Imponerende

Bergens Tidende, 19.06.2012

Nine solos for nine violinists

Aurora

Unge fiolinister spiller norsk samtidsmusikk

Pedagogen og fiolinisten Alf Richard Kraggerud har lenge etterlyst norske solostykker som elevene hans kan spille når de deltar i ulike konkurranser rundt omkring. Nå har han og Norsk Komponistforening gjort noe med det. På foreningens platemerke Aurora kommer her ni nye, norske verk innspilt av ni unge fiolinister fra Barratt Due musikkinstitutt. Det er en svært interessant utgivelse. For det første på grunn av de unge solistene. De er alle født på nittitallet – den yngste, bergenske Sonoko Welle, er bare 16 år. Og alle ni er allerede imponerende kompetente musikere. For det andre presenterer platen nye sider av en rekke kjente, norske samtidskomponister. De har fått i oppdrag å skrive musikk for solofiolin, det krevende formatet som siden Bachs tid har vært selve fiolinmusikkens hjørnestein. Og de har løst denne bundne oppgaven på veldig forskjellig og veldig karakteristisk måte. For eksempel skriver Ståle Kleberg og Dagfinn Koch mørke, melankolske og ekspressive klagesanger, mens Synne Skouen utforsker hver av fiolinens fire strenger i fire små, separate episoder, og Jan Erik Mikalsen eksperimenterer med instrumentets aller høyeste register. Alle ni komponister har gitt formatet en helt egen, personlig vri. Og skapt ni små komposisjoner som tilsammen danner en begivenhetsrik og avvekslende plate.  

Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang.