En imponerende prestasjon

Bergens Tidende, 26.06.2020

Schoenberg: Erwartung, Pelleas und Melisande

Sara Jakubiak, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Bergen Filharmoniske Orkester spiller Schönberg. 

Under de lange, triste korona-månedene har vi bare sett og hørt Bergen Filharmoniske Orkester digitalt – og da helst i opptak der en liten håndfull musikere sitter og spiller på behørig avstand av hverandre.

Har du helt glemt hvordan det høres ut når BFO stiller opp med full besetning? Ja, da bør du skaffe deg denne nye platen. For her får du virkelig fulltonende orkestermusikk for alle pengene.

Det er enda en gang Arnold Schönbergs musikk det gjelder. Etter BFO og Edward Gardners sensasjonelle plate med Schönbergs «Gurre-Lieder» i 2016, er turen nå kommet til «Pelleas und Melisande» (1903) og «Erwartung» (1909), de to andre store orkesterverkene han skrev på starten av 1900-tallet, rett før han begynte å revolusjonere musikkhistorien med sitt 12-tonesystem.

De to verkene hørte vi på torsdagskonserter i Grieghallen våren 2019. De ble spilt inn samme sted noen måneder senere av plateselskapet Chandos. Og nå foreligger resultatet altså på plate.

«Pelleas und Melisande» er basert på et teaterstykke av den belgiske forfatteren Maurice Maeterlinck. Debussy gjorde stykket til opera i 1902, og samme år begynte Schönberg å bruke det som materiale i et «symfonisk dikt», et storslått, senromantisk orkesterverk som følger teksten så tett at man nesten kan se teaterstykket for seg.

Mens Schönberg arbeidet med partituret, sendte han deler av det til vennen sin, komponisten Alexander von Zemlinsky, som svarte at dette «er et kolossalt arbeid som jeg gjerne bøyer meg for». Men han la til: «meget av det vil ikke kunne oppføres eller vil bare kunne oppføres meget sjeldent».

Der hadde Zemlinsky helt rett. «Pelleas und Melisande» er en musikalsk mastodont – og en kostbar mastodont. Du må ha over 150 musikere til rådighet hvis du skal oppføre dette verket, noe de færreste har råd til.

Men BFO og Chandos har altså klart det. Og presenterer her et grenseløst fyrverkeri av klanger og tematiske kontraster. Dette er senromantisk musikk på sitt mest opulente, mest overveldende, mest overdådige – og likevel klarer Gardner og orkesteret også å gjennomlyse partituret, å fange og fremheve de umerkelige fargeskift fra seksjon til seksjon, og – ikke minst – å følge og tydeliggjøre alle de tematiske sammenhengene som strekker seg gjennom verket. En imponerende innspilling!

Ikke mindre imponerende er tolkningen av det andre verket på platen, «Erwartung», et musikalsk drama for sopran og stort orkester til tekst av dikteren og legen Marie Pappenheim.

Hva teksten egentlig handler om, er ikke til å bli klok på: Sopranen fremstiller en kvinne som vandrer gjennom en skog ved nattetid. Hun skal møte sin elskede – eller kanskje ligger han død, myrdet inne i skogen, eller kanskje har han forlatt henne til fordel for en annen kvinne?

Det er ingen faste svar her. Alt i denne teksten er uklart. Orkesteret legger seg rundt om kvinnens monolog, fanger alle hennes brå stemningsskift og skaper en drømmeaktig strøm av diffuse, motstridende musikalske bilder. Og midt i det hele står den imponerende, amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som synger seg gjennom alle solostemmens ekstreme utfordringer, og skaper musikalsk sammenheng og helhet på tvers av alle de tekstlige spørsmål og motsigelser. 

En annerledes avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.06.2020

Verk av Mozart

Leif Ove Andsnes, dirigent, piano

Oslo Filharmonien

Oslo Konserthus

Festspillene

Ifølge tradisjonen må Festspillene slutte med en orkesterkonsert i den første uken av juni. Slik har det alltid vært. Og slik ble det faktisk også i år – selv om Festspillprogrammet 2020 har vært det mest utradisjonelle noensinne.

Da Corona-nedlukkingen var et faktum, ventet de fleste at festspilldirektør Beyer ville kaste inn håndkleet og avlyse alt. Han gjorde ikke det. Heldigvis.

Han og festspillstaben hev seg rundt og klarte å etablere et alternativt, digitalt og gratis tilbud til alle oss som sitter hver for seg rundt om i hjemmene våre. For den musikalske delen av programmet betydde dette strømming av Festspillkonserter uten publikum i salen, spilt av musikere på korrekt Corona-avstand av hverandre – ispedd opptak fra tidligere års arrangementer.

Det har vært to flotte uker med nye musikalske opplevelser på fjernsynsskjermen hver dag, konserter med unge, norske musikere, fine avvekslende programmer.

Og onsdag kveld kom vi altså frem til avslutningskonserten – et rent Mozart-program som ikke ble sendt fra Grieghallen, men – hjelpe meg! – fra Oslo, med Festspillenes allestedsnærværende Leif Ove Andsnes som solist og som musikalsk leder av Oslofilharmonien.

Det ble en annerledes avslutningskonsert – og en annerledes Mozart-konsert. For Andsnes er i gang med «Mozart Momentum», et nytt prosjekt der han  fokuserer på hva som skjedde med Mozart i årene 1785-86. Og den Mozart vi fikk høre onsdag kveld, var ganske mye annerledes enn han vi trodde vi kjente.

De tre verkene på kveldens program er alle skrevet i løpet av et par måneder våren 1785. Først Mozarts klaverkvartett Nr. 1 (g-moll, K478) – som trolig også er musikkhistoriens første verk i denne sjangeren. Når Andsnes spiller den sammen med konsertmester Elise Båtnes (fiolin), Catherine Bullock (bratsj) og Louisa Tuck (cello), forstår vi at dette er et moderne, dramatisk stykke kammermusikk med intense dialoger mellom klaver og strykere og med et tematisk materiale som peker bort mot Beethoven og enda lenger frem.

Men det var kveldens to konserter for klaver og fullt orkester – nr. 20 i d-moll (K466) og  nr. 21 i C-dur (K467) – som virkelig tegnet et annerledes Mozart-bilde.

Mytens Mozart er lett og lekende, elegant, delikat og alltid perlende virtuos. Mens den Mozart som Andsnes her presenterte, viste seg å være en mørk, kontrastrik, nesten demonisk skikkelse, en slags musikalsk «Sturm und Drang»-figur.

Vi merket det i nr. 20 der den truende moll-karakteren i orkestersatsen pekte frem mot dramatikken i en opera som Don Giovanni, og der Andsnes spilte solostemmen muskuløst, stormfullt med tydelige referanser til den unge Beethoven.

Og hvis du trodde at Mozarts klaverkonsert nr. 21 – «Elvira Madigan»-konserten – skildrer et lyst, svensk sommerlandskap, malt i fine pastellfarger, ja, da må du tro om igjen. For når Andsnes og Oslofilharmonien spiller den, skjønner vi at det henger mørke skyer på denne himmelen og at fortellingen på marken handler om sorg og store følelsesmessige konflikter.

Da var Festspillene 2020 vel slutt? Nei, ikke helt ennå. For etterpå kom det enda mer musikk: Det Norske Solistkor og deres dirigent Grete Pedersen skulle hatt en konsert dagen før, men den ble avlyst på grunn av tirsdagens musikalske blackout for George Floyd. I stedet fikk vi høre og se opptaket onsdag kveld. En fin fremføring av Bachs motetter. Og et fint punktum for Festspillene 2020.