Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.