tales

Øystein Baadsvik, tuba

Erlend Skomsvold, klaver

Trondheimsolistene

BIS

Tuba i populærmusikalsk anretning

På den nye platen demonstrerer Øystein Baadsvik enda en gang at han kan få den tunge tubaen til å bevege seg lett og elegant og at instrumentet rommer flere uttrykksmuligheter enn de dype klangene vi vanligvis forbinder med det. Denne gang har Baadsvik valgt å presentere tubaen i en populærmusikalsk ramme – som soloinstrument i en rekke upretensiøse, sangbare melodier skrevet av ham selv og pianisten Erlend Skomsvold ispedd arrangementer av gamle standards som «Over the rainbow» og «Stranger in Paradise». Baadsvik spiller melodiene, Skomsvold improviserer i bakgrunnen og Trondheimsolistene akkompagnerer med diskrete strykerklanger. Opplegget er enkelt og effektivt. Mange av de korte numrene klinger godt, men platen blir uungåelig noe ensformig i lengden. Og en del av Baadsvik og Skomsvolds strykerarrangementer er på kanten til det klisne og virker temmelig corny.

En mastodont

Bergens Tidende, 15.10.2010

Verk av Brahms og Sibelius

Leif Ove Andsnes, klaver

Pietari Inkinen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Leif Ove Andsnes og BFO spiller Brahms 2.

Det var nesten som å være på konsert under Festspillene igjen. Det var høy stemning i Grieghallen, salen var stappfull, og det var satt en ekstra seksjon  med stolerekker inn for å klare publikumstilstrømningen. Så var det da også Leif Ove Andsnes som satt ved flygelet.

For en uke siden var han plateaktuell med  en fabelaktig tolkning av Rachmaninovs gigantiske  klaverkonsert nr. 3. I går gjaldt  det  en annen av klaverlitteraturens mastodonter – Johannes Brahms’ andre klaverkonsert spilt med BFO under ledelse av den unge finske dirigenten Pietari Inkinen.

Det er et kolossalt verk, i alle betydninger av ordet. En timelang, episk konsertsymfoni i fire satser med konstante tekniske utfordringer – med virtuose løp og sprang, med tordnende akkordspill,  brå stemningsskift og utnyttelse av klaviaturet i hele dets bredde. Et verk som passer perfekt til Andsnes og den fasen av karrieren han er inne i for tiden.

Og så ble det allikevel ikke noen helt vellykket kveld. Det er det flere grunner til. En av dem er av helt banal, teknisk karakter: En ustø innsats i den aller første soloinnsatsen skapte uro både hos Andsnes selv og i orkesteret. Men det varte bare et par minutter, så var feltet og konsentrasjonen samlet igjen. Og da ble det monumentalt klaverspill i førstesatsen, en intens, skarp scherzo, varm, romantisk dialog med Agnese Rugevicas mørke solocello i andanten og lekende sigøynerklanger i den elegante, grasiøse sluttsatsen.

Når helhetsbildet likevel ble noe blandet, henger det sammen med at Andsnes ikke fikk det nødvendige motspill fra orkestret. Pietari Inkinen dirigerte BFO på en pertentlig, bokstavelig måte som ikke ga verket den nødvendige episke bredde og flyt. Og som fikk solist og orkester til liksom å spille ved siden av hverandre, i hvert sitt musikalske univers,  uten indre, organisk sammenheng.

Derimot var Inkinen på hjemmebane etter pausen der han og BFO ga en solid og velopplagt tolkning av Sibelius’  5. symfoni.

Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.

Kollisjoner

Bergens Tidende, 13.10.2010

Death

Anne-Lise Berntsen

Eisler Ensemble

Øra Fonogram

Skjeve tolkninger av tekster om Døden

Det norske Eisler Ensemble spiller musikk av det slaget Hanns Eisler ble kjent for i mellomkrigstiden, røff, kantet musikk i grenselandet mellom tysk, agiterende kabarettradisjon og radikal modernisme. Gruppen akkompagnerte Anne-Lise Berntsen på hennes Eisler-plate «Ohne Sentimentalität». Nå er de og Berntsen ute med en ny plate, denne gang med sanger fra veldig forskjellige perioder og genrer, men med døden som gjennomgående tema. Her er sanger av Brecht og Weill skrevet i samme tradisjon som Eisler, men også Mussorgskijs sangsyklus «Dødens sanger og danser» som lenge har vært på Berntsens repertoar – pluss sanger av Nick Cave, Bob Dylan og flere til. Til å begynne med virker det litt rart å høre en arie fra Monteverdis Orfeo fremført med røykfylt, forvrengt stemme i tysk kabaretstil eller Dylans «Death is not the End» sunget av en operasangerinne, men de musikalske kollisjonene skaper ofte interessante, ekspressive virkninger og kaster skeive lys over tekstene.     

I musikkfilenes tid

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.10.2010

I dagens avis anmelder jeg den nye platen til Leif Ove Andsnes. Eller gjør jeg egentlig det? Hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg faktisk ikke hørt platen.

La meg presisere: Jeg har hørt musikken som Andsnes spiller, men jeg har ikke hatt selve den fysiske platen i hånden. Jeg fikk simpelthen en lenke til et nettsted der jeg kunne laste ned seks separate lydfiler. Ville jeg høre hvordan Andsnes tolker Rachmaninov, var det bare å dra i gang, legge filene i den rette rekkefølgen og spille dem etter hverandre på pc’en min. Med vennlig hilsen, EMI

Det er ikke vanskelig å bli begeistret for Andsnes og musikken hans – selv om den ankommer på denne bisarre måten. Men det hadde selvsagt vært mye bedre om EMI hadde sendt meg platen i god tid og hvis jeg hadde hørt konsertene på et skikkelig lydanlegg. Jeg skulle også gjerne ha hørt andre- og tredjesatsen i Rach 3 spilt etter hverandre uten opphold – slik Rachmaninov opprinnelig planla det – i stedet for å måtte jobbe med pc’ens mp3-spiller for at få overgangen mellom satsene så kort som mulig.

Vel, vel. Jeg må sikkert venne meg til slikt. Cd’ens dager er talte. I alle fall når nye, potensielle bestsellers og blockbusters skal markedsføres. Plateselskapene er ikke annerledes enn bokforlagene. Det gjelder om å få store navn ut til anmelderne så raskt som mulig. Og i denne sammenhengen er nettlenker til lydfiler selvsagt betydelig mer effektive enn distribusjon av fysiske plater.

Samtidig med at filene fra Andsnes-platen ankom epostkassen min, leste jeg i avisa at Bergens siste skikkelige platebutikk, Apollon i Neumannsgaten, lukker. At det skjer nettopp nå, er ikke tilfeldig. De lokale platebutikkene taper kampen mot nettbutikkene. Mer og mer av musikksalget foregår via nedlasting av filer. Og det er ikke bare listepop som distribueres på denne måten.

Det er ikke lett å si hvordan dette kommer til å ende. Historiene om Andsnes-platen og Apollon mer enn antyder den pessimistiske versjonen: I musikkfilenes tid vil plateselskapene konsentrere seg om digital markedsføring og salg av en håndfull store, sikre navn, mens den brede, sammensatte musikkulturen som tidligere ble formidlet via de små platebutikkene, vil få mindre oppmerksomhet og stadig trangere kår.

Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.