Rapport fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende, 11.06.2021

Mozart Momentum – 1785 
Leif Ove Andsnes 
Mahler Chamber Orchestra 
Sony Classical

Med prosjektet «Mozart Momentum» tar Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra for seg Mozarts eventyrlige produktivitet i årene 1785-86.

Prosjektet skulle egentlig presenteres på en konsertturne i løpet av 2020 og avsluttes med plateinnspillinger. Det satte pandemien en stopper for. Men Andsnes og MCO klarte å komme sammen et par dager i Berlin i høst der de fikk spilt inn 1785-delen av prosjektet. Resultatet hører vi på dobbelt-cd’en «Mozart Momentum – 1785» som nettopp er utkommet. 1786-delen skal innspilles senere, etter pandemien.

De to nye platene rommer Mozarts tre klaverkonserter fra året 1785 (nr. 20-22) spilt av Andsnes som selv dirigerer kammerorkesteret fra krakken. Sist han og MCO samarbeidet på denne måten, var i 2014. Den gang gjaldt det konserter og plater med Beethovens fem klaverkonserter. Og på et vis bygger de nye Mozart-innspillingene på erfaringer fra dette samarbeidet.

For det som Andsnes og hans medspillere trekker frem og understreker på denne nye utgivelsen, er nettopp de fremadrettede, revolusjonerende momentene i Mozarts musikk fra 1785, alt det som bryter med de etablerte musikalske konvensjoner i perioden, alt det som peker fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem.

Når MCO åpner platen og spiller de første taktene av klaverkonsert nr. 20 (K. 466, d-moll), hører vi med en gang at dette er dramatisk musikk, barsk og demonisk som ouverturen til en mørk opera. Og når Andsnes gjør sin entre, skjønner vi at her har det skjedd noe nytt.

Klaveret er ikke lenger en underordnet tjener som får lov å slippe til og pynte orkestersatsen med brilliante, underholdende galanterier. Vi har for oss en maktfull, selvstendig stemme som skaper rom og respekt omkring seg – og som matcher orkesterets innspill på veien gjennom den rondo-aktige, vakkert forsirede andresatsen frem til den stormfulle finalen.

Slik fortsetter det – med klaverkonsert nr. 21 (K. 467, «Elvira Madigan») og nr. 22 (K. 482). Andsnes er hele tiden i sentrum, en klar og tydelig solist, forrykende virtuos – og en veiviser som leder oss gjennom musikken og viser frem alle de subtile, tematiske og motiviske sammenhenger i og mellom satsene.

Musikkhistorikerne forteller at det er slike sammenhenger som gjør Mozarts nr. 20 til det første eksemplet på en «symfonisk klaverkonsert». Eller som pianisten Charles Rosen en gang sa: disse verkene fra 1785 hører like mye til symfoniens og operaens historie som til historien om klaverkonsertens utvikling. På «Mozart Momentum – 1785» demonstrerer Andsnes og MCO denne revolusjonen i praksis.

Mozart skrev ikke bare tre grensesprengende klaverkonserter i løpet 1785. Han tok seg også tid til å skrive musikkhistoriens første klaverkvartett (K478, g-moll). Vi hører den med Andsnes i finstemt dialog med MCOs tre stemmeførere – Matthew Truscott (fiolin), Joel Hunter (bratsj, Frank-Michael Guthmann (cello).

Og det er mer: MCOs blåsere får anledning til å vise seg frem i «Maurerische Trauermusik» (c-moll, K. 477), et kort stykke sørgemusikk skrevet til begravelsen av en Mozarts frimurervenner. Pluss at Andsnes selv, sittende alene ved klaveret, gir oss en muskuløs tolkning av Mozarts dramatiske Fantasi i c-moll (K 475).

Hjemkomsten

Bergens Tidende, 02.10.2020 

Tributes
Marius Neset
Danish Radio Big Band dirigert av Miho Hazama
ACT

I de sytten årene som er gått siden Marius Neset flyttet til København, har han klart å etablere seg som en av tidens viktigste saksofonister på den internasjonale jazzscenen.

Nå er han flyttet tilbake til Norge. Men før han dro hjemover, rakk han å skrive og spille inn «Tributes» sammen med Danmark Radios Big Band og deres nye leder, japansk-amerikanske Miho Hazama.

«Tributes» er en suite i sju avsnitt der Neset så å si tar avskjed med København. Det starter med en dyp innånding. Og så går han i gang – med et av disse krokete forløpene der han bruker klaffene på tenorsaksofonen som en slags rytmeinstrument samtidig med at han spiller skjeve, kantede figurer i det høyeste registret.

Etter hvert blander storbandet sig inn i leken. Det blir voldsomme, hissige utbrudd. Det blir komplekse klanger, et rasende tempo, bråkete kaotiske eksplosjoner og – ikke minst – lange, spenstige basslinjer forsterket med tuba og basstromboner.

Et sted underveis hører vi et ørlite sitat fra klassikeren «Birdland». Det er ikke helt ved siden av. For Nesets orkesterarrangementer kan faktisk noen ganger minne litt om «Weather Report» og ikke minst om Jaco Pastorius og hans «Word of Mouth Big Band». Men musikken har først og fremst Nesets egen, helt spesielle lyd. Et veldig nåtidig, veldig personlig jazzuttrykk.

De siste årene har vi mest hørt Neset i samarbeid med symfoniorkestre og samtidsmusikalske grupper. Med platen «Tributes» er han på et vis kommet hjem fra sin musikalske reise. «Å jobbe med jazzmusikere igjen, det er mere som å være hjemme», sier han om platen. 

Tributes er en fin avskjed med København og en sterk hjemkomst. Flott skrevet og flott spilt av et superprofesjonelt storband.  

Og over vannene svever Neset med sine ville, ekstatiske soloer.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

En imponerende prestasjon

Bergens Tidende, 26.06.2020

Schoenberg: Erwartung, Pelleas und Melisande

Sara Jakubiak, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Bergen Filharmoniske Orkester spiller Schönberg. 

Under de lange, triste korona-månedene har vi bare sett og hørt Bergen Filharmoniske Orkester digitalt – og da helst i opptak der en liten håndfull musikere sitter og spiller på behørig avstand av hverandre.

Har du helt glemt hvordan det høres ut når BFO stiller opp med full besetning? Ja, da bør du skaffe deg denne nye platen. For her får du virkelig fulltonende orkestermusikk for alle pengene.

Det er enda en gang Arnold Schönbergs musikk det gjelder. Etter BFO og Edward Gardners sensasjonelle plate med Schönbergs «Gurre-Lieder» i 2016, er turen nå kommet til «Pelleas und Melisande» (1903) og «Erwartung» (1909), de to andre store orkesterverkene han skrev på starten av 1900-tallet, rett før han begynte å revolusjonere musikkhistorien med sitt 12-tonesystem.

De to verkene hørte vi på torsdagskonserter i Grieghallen våren 2019. De ble spilt inn samme sted noen måneder senere av plateselskapet Chandos. Og nå foreligger resultatet altså på plate.

«Pelleas und Melisande» er basert på et teaterstykke av den belgiske forfatteren Maurice Maeterlinck. Debussy gjorde stykket til opera i 1902, og samme år begynte Schönberg å bruke det som materiale i et «symfonisk dikt», et storslått, senromantisk orkesterverk som følger teksten så tett at man nesten kan se teaterstykket for seg.

Mens Schönberg arbeidet med partituret, sendte han deler av det til vennen sin, komponisten Alexander von Zemlinsky, som svarte at dette «er et kolossalt arbeid som jeg gjerne bøyer meg for». Men han la til: «meget av det vil ikke kunne oppføres eller vil bare kunne oppføres meget sjeldent».

Der hadde Zemlinsky helt rett. «Pelleas und Melisande» er en musikalsk mastodont – og en kostbar mastodont. Du må ha over 150 musikere til rådighet hvis du skal oppføre dette verket, noe de færreste har råd til.

Men BFO og Chandos har altså klart det. Og presenterer her et grenseløst fyrverkeri av klanger og tematiske kontraster. Dette er senromantisk musikk på sitt mest opulente, mest overveldende, mest overdådige – og likevel klarer Gardner og orkesteret også å gjennomlyse partituret, å fange og fremheve de umerkelige fargeskift fra seksjon til seksjon, og – ikke minst – å følge og tydeliggjøre alle de tematiske sammenhengene som strekker seg gjennom verket. En imponerende innspilling!

Ikke mindre imponerende er tolkningen av det andre verket på platen, «Erwartung», et musikalsk drama for sopran og stort orkester til tekst av dikteren og legen Marie Pappenheim.

Hva teksten egentlig handler om, er ikke til å bli klok på: Sopranen fremstiller en kvinne som vandrer gjennom en skog ved nattetid. Hun skal møte sin elskede – eller kanskje ligger han død, myrdet inne i skogen, eller kanskje har han forlatt henne til fordel for en annen kvinne?

Det er ingen faste svar her. Alt i denne teksten er uklart. Orkesteret legger seg rundt om kvinnens monolog, fanger alle hennes brå stemningsskift og skaper en drømmeaktig strøm av diffuse, motstridende musikalske bilder. Og midt i det hele står den imponerende, amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som synger seg gjennom alle solostemmens ekstreme utfordringer, og skaper musikalsk sammenheng og helhet på tvers av alle de tekstlige spørsmål og motsigelser. 

Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

En musikalsk gavepakke

Bergens Tidende, 06.12.2019

Dialogues

Tora Augestad

Grappa Musikkforlag

Det er vanskelig å plassere Tora Augestad. Hun er en sangerinne som beveger seg fritt omkring i landskapet uten å ta hensyn til tradisjonelle musikalske grenser.

På den forrige platen, «Portraying Passion», presenterte hun vokalmusikk i det store formatet – verk av Kurt Weill, Charles Ives og Markus Paus, innspilt med Oslo-Filharmonien og et herrekor. Platen vant Spellemannprisen i 2018 i kategorien «klassisk».

Nå er hun plateaktuell igjen, med dobbelt-cd’en «Dialogues» – som er umulig å plassere i noen av de vante kategoriene.

Denne gang har Augestad valgt det helt lille, intime formatet. På hvert av de 25 numrene hører vi hennes stemme i dialog med bare en enkelt musiker.

Hennes dialogpartnere er noen av de mange musikere hun har arbeidet sammen med de siste årene. Først og fremst folk fra hennes eget ensemble «Music for a while» – Stian Carstensen, Mathias Eick, Trygve Brøske, Pål Hausken og Martin Taxt. Men underveis hører vi også den sveitsiske gambespilleren Martin Zeller og den tyske pianisten Bendix Dethleffsen. Og mange andre.

Sangene på platene har hun hentet fra mange forskjellige tider og steder. Her er en salig blanding av amerikanske evergreens, norske viser og salmer, elisabetanske sanger, franske chansons, Schubert-lieder, berliner-songs og 60-talls avantgarde – alt sammen musikkformer Augestad har vært innom i løpet av karrieren sin.

Materialet er sammensatt og fullt av kontraster, men det oppstår allikevel sammenhenger på tvers av de 25 numrene. Den første platen er preget av lette, ofte ironiske eller bittersøte stemninger, men den andre inneholder melankolsk nattemusikk.

«Dialogues» er en inderlig, avdempet utgivelse. Augestad blender sin store ekspressive stemme helt ned og synger med innestemme, så å si. Og hun gir sine mange medspillere god plass til å utfolde seg i dialogene.

«Jeg håper lytteren finner sin favoritt blant sangene», sier Augestad om utgivelsen. Men det er faktisk temmelig vanskelig å velge i denne perlerekken av musikalske opplevelser – der de fleste ligger an til å bli favoritter.

Ta for eksempel Augestads tre veldig forskjellige dialoger med saksofonisten Trygve Seim. Eller hennes versjon av James Taylor’s 70-talls-hit «You can close your eyes», tidsriktig akkompagnert av Frank Hovland på akustisk gitar.

Dialogen med Stian Carstensens blomstrende akkordeon i Disney-slageren «When you wish upon a star», kommer til å gå på repeat her i juletiden. Og hvis du innimellom får lyst på litt New Yorker-avantgarde er det bare å lytte til «The wonderful widow of eighteen springs» – John Cages tonsetting av et par linjer fra James Joyce’s tekstsalat «Finnegan’s Wake» som Augestad nærmest hvisker frem mens Christian Eggen banker og hamrer med knokene på et lukket flygel.

I intervjuer har Augestad nevnt at utgivelsen på et vis er hennes gave til seg selv i anledning 40 års bursdagen nå i desember. Men det er sannelig også en gave, en vakker julegave, til oss, lytterne.

Nye plater med BFO

Bergens Tidende, 25.10.2019

Brahms: Symphonies Nos 1 and 3

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Béla Bartók: Duke Bluebeard's Castle

John Relyea, Michelle DeYoung, Pál Mácsai

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Det var på en torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.

Det har blitt mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.

Nå begynner dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i disse dagene spilt inn samme sted.

Hvordan er så denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.

Dette første inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske, "beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.

Gardner tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.

Det er klarhet og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene.  BFO er et orkester som har alle de klanglige ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.  

Det er endda en plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.

Brahms- og Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.

Historien om Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.

Drømmer om fjerne tider og steder

Bergens Tidende, 15.03.2019

Øyvind Torvund: The Exotica Album

Trond Madsen
Kjetil Møster
Jørgen Træen
BIT20 Ensemble

Hubro

Ti akustiske postkort fra en fjern regnskog

Komponisten Øyvind Torvund drømmer om fjerne tider og steder. Og om annerledes musikk. Da Borealis-festivalen åpnet sist onsdag, urfremførte BIT20-folkene hans «Prehistoric Night and Morning» – en fantasi om hvordan verdens aller første musikk kanskje oppsto ved at noen huleboere en gang i tiden fant på å imitere naturlyder og slå på en stein.

I denne uken slipper Torvund og BIT20 platen «The Exotica Album» – og denne gang handler drømmene om tropiske strøk. Eller rettere: om hvordan folk i Vesten en gang i tiden forestilte seg lyden av frodige regnskoger. Det er en gammel, glemt sjanger Torvund her drar frem i lyset: «Exotica» – en form for populærmusikk som blomstret på 1950-tallet da amerikanske komponister, inspirert av tidens Hollywood-musikk, skapte store musikalske drømmebilder med overdådig strykerklang, massevis av fremmedartet slagverk pluss imitasjoner av fugleskrik og andre dyrelyder. 

«The Exotica Album» er en suite av slike lydbilder, ti akustiske postkort fra en fjern regnskog. Vi hører det blåser der inne. Vi hører lyden av regn og vislende støy fra sikader. Tropiske insekter summer et sted i nærheten. En harpe bruser opp. Et klaver hamrer ut noen enkle, rytmiske figurer. I bunnen ligger det lyd av bongotrommer og congas og en vibrafon. Av og til drar en stor gruppe strykere forbi og legger et tykt teppe innover regnskogen.

De ti korte stykkene på Torvunds plate fremstår som en kjærlig – ofte ironisk, ofte humoristisk – hyllest til 1950-tallets naive fantasier om det musikalsk eksotiske. Men platen er mer enn dette. I tekstheftet er det et sitat fra den tyske lydteknikeren Robert Beyer, en av elektronikkmusikkens pionerer, som i sin tid snakket om å skape «en nesten synlig lyd».

Sitatet peker på et annet aspekt av Torvunds verk: For selv om det er mye akustisk musikk på platen, så er det også mye elektronisk musikk – mange manipulerte klanger generert med teknikker som ble utviklet i den samme perioden som den amerikanske Exotica-musikken ble innspilt. Og disse klangene skaper «en nesten synlig lyd» 

Gode hodetelefoner eller et kraftig stereosystem er påkrevd her – for det er veldig mye rom på denne platen. Musikken er bygget opp av klart avgrensede lydobjekter som er tydelig plassert i forgrunn og bakgrunn. Og innimellom flakser eksotiske, elektroniske fugler skrikende gjennom rommet fra høyre til venstre og tilbake igjen.

Platen er et stykke musikalsk arkeologi, en utgraving der 1950-tallets frie, elektroniske klangfargemaleri ligger flettet inn i populærmusikkens enkle drømmer om å gjenfinne det velkjente i det eksotiske.    

De store fortellingene

Bergens Tidende, 07.09.2018

Chopin: Ballades & Nocturnes

Leif Ove Andsnes, klaver

Sony Classical

Leif Ove Andsnes tar tak i fire av mest krevende verk i klaverlitteraturen.

