Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Oversettelser

Bergens Tidende, 14.05.2013

Grieg. Three Concerti For Violin And Chamber Orchestra

Henning Kraggerud

Tromsø Chamber Orchestra

Naxos

Henning Kraggerud på nye Grieg-eventyr

Siden høsten har Henning Kraggerud vært kunstnerisk leder for Tromsø Kammerorkester. Nå er samarbeidet dokumentert på plate med Kraggerud selv i hovedrollen som solist i Griegs tre fiolinkonserter. Eller, vent nå litt … Grieg har da ikke skrevet fiolinkonserter? Nei, men han har i det minste skrevet tre sonater for fiolin og klaver, og dem har Kraggerud og cellisten Bernt Simen Lund arrangert for kammerorkester. Oversettelsen til det store formatet er skånsomt gjort, blant annet inspirert av Griegs orkesterarrangementer av sine klaverstykker. Kraggerud og Lund velger vanligvis å instrumentere klaverstemmen for ulike strykergrupperinger, men av og til bruker de i tillegg treblåsere til å forsterke en melodilinje eller til å gi klangen ekstra farge. Resultatet klinger godt, og Kraggerud er selvsagt på hjemmebane i dette romantiske landskapet. Hans tolkning av fiolinstemmene har kanskje ikke samme ungdommelige sprengkraft som da han og Helge Kjekshus innspilte Grieg-sonatene i 1996. Men han er fremdeles en storartet ambassadør for Grieg og for norsk 1800-tallsmusikk.   

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Banalt

Bergens Tidende, 14.08.2012

Bugge & Henning

Last Spring

Henning Kraggerud

Bugge Wesseltoft

ACT

En plate uten mange forsonende momenter.

Man kan nesten høre marketingsfolkene i ACT planlegge dette: Vi får Henning Kraggerud og Bugge Wesseltoft i studiet sammen. Klassisk fiolinist møter jazzpianist! Og så får vi dem til å spille noen kjente og kjære melodier. Folketoner, Griegs Våren, Bulls sæterjente, Byssan Lull, Til ungdommen og slikt som folk i Norge liker. Det blir en sikker vinner. Hva skulle kunne gå galt her? – Vel, det meste, viser det seg når man lytter til Last Spring. For de to musikerne har stort sett ikke hatt noe å si hverandre. Og har visst heller ikke anstrengt seg spesielt for å få prosjektet til å fungere. 16 melodier, avviklet uten større entusiasme, de fleste i slepende tempo, i flate, knuslete arrangementer som trolig er improvisert frem på stedet. Minimalisten Wesseltoft kan riktignok fremdeles få en enkel melodilinje til å klinge rent og skarpt. Men når så Kraggerud kaster seg inn i spillet med gammelmodig frasering og ultracorny improvisasjoner, faller alt til jorden. Resultat: sentimental, drivende banal musikk. En plate med ytterst få forsonende momenter.

Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Et testamente

Bergens Tidende, 16.04.2008

Eugène Ysaÿe: Seks sonater for solo fiolin

Henning Kraggerud, fiolin

Simax

Kraggerud løser fiolintekniske utfordringer

Selvsagt visste Eugène Ysaÿe at enhver som gir seg til å skrive verk for solofiolin, uunngåelig vil bli målt mot Bachs partitaer og sonater. Men det var ikke noe i veien med selvfølelsen hans. Så hadde han da også vært sin tids største fiolinvirtuos. I årene etter første verdenskrig var helsen imidlertid begynt å svikte, og da han skrev sonatene i 1924, ble de på mange måter hans musikalske testamente, en oppsummering av alt hva han hadde kunnet få til på instrumentet sitt. Det er snakk om glansfull, velklingende musikk i senromantisk stil, flott tenkt, full av voldsomme fiolintekniske utfordringer – og på denne platen virtuost fremført av Henning Kraggerud som har den teknikken som trengs, og som samtidig, og vel så viktig, er full av entusiasme for nettopp denne typen musikk. Hans entusiasme smitter – også selv om Ysaÿe musikalsk sett aldri kommer i nærheten av Bach.

Liv og verk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.01.2008

De har nettopp vist «Himmelstormeren», filmen om Ole Bull, på TV2. Jeg så den igjen. Og kom igjen til å tenke på hvor vanskelig det er å lage dokumentarfilmer med utgangspunkt i kunstnerbiografier. Genren er populær, spesielt på tv-kanaler med allmennkringkastingsforpliktelser. Et par programmer sent på kvelden om kjente malere, komponister, forfattere, pynter på kulturstatistikken. Men de klarer sjeldent å gi et skikkelig bilde av sammenhengen mellom liv og verk.

Når det gjelder filmen om Ole Bull, hadde regissøren visst allerede gitt opp på halvveien. I hvert var det ikke mye som tydet på at han hadde forsøkt å ordne det mangfoldige stoffet han hadde til rådighet. I stedet fikk vi de vanlige, banale løsningene med nydelige turistbilder fra nær og fjern, ispedd melankolske utsyn over havet, en håndfull portretter, anakronistiske svart-hvite fotografier og filmsnutter. Pluss nærbilder av skrivende hender. Og så selvsagt fiolinisten Henning Kraggerud med flagrende hår i motlys. Filmen slutter som kjent med at han står på toppen av Kheopspyramiden og spiller «Et Sæterbesøg» i solnedgangen mens en rekke kameler kommer duvende i horisonten. Jo da.

Om Bulls musikk har denne filmen ingenting å fortelle, men kunne den ha fortalt noe interessant om Bulls liv? Mens jeg så den, hadde jeg hele tiden på fornemmelsen at det i nede i kildematerialet, i brevene, i bildene, i erindringer fra samtiden osv., må ligge en slags nøkkel til Bulls kronglete, eventyrlige livshistorie, – at  han var drevet av en kompleks psykologi som regissøren og hans musikkhistoriske konsulenter ikke har hatt blikk for eller ikke har hatt evner til å løfte frem.

Men før min indre amatørpsykolog helt tok over, kom jeg til å tenke på Frode Grytten som sist lørdag holdt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han kritiserte tidens biografiske litteratur fordi den først og fremst setter søkelys på de biograferte personenes privatliv. «Se og Hør for intellektuelle» kalte han den slags. Det finnes også «Se og Hør for musikkelskere», kunne man tilføye. Og «Se og Hør på film». Filmhistorien er full av melodramatiske «biopics» der kjente kunstneres mangfoldige liv blir redusert til enkle, overskuelige fortellinger.

Beethoven fikk ikke den kvinnen han elsket. Tina Turner var voldsoffer. Mozart ble myrdet av Salieri. Og Ole Bull da? Hva var det egentlig med ham? Hadde han ADHD, eller? Vel, vel … kanskje det er nok så godt at «Himmelstormeren» ikke tok den veien. De filmhistoriske sporene skremmer.

Markedsføring

Bergens Tidende, 01.06.2005

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, klaver

Harald Herresthal, Ole Bernt Frøshaug

Festspillene

Logen

Henning Kraggeruds Ole Bull

Det er bare å ta hatten av for Aslak Aarhus og Vision Film AS. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Det er nå fire år siden at Aarhus røpet planene sine om å lage en dokumentarfilm om Ole Bull. Og i alle disse årene har de klart å få avisene til å skrive om saken. Igjen og igjen.

Filmen skulle opprinnelig lanseres på kino høsten 2002. Den er fremdeles ikke ferdig, men mandag kveld i Logen fikk vi i det minste en liten smakebit. Eller rettere: En 90-sekunders reklamesnutt – for å være helt presis.

I øvrig gikk kvelden med at professor Harald Herresthal som er konsulent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om Ole Bull. Ole Bernt Frøshaug som er produsent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om opptakene. Henning Kraggerud som spiller fiolin i prosjektet, fremførte et par korte Ole Bull-stykker akkompagnert av pianisten Jorunn Marie Bratlie. Herresthal og Frøshaug var rørende enige om at Kraggerud er en fantastisk fiolinist. Og at han gjør en kjempejobb i filmen. Kraggerud smilte beskjedent og fortalte et par anekdoter om filmopptakene. Og fikk i tillegg publikum til å klappe for Chi Mei Optoelectronics, et taiwansk firma som produserer TV-skjermer, og som eier Ole Bulls Guarneri-fiolin som han har fått lov å låne til prosjektet. Hele seansen tok en snau time.

