Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

En gavepakke

Bergens Tidende, 17.11.2010

Schubert: Klaververker 1822-1828

Alfred Brendel, klaver

Decca

En boks med Schuberts klavermusikk full av gjenhør og store opplevelser

I dag er Schubert sene klaververker en selvsagt del av den musikalske kanon. Slik var det ikke alltid. For et halvt århundre siden hørte man dem sjeldent i konsertsalene. På platemarkedet var de stort sett fraværende. Det var opplest og vedtatt at de var for lange, for improviserende, for ustrukturerte.

Alfred Brendel har en betydelig del av æren for at denne oppfattelsen i dag virker nærmest komisk, i alle fall helt foreldet. Det var flere andre store pianister som tok Schuberts musikk på programmet i løpet av 1970-åra. Men det var spesielt Brendels innspillinger i 1974 som åpnet feltet og satte standarden for hvordan denne delen av Schuberts musikalske univers burde tolkes.

Han hvilte ikke på laurbærene. Da cd-formatet ble introdusert, gikk Brendel i platestudiet igjen og innspilte det hele enda gang over elleve måneder i 1987-88. Det er disse siste innspillingene som Decca nå har samlet og utgitt i en boks med sju cd-er. Wanderer-fantasien, Moments Musicaux, de åtte Impromptus, de sju sonatene, Reliquie-fragmentet – de er der alle sammen, alle de sene klaververkene. En boks full av gjenhør og store opplevelser.

Det er fremadrettet musikk vi hører på disse platene. Brendel trekker Schubert ut av den stramme klassisismen, ut av Beethovens skygge, og følger ham inn i romantikken. Han spiller fritt og levende, er åpen for alle Schuberts plutselige brudd og omslag og er samtidig villig til å gå sine egne veier, følge egne innfall og assosiasjoner i møtet med notene. Det er en moden, erfaren pianist som spiller, en pianist som tydeligvis kjenner denne musikken ut og inn – og likevel er det noe friskt, spontant over tolkningene, en lekende, rytmisk elastisitet i de raske satsene og et ekspansivt, improviserende foredrag i de langsomme.

I dag er plater med Schuberts klavermusikk ikke lenger en sjeldenhet. Det er hard konkurranse på feltet. Pollini, Lupu, Schiff, Uchida – alle de store pianistene vært der og presentert sine tolkninger. Og i mange tilfeller er disse tolkningene vel så interessante som Brendels. De åpner opp for andre sider av Schubert, andre muligheter, andre perspektiver. Men likevel: Som samlet innsats er disse tjue år gamle opptakene med Brendel fremdeles uten konkurranse. En gavepakke.

Arbeidsdeling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.10.2010

For et par uker siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere som konsertpianist.

Han er kjent for sin formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».

Mon tro om de unge pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.

Det var selvsagt annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen. Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i rekkene.  I løpet av 1900-tallet ble komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en konsertsal.

Omkring 1950 var det slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter tilbake.

Rockemusikerne spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den «klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig, organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.

Revestreker

Bergens Tidende, 30.11.2005

Klaverkonserter av Mozart

Alfred Brendel, klaver

Charles Mackerras, dirigent

Scottish Chamber Orchestra

Philips

En gammel ringrev spiller Mozart

Av alle Mozarts klaverkonserter er nr. 12 (K414) den mest sjarmerende – har Alfred Brendel sagt en gang. Og når man hører ham spille den sammen med Scottish Chamber Orchestra og Charles Mackerras, skjønner man hva han mener. Mozart skrev den i 1782. Han var 26 år gammel, var nettopp kommet til Wien og skulle presentere seg for sitt nye publikum. Hvilket han gjorde med en frisk, lys komposisjon, full av fine melodier og finurlige vendinger, og med rikelig plass for solisten til å imponere og briljere. Gamle Brendel går til saken med liv og lyst, boblende av glede over alle de revestreker den unge Mozart har funnet på. Og slår deretter om og kaster seg inn i tolkningen av platens andre Mozart-konsert, nr. 17 (K453) – som han spiller med all den alvor, tyngde og livserfaring som dette komplekse verket krever.