I begynnelsen er alt enkelt og liketil: Klaveret spiller en kort introduksjon, et sangbart tema, noen variasjoner. Så et nytt tema, andre variasjoner, andre utbroderinger. Og så, plutselig, er allting ikke fullt så enkelt lenger: De to temaene fletter seg inn i hverandre, de kommer i konflikt, de beveger seg gjennom stadig nye tonearter, de opptrer i stadig nye forkledninger. Og til sist endrer musikken helt karakter: «Presto con fuoco» sier notene – her skal det spilles «veldig fort og ildfullt»: Musikken raser fremover i brennende, halsbrekkende løp, lyden blir kraftigere og kraftigere inntil vi er fremme ved aller siste takt og den aller siste ettertrykkelige akkorden.

Det er Chopins Ballade Nr. 1 vi hører. Og det er Leif Ove Andsnes som sitter ved klaveret. Det er en stund siden han sist spilte inn Chopins klavermusikk på plate. Den gang, i 1992, gjaldt det klaversonatene pluss noen mazurkaer og etyder. Nå, et kvart århundre senere, vender han tilbake til Chopin, og denne gang tar han tak i de fire Balladene – fire av de tyngste, mest krevende verk i hele klaverlitteraturen.

Det var Chopin selv som skapte genren «ballade». Navnet henspiller på de gamle middelalderlige folkesangene. Det er også sanger i Chopins ballader, og de forteller også historier. Men de gjør det uten ord, bruker bare klaverets egne musikalske midler til å skape forløp og fremdrift. Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan høre eller forestille os personer og konkrete dramatiske handlinger i disse verkene. Fortellingen ligger i musikken selv, i det tematiske og melodiske materialet som spennes opp i store kontraster og konflikter og som først kommer frem til en løsning i aller siste takt.

Andsnes har et kvart århundres musikalske erfaringer med seg når han nå vender tilbake til Chopin. Han spiller de fire balladene virtuost, med en teknisk briljans som får de kompliserte fortellingene til å stråle og funkle. Og han spenner opp et enormt følelsesregister – fra de sarteste, mest sorgfulle rørelsene til de største, mest stormende og kraftfulle uttrykkene. 

Og så er det samtidig en særegen skarphet og klarhet i tolkningene hans. Andsnes legger materialet frem, «con fuoco», ildfullt, han følger og gjør rede for de store utviklingsforløpene. Men viser samtidig frem fortellingenes indre mekanikk. Det er som om han på en og samme tid både er inne i det store følelsesuttrykket og samtidig står nøkternt utenfor og demonstrerer den underliggende musikalske logikken. Som for eksempel det stedet i Ballade Nr. 2 der han introduserer andretemaet og musikken plutselig tar en overraskende harmonisk vending og i tillegg skal spilles «Presto con fuoco». Andsnes håndterer overgangen teknisk perfekt og viser så frem i det etterfølgende forløpet hva som var den musikalske meningen med dette abrupte girskiftet.  

På denne platen brenner Chopins fire ballader klart og strålende. Og de er samtidig – på forunderlig vis – gjennomlyst slik at vi nesten kan høre deres indre struktur.

Inn i mellom de fire balladene spiller Andsnes tre andre verk av Chopin, tre av de korte nocturnene – for, som han sier, å gi lytteren tid til å puste ut før det går løs med nye, dramatiske fortellinger.

Fargesprakende musikalsk bildebok

Bergens Tidende, 16.02.2018

Grieg: Piano Concerto, Incidental Music to «Peer Gynt»

Bergen Philarmonic Orchestra and Choirs

Edward Gardner

Chandos

En kraftfull versjon av Peer Gynt som er hele platen verdt

Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine plater. I dag kommer enda en. Denne gang gjelder det Edvard Grieg – klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».

Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre forskjellige innspillinger av hver. Men det er selvsagt noe særlig når Griegs eget orkester tar for seg denne musikken. BFO bærer på en tolkningstradisjon som er blitt formidlet via generasjoner av musikere. Og en skjønner godt at Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets spesielle erfaringer. Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken. Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.

Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt. Senere konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene vi oftest hører i dag. Gardner og BFO går en annen vei. De spiller stykkene i den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling. Du merker den dramatiske spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger. Og alt dette blir formidlet med musikalske midler.

Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske markeringer. Vi er på bryllup. Vi hører brudstykker av en melodi som peker framover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt. Håkon Høgemo trer fram i lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin. Og så er vi i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske» tablåer.

Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig – sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i strykerne. Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede kor og et stjernelag av solister. Det er klang av Wagners Rhindøtre når sopranene Lise Davidsen, ‎ Ann-Helen Moen og ‎Victoria Nava smeller til i rollene som kåte seterjenter. Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig. Johannes Weisser har noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av Peers serenade.

Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og kraftfull. Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans for de mer lyriske delene. Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og effektivt. Men som helhet virker framføringen litt tam og uengasjert. Du får aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.

Musikalsk fremmedgjøring

Bergens Tidende, 01.12.2017

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen: Meander

Øra Fonogram

Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne presenterer musikalske fragmenter fra verkstedet sitt

Det startet med et handikap. Bergensgitaristen Jo David Meyer Lysne pådro seg en senebetennelse de første årene han studerte på Norges Musikkhøgskole. Men han klarte likevel ikke å holde seg fra instrumentet sitt, han forsøkte å arbeide med gitaren på nye måter, prøvde å få noe produktivt ut av de fysiske begrensningene. En hytte på Filefjell ble verkstedet hans, et sted der han kunne sitte og arbeide med en kassegitar og eksperimentere med alternative spillemetoder.

«Ved å ‘ombygge’ gitaren finner jeg nye klanger som kan bli grunnlag for nye komposisjoner», sier Lysne. I verkstedet mekker han på gitaren, han stemmer strengene om, han prøver å få gitaren til å høres ut som et fremmed, annerledes instrument med annerledes, større lyd.

Noen resultater av ombyggingen og den musikalske fremmedgjøringen hører du på «Meander», Lysnes debutplate fra Øra Fonogram der han spiller sammen med bassisten og frijazzveteranen Mats Eilertsen. Lysne leverer det musikalske grunnmaterialet på platen, han spiller på ulike gitarer og han supplerer med diverse elektroniske effekter, mens Mats Eilertsen legger solid fundament med sin akustiske bass. Det hele er innspilt i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio i Oslo.

Platen rommer elleve konsise arbeidsrapporter fra Lysnes musikalske verksted. Sporene er ultrakorte, de fleste varer bare to minutter, de tre lengste om lag fire minutter. Og alle er veldig forskjellige innbyrdes.

I noen tilfeller starter det med en enkel, minimal akkordrekke som etter hvert blir til utgangspunkt for Eilertsens improvisasjoner på strøket bass. I andre tilfeller hører du klirrende, ringlende gitarlyder og fløytende bassflageoletter. Noen ganger er det melodistumper med et folksy preg som gir assosiasjoner i retning av Ry Cooders stålgitarer, andre ganger er det vidstrakte lydflater av vage klanger.

«Meander» er full av lydopplevelser. Alle de innbyrdes forskjellige sporene på platen har en stofflig, fysisk og veldig konkret karakter. Mye av musikken er elektronisk generert og manipulert, men du opplever det likevel som at dette er lyder som utspiller seg i konkrete rom, at dette er musikk som har både forgrunn og bakgrunn. Og som framføres av levende mennesker.     

Lysnes og Eilertsens «Meander» er en lavmælt, stillferdig utgivelse. Og også en veldig upretensiøs utgivelse. Det er skisser vi hører, fragmenter av musikk, brudstykker av noe som kanskje en dag vil vokse og bli til noe større. 

Store vakre lydbilder og klangeksperimenter

Bergens Tidende, 20.10.17

Lysning

Nils Økland Band

Hubro

Nils Økland Band med særegen blanding av tradisjonsmusikk og frijazz

Det står en mann og spiller hardingfele. En kort, langsom frase. Kanskje er det en stump av en gammel, melankolsk folketone han spiller. Han gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer. Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.

Det er noen – eller noe – som puster bak ham. Kanskje belgene i et orgel? I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert av tunge, mørke orgelklanger. Men også av svevende, hvinende lydflater som minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer. Og det er visst også et eller annet mørkt instrument som av og til fordobler felespillerens korte frase.

Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst – og så er det plutselig slutt. Fem minutters oppbygging av et vakkert lydmaleri er forbi.  

Lydmaleriet heter «Drøm». Det er det første sporet på «Lysning», felespilleren Nils Øklands nye utgivelse på platemerket Hubro. Med seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM. Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin; Rolf-Erik Nystrøm spiller alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.

Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i Oppland. Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet. Den skaper en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva. Og samtidig bearbeider musikerne instrumentene sine og framkaller særegne lydeffekter. For eksempel høres klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.

Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve framføringen. I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen. Det er avsnitt der Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet. Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.

  

Det er ni spor på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere i tradisjonelle musikalske kategorier. Klangen av hardingfelen og Øklands improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg. Men samtidig blander den norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre folkelige tradisjoner. Blant annet peker noen av de raske numrene i retning Balkan og Midtøsten.

Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så interessant. Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk dramaturgi.

En mann med en misjon

Bergens Tidende, 01.09.2017

Leif Ove Andsnes

Sibelius

Sony Classical

Leif Ove Andsnes gjenoppliver glemt klavermusikk

  

Leif Ove Andsnes’ mange Grieg-innspillinger er legendariske. Han har også utgitt fine tolkninger av danske Carl Nielsen. Og nå har han da tatt tak i den tredje av de store nordiske komponistene, finske Jean Sibelius.

Men vent. Sibelius er jo slettes ikke klaverkomponist. Han er orkesterverkenes mann – komponisten med de sju symfoniene, de store suitene, de nasjonalromantiske tonediktene. Jo visst, men Sibelius skrev faktisk også klavermusikk. Ganske mye, egentlig. Verkfortegnelsen hans rommer over 150 solostykker for klaver. Som stort sett alle er glemt.

Det er mange gode grunner til at det meste av klaverproduksjonen til Sibelius gikk i glemmeboken. Riktignok var han selv en glimrende pianist, men han hadde visst egentlig ikke sans for klaverets klang. Han skrev i alle fall nesten ingen større klaverkomposisjoner. Og mange av de korte klaverstykkene hans ble skrevet av hensyn til en alltid skrantende privatøkonomi: Notene skulle selges på tidens lukrative marked for amatørpianister.

«Jeg skal være den første til å innrømme at klavermusikken til Sibelius er av ujevn kvalitet», sier Andsnes i tekstheftet til den nye platen. Men trekker så fram en håndfull stykker som fortjener å bli husket, stykker som kronologisk spenner fra tidlig 1890-tall til årene omkring første verdenskrig.

Framførelsen av disse stykkene er slik vi forventer det av Andsnes: Teknisk perfekt, stor, nyansert klangpalett, virtuos og briljant når det kreves, inntrengende og avdempet i de lyriske partiene. Men musikken selv er nettopp, som han sier, «ujevn». Og ofte merkelig pregløs. Her er ingen samlende karaktertrekk, ingen markante melodiske grep eller klanger, ingenting som sier: Dette er Sibelius. Til gjengjeld minner musikken ofte om alt mulig annet. Her er spor av Liszt, av Schumann, av Rakhmaninov. Og mye er simpelthen anonym salongmusikk som kunne være skrevet av hvem som helst i samtiden.    

I tekstheftet til platen sier Andsnes at han er «on a mission», at han har en misjon, at han vil dra klavermusikken til Sibelius ut av skyggene. Det er noe av en jobb han har påtatt seg der. Og det er nærliggende å tenke «mission impossible» om prosjektet hans. Men – som i filmene av samme navn – lykkes det etter hvert å overvinne hindringene. Og det blir en slags happy end. I alle fall har Andsnes organisert stoffet slik at det er et vendepunkt cirka midtveis på platen. Her kommer først en sonatine, deretter to karakterstykker – Björken og Granen. Og til sist en rekke bagateller og skisser. Det er fremdeles ikke «stor» musikk, men sjarmerende småstykker, fulle av særpreg og interessante former. Det er stykker som folder seg ut og blomstrer opp, jo mer du lytter til dem.  Og som kanskje vil få deg til å gå tilbake og lytte etter glemte kvaliteter i de andre stykkene på platen.