Et PR-jippo som dette er vanligvis gratis. Og vanligvis blir det servert hvitvin og snacks til de fremmøtte. Denne kvelden hadde de fremmøtte betalt mellom 150 og 300 kr. pr. billett. Og arrangementet ble presentert som en del av Festspillprogrammet under tittelen «Henning Kraggeruds Ole Bull». Hvordan Aarhus og Vision Film har klart å få dette til, må gudene vite. Som sagt: Her er det bare å ta hatten av. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Om de også kan lage film, gjenstår å se.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.

Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Gratulerer med dagen

Bergens Tidende Morgen, 14.10.2000

Verk av Sæverud, Sibelius og Beethoven

Henning Kraggerud, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott tolkning av Beethovens femte symfoni på Harmoniens bursdagsfeiring

Harmonien blir 235 år. Ikke noe rundt tall, likefrem. Men bra nok til en liten bergenserfestlighet med fanfare, prolog, spredt allsang og bløtkake i pausen. Kvelden endte med touche til Simone Young. Hvilket ikke er mer enn rett og rimelig. For det som egentlig bør feires, hver dag, bursdag eller ei, er naturligvis at Harmonien i disse årene har en sjefsdirigent som formår å få orkestret til å løfte seg, folde seg ut, til å stråle og blomstre.

På torsdag var det ganske visst i første omgang unge, fantastiske Henning Kraggerud som blomstret og dominerte scenen suverent med en åndeløs, på en gang dypt inderlig og virtuost utagerende tolkning av Sibelius' fiolinkonsert. Men så, etter pausen, ble det orkestrets tur: Beethovens femte symfoni, et mirakel av konsentrasjon og klarhet, fremført med utrettelig energi og med et sugende drive gjennom alle satser, fra aller første bankende figur til aller siste fortissimo fermat.

Prøvesteinen i dette verket har alltid vært den ubrutte overgangen mellom tredje og fjerde sats. På torsdag ble denne lange forvandlingen fra moll til dur spilt optimalt ut, drevet igjennom med tvingende nødvendighet slik at fjerdesatsen ble nettopp dette triumferende, transcenderende gjennombruddet som dikteren E.T.A. Hoffmann hadde i tankene da han i 1810 skrev sin berømte anmeldelse av verket: «Musikken åpner et ukjent rike for mennesket; en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir ham, en verden i hvilken han forlater alle følelser som kan defineres ved hjelp av begreper, for å hengi seg til det uutsigelige».

Gratulerer med dagen. Og med Simone Young.

Musikk og kropp

Bergens Tidende Morgen, 19.03.1997

Verk av Roman, Mozart og Haydn

Henning Kraggerud, fiolin

Kjell Seim, dirigent

Collegium Musicum

Korskirken

Musikalsk ballett med Henning Kraggerud, Kjell Seim og Collegium Musicum

Han er skremmende bra, Henning Kraggerud. Et eruptivt musikalsk talent, helt uten sidestykke blant norske fiolinister. Bare 24 år gammel, en ung musiker i voldsom, rivende utvikling, men allerede nå en fiolinist som uanstrengt kan måle seg med de største, internasjonale navn. La oss glede oss over at det ennå er mulig å oppleve ham i ydmyke, lokale omgivelser. Det er kun et spørsmål om tid, før utlandet får ørene opp for ham.