Drama for øret

Bergens Tidende, 11.05.2005

Ludwig van Beethoven: An die Ferne Geliebte, op. 98

Franz Schubert: Schwanengesang D957

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Historisk begivenhet i Wigmore Hall

Her er et nytt liveopptak med Matthias Goerne og Alfred Brendel, innspilt i november 2003 i Londons Wigmore Hall, bare et par uker etter deres kritikerroste versjon av Schuberts «Winterreise» (anmeldt 23.06 2004).

En historisk begivenhet – skrev en engelsk anmelder om novemberkonserten. Det forstår man når man hører platen. For her får vi to gjennommusikalske og gjennomtenkte tolkninger som snur opp og ned på de fleste vante forestillinger om liedgenren. Det starter med at Goerne og Brendel bryter gjennom overflaten på musikkhistoriens første sangsyklus, Beethovens «An die Ferne Geliebte», og demonstrerer at det under de regelmessige, nesten klassiske formene ligger et storslått, fragmentert moderne verk som peker fremad mot sentrale momenter hos en Schubert eller en Schumann. Og det andre verket på platen er da nettopp Schubert – hans «Schwanengesang» fremført så inntrengende, så dramatisk at man med en gang innser at heller ikke dette verket noensinne vil bli det samme igjen. For Goerne og Brendel forteller såvisst ikke den vanlige, koselige, småsentimentale historien om ung, ulykkelig kjærlighet. Hos dem er «Schwanengesang» blodig alvor, en vill, uregjerlig sangsyklus om store følelser, om smerte, om voldsomme lidenskaper, om tap. Et drama for øret.

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 23.06.2004

Franz Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Schuberts «Winterreise» som storslått psykologisk drama med Matthias Goerne og Alfred Brendel

En allergisk reaksjon tvang ham til å avbryte konserten i Logen under årets Festspill. Men lurer du på hvordan Matthias Goerne synger utenfor pollensesongen, da må du få tak i denne utgaven av Schuberts «Winterreise», innspilt live i London, i Wigmore Hall, den konsertsalen der Goerne har sitt mest lydhøre publikum.

I Schuberts sangsyklus er allting allerede skjedd: Den tilbakeskuende fortelleren flakker hvileløst omkring i et kaldt vinterlandskap. Han har innsett at han aldri vil få den kvinnen han elsker. Han grubler. Hans hode er fullt av minner og drømmer. Men i Goernes innsiktsfulle tolkning er «Winterreise» betydelig mer - ikke bare en hutrende klage over tapt kjærlighet, men en refleksjon over tid og erindring der melankolske bilder av fortiden blender inn over nåtidslandskapet, og der sorgen over den svunne verden og de svunne følelsene etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel.

Sist Goerne gjestet Bergen var han en ung sanger på vei opp. Han hadde nettopp spilt inn «Winterreise» på Hyperion med Graham Johnson som pianist. I dag, sju år senere, er han et verdensnavn. Og hans nye «Winterreise» er vesentlig mer kompleks i uttrykket. Stemmen er blitt mørkere og mer fyldig i bunnen. Og både kraftigere og mer nyansert i toppen. Men når hans nye «Winterreise» som helhet virker mer moden og helstøpt enn den gamle, har det vel så mye å gjøre med at det denne gangen er den gamle kjempen Alfred Brendel som sitter ved flygelet. Ikke som ydmyk akkompagnatør, men som vitende medspiller og krevende motspiller.

Når Goerne setter hele sitt ufattelige klangregister på spill, og når Brendel kaster hele sin musikalske erfaring inn i tolkningen, da blir Schuberts «Winterreise» et storslått psykologisk drama. Og hver eneste av de 24 sangene et lite, avrundet mesterverk i seg selv.