Klokker og skyer

Bergens Tidende, 24.03.17 

Ligeti: Concertos

Baldur Brönnimann, dirigent

BIT20 Ensemble

BIS

BIT20 viser vei gjennom Ligetis musikalske villnis

  

Lenge er det bare stillhet. Tror du. Men musikken har allerede begynt. En ensom cello spiller – nesten uhørlig – en høy E, en tone som gradvis vokser i styrke. Andre strykere slutter seg til, alle spiller ulike artikulasjoner av den samme tonen. Etter hvert får de følge av tre- og messingblåsere. Og etter hvert kommer det andre toner til, både i og omkring celloen. Det oppstår nye konstellasjoner, nye harmonier, et klangunivers som hele tiden er i langsom bevegelse – inntil de drivende klangskyene stanser et kvarter senere og celloen forsvinner tilbake i stillheten.

Det er den sveitsiske cellisten Christian Poltéra vi hører. Han er solist i György Ligetis cellokonsert fra 1966. Og det er Ligetis musikk det dreier seg om på denne sterke platen fra BIT20 Ensemble. Først og fremst gjelder det Ligetis konserter fra 1960-tallet, de åra da han etablerte seg om en av etterkrigsmodernismens sentrale komponister. Det var i denne perioden han snakket om «clocks and clouds» – klokker og skyer – som karakteristikk av sitt eget særegne musikalske univers der raske, kontrollerte, nesten mekaniske aktiviteter står i kontrast til store, langsomme klangbevegelser.

Det er de musikalske skyene som dominerer på denne platen – i cellokonserten, i «Chamber Concerto» (1969-70) og i «Melodien» (1971). Baldur Brönnimann og BIT20 bygger opp store, flimrende klanguniverser og får Ligetis musikk til å bevege seg framover i umerkelige, glidende overganger. 

Siste verk på platen er Ligetis klaverkonsert, skrevet på slutten av 1980-tallet. Her er det først og fremst «klokke»-aspektet det gjelder. Inspirert av afrikansk polyrytmisk musikk har Ligeti konstruert en ustyrlig orkestersats som ramme om en hårreisende komplisert klaverstemme. Men BIT20 og solisten, finske Joonas Ahonen, holder hodet kaldt og spiller seg gjennom det rytmiske villniset med humor og imponerende presisjon. Og får Ligetis merkelige musikk til å swinge.

Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

I livets strøm

Bergens Tidende, 03.02.2017

In the Stream of Life: Songs by Sibelius

Chandos

Årets første plate fra BFO

Vi kjenner Jean Sibelius som Finlands store symfoniker. At han også var en produktiv og populær sangkomponist som i sin tid satte musikk til opp mot hundre dikt – det er visst mer eller mindre gått i glemmeboka.

De fleste av sangene hans var enkle, upretensiøse melodier skrevet for sangstemme med klaverakkompagnement. Men en håndfull av dem finnes også i orkesterversjoner, instrumentert av ham selv eller andre. Det er slike versjoner vi nå får høre på årets første utgivelse fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner dirigerer BFO og den engelske bassbarytonen Gerald Finley er solist.

Hovedverket er «In the Stream of Life» – en suite av sju Sibelius-sanger orkestrert av den finske samtidskomponisten Einojuhani Rautavaara (1928-2016). Orkestreringene, som er tilegnet Gerald Finley, følger klaverstemmene tett, «oversetter» dem med enkle midler til det store formatet og får fram noen av de samme kvalitetene som også Sibelius satset på når han selv laget orkesterversjoner – fulltonende, bred klang og livlig slagverk som understreker og understøtter de tekstlige poengene.

Finley er best når Sibelius og Rautavaara spenner opp store orkesterlerreter som bakteppe. Da gir han sangene punch og dramatisk uttrykk. Knapp så overbevisende er han i de mer intime formatene der han demper seg ned og tapper stemmen for klang slik at den av og til blir noe uklar i dybden.

Det er ikke sang alt sammen på denne platen. Vi hører også et par av Sibelius’ kortere orkesterverk. BFOs sterke strykerseksjon spiller en flott, svulmende versjon av hans «Romanse» (op. 42). Og resten av orkestret følger med og framfører to av tonediktene hans, den bredt deklamerende fortellingen om «Pohjolas datter» (Pohjolan tytär) og det finstemte klangeksperimentet «Oceanidene» (Aallottaret).