En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Isolasjon og besettelse

Bergens Tidende nett, 04.10.2020

Carmen – Besettelse i isolasjon

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Nasjonale Opera
NRK 2 Hovedscenen

Bergen Nasjonale Opera spinner videre på Bizets historie om den troløse Carmen

Musikkinstitusjonene kom raskt på banen med digitale alternativer da Covid-19 og de strenge smittevernsreglene satte en stopper for store arrangementer med levende musikk.

De siste månedene har vi sittet hjemme foran skjermene og sett på gamle og nye konsertopptak – eller på mer eller mindre vellykkede zoom-opptak av musikere som spiller sammen selv om de er isolert i hver sin del av landet.

Bergen Nasjonale Opera har forsøkt seg med en litt annerledes løsning på korona-problemet. Da de måtte avlyse oppsettingen av Georges Bizets opera «Carmen» i vår, produserte de i stedet «Carmen – Besettelse i isolasjon» – en alternativ videoproduksjon som hadde premiere søndag kveld på NRK 2 Hovedscenen.

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er ikke noen vanlig «operafilm». I en situasjon der sangere, kor og orkester er spredt for alle vinder, har det vært umulig å få til en digital versjon av Bizets overdådige utstyrsstykke.

I stedet har manusforfatteren John Ramster, pianisten Stephen Higgins og regissøren Anders Lindstad laget en liten musikalsk fantasi på 40 minutter der de spinner videre på den opprinnelige historien.

Bizets opera handler om den skruppelløse og troløse Carmen som blir drept av sin elsker Don José fordi hun svikter ham til fordel for den kjekke toreadoren Escamillo. BNOs «Carmen – Besettelse i isolasjon» går videre og undersøker hva som egentlig skjedde med Don José etterpå, etter mordet, samtidig med at filmen også aktualiserer den opprinnelige historien og transporterer den fremover fra 1800-tallets Sevilla til 2020-tallets globale medieunivers. 

I BNOs versjon er Carmen blitt en berømt sanger og skuespiller, et internasjonalt medieikon med egen blogg og konto på Instagram. Toreadoren Escamillo er forvandlet til den ukrainske milliardæren Eskil Murov som har utviklet dating-appen «Toreamour». Og Don José? Han er Joseph Navarro, en av Carmens fans – eller rettere en besatt stalker som myrder henne og som etterpå går under jorden inntil han blir funnet av Mina Jensen, en norsk fan og blogger.

Musikalsk sett fungerer denne lille filmen forbløffende godt – i betraktning av at orkester og kor er opptatt i Bergen, mens solistene har sunget inn partiene sine hver for seg, i Ukraina, Spania og Storbritannia. 

Den strålende mezzosopranen Ketevan Kemoklidze fra Georgia er forestillingens stjerne. Hun synger Carmens parti med den helt rette blandingen av frekk kynisme og farlig erotikk. Joseph Navarro synges flott og typeriktig av den imponerende britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso, mens den ukrainske barytonen Andrei Kymach står noe svakere i rollen som Eskil Murov som i hans versjon får et veldig rumlende, «østeuropeisk» uttrykk. Den norske koloratursopranen Beate Mordal har bare en ørliten vokal innsats, men er til gjengjeld god i den sentrale rollen som bloggeren Mina.

Bizets opera varer to og en halv time, BNOs versjon varer 40 minutter. Det sier seg selv at mye musikk har gått tapt i denne reduksjonen. Likevel har BNO-teamet klart å skape et sammenhengende musikalsk univers om den nye fortellingen.

Og, jo, alle de store, berømte ariene er med – Carmens Habanera og «Près des remparts de Séville», Josés Blomsterarie, Escamillos Toreador-arie og hans duett med Carmen i «Si tu m'aimes».

I tillegg understøtter orkestret den nye handlingen med velfungerende utdrag av operaen – blant annet noe av mellomspillet mellom akt II og III. Og når bildene viser oss Carmens fans samlet i sorg foran Grieghallen, hører vi koret synge et vakkert utdrag av Bizets «Agnus Dei». 

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er en liten, fin film – som NRK gjerne kunne sende fort i reprise.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

Store dimensjoner og store armslag

Bergens Tidende, 25.05.2018

Hector Berlioz: Grande messe des morts

Bror Magnus Tødenes, tenor

Bergen Filharmoniske Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillene i Bergen

Et rekviem med fremdrift, men uten retning

Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.

Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?

Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».

Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet. Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger. I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.

Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner. Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere. Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å framføre et kolossalt verk som dette. Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.

Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten. For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, så inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.

BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene. Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen. Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.

Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv. For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, noe fragmentarisk over komposisjonen hans. Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham. Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si. Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.

Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips. Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang Dies Irae-delen stående i halvmørke foran orkestret. Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.

En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Fargesprakende musikalsk bildebok

Bergens Tidende, 16.02.2018

Grieg: Piano Concerto, Incidental Music to «Peer Gynt»

Bergen Philarmonic Orchestra and Choirs

Edward Gardner

Chandos

En kraftfull versjon av Peer Gynt som er hele platen verdt

Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine plater. I dag kommer enda en. Denne gang gjelder det Edvard Grieg – klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».

Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre forskjellige innspillinger av hver. Men det er selvsagt noe særlig når Griegs eget orkester tar for seg denne musikken. BFO bærer på en tolkningstradisjon som er blitt formidlet via generasjoner av musikere. Og en skjønner godt at Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets spesielle erfaringer. Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken. Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.

Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt. Senere konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene vi oftest hører i dag. Gardner og BFO går en annen vei. De spiller stykkene i den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling. Du merker den dramatiske spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger. Og alt dette blir formidlet med musikalske midler.

Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske markeringer. Vi er på bryllup. Vi hører brudstykker av en melodi som peker framover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt. Håkon Høgemo trer fram i lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin. Og så er vi i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske» tablåer.

Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig – sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i strykerne. Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede kor og et stjernelag av solister. Det er klang av Wagners Rhindøtre når sopranene Lise Davidsen, ‎ Ann-Helen Moen og ‎Victoria Nava smeller til i rollene som kåte seterjenter. Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig. Johannes Weisser har noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av Peers serenade.

Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og kraftfull. Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans for de mer lyriske delene. Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og effektivt. Men som helhet virker framføringen litt tam og uengasjert. Du får aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.

Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne? 

Musikalsk lys over Grieghallen

Bergens Tidende, 17.12.2016

Joseph Haydn: Skapelsen

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nærværende og overveldende framføring av Haydns skapelsesberetning

«I begynnelsen var ordet», skriver evangelisten Johannes. «I begynnelsen var musikken», sier Haydn. Og starter sin beretning om Skapelsen med sprikende klanger og små melodiske fraser som peker i alle mulige retninger. Merkelig spent, foruroligende musikk – som langsomt samler seg og får form. Og først når det musikalske universet endelig er dannet, trer erkeengelen Raphael fram og forkynner: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Og det blir lys, musikalsk lys med fullt kor, fullt orkester og buldrende pauker.

Det er sjeldent vi hører Haydn i Grieghallen. Men på torsdag var han der, til gagns, nærværende og overveldende, med sin store billedfortelling om Skapelsen, imponerende framført av BFO og Edward Gardner i selskap med mange gode krefter.

Da Haydn gikk i gang med Skapelsen, hadde han vel tenkt å skrive noe som kunne matche Händels Messias, men slik gikk det ikke. For Händels oratorier er som barokkens operaer – en serie frittstående numre med arier og korsatser mellom hverandre, nødtørftig bunnet sammen av orkestermusikk. Haydn befant seg i en annen tid, i en annen musikalsk verden. Og skrev skapelsesberetningen sin som en sammenhengende musikalsk komposisjon der de enkelte avsnittene hver for seg har selvstendig musikalsk karakter, men samtidig er balansert opp mot hverandre i store, overgripende strukturer.