Søndag spilte han Mozarts femte fiolinkonsert med Collegicum Musicum i Korskirken. Det er banalt å si at denne velkjente, nesten forterskede musikken blir som ny, når Kraggerud spiller den, at det er som om han skaper den på stedet. Men det er faktisk slik man opplever det. Han spiller Mozarts solostemme på samme måte som en jazzmusiker tolker en gammel standardmelodi: bruker den som råmateriale, bearbeider den, former den, spiller rundt om den, mot den. Han setter strøm på den hurtige førstesats, han får den langsomme adagioen til å svulme og dirre, han forvandler tredjesatsen til et demonisk, sammensatt verk av storlåtne, Don Juan'ske dimensjoner. I hver takt viser det seg nye perspektiv, nye sammenhenger, foruroligende avgrunner. Og likevel virker allting fortrolig, naturlig. Han får oss til å høre noe som ligger innerst inne i musikken, noe som har vært der hele tiden.

Kraggeruds spillestil er grunnleggende kroppslig – det er derfor hans tolkninger virker så overbevisende, så innlysende riktige, så liketil: når han former en frase, løser han ikke bare et fiolinteknisk problem, han skaper en kroppslig sammenheng mellom bueføring, åndedrag og satsens underliggende rytme, slik at fraseringen bliver en organisk bevegelse, en logisk inngripen i et forløp, en dans. Og i dirigenten Kjell Seim har han en perfekt dansepartner. For som Kraggerud har også Seim en evne til å velge det rette tempoet, til å få musikken til å ånde og gynge. Det var perioder under søndagens konsert der dirigent og solist var så samstemte at de beveget seg som i en ballett, mot hverandre og med hverandre.

Ordet «ballon» brukes i balletspråket om dansens letthet, om den udefinerbare, men helt nødvendige oppdriften. Hvis man skal sammenfatte Seims tolkninger søndag kveld må «ballon» visst være det rette ordet. For uansett om det var tale om Johan Romans statelige barokkminiatyrer, Mozarts fiolinkonsert, eller Haydns komplekse London-symfoni, så fikk han og Collegium Musicum musikken til å løfte seg og sveve.

Fremme i første rekke

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1996

Griegs fiolinsonater

Henning Kraggerud, fiolin

Helge Kjekshus, piano

Troldsalen

Intens Grieg fortolkning med overskudd og kompetanse

Siste høst hørte vi Henning Kraggerud i Troldsalen med bl.a. en sterk fortolkning av Griegs annen fiolinsonate. Onsdag var han tilbake igjen, denne gang med alle tre sonater, og med Helge Kjekshus ved klaveret – i en overveldende konsert der det unge makkerparet spilte sig helt frem i første rekke av norsk musikkliv.

Musikkhistorikerne har opplest og vedtatt at Grieg ikke klarte de store formene, og selv bidro han av og til myten når han beklaget seg over sine problemer med de klassiske sonateforløpene. Men kanskje ligger hans kammermusikalske innsats nettopp i dette at han klarte å omfunksjonere sonateformen innefra, så å si, at han gjorde den til et felt der musikalske konflikter kan spilles igjennom uten at det trenges stadige unnskyldninger og utglattende forsoninger.

Slik presenterte i hvert fald Kraggerud og Kjekshus disse tre oversette fiolinsonatene. Det var hele konserten igjennom en befriende følelse av overskudd og kompetanse, en stemning av in your face, buster! Vekk var alle de pene, polstrede interiører fra det 19 århundres borgerlige kultur: her var det åpne vinduer, frisk luft, vidt utsyn, en moderne verden preget av brå stemningskast, flintskarpe overganger, konsentrerte uttrykk. Musikken ble konstant drevet ut og fremover under et voldsomt følelsespress, ungdommelig rasende i de to første verk, intenst glødende i den komplekse tredje sonaten, hele tiden i nærmest telepatisk samspill mellom Kraggerud og Kjekshus.

Det forlyder at makkerparet skal innspille nettopp disse tre sonatene på Naxos en gang til høsten. Vi skulle gjerne hatt en innspilning allerede nå. Visst var det enkelte røffe pletter underveis ved onsdagens konsert, men fortolkningen hadde til gjengjeld en spontanitet og kraft som er sjelden på dagens platemarked. Kraggeruds og Kjekshus' Grieg er plattenreif, som tyskerne sier. Moden til innspilning.

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.

Fragment og helhet

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen

Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms' nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i Troldsalen.

Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige, det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.

I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille, men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål. For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.

Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig å be om ekstranummer.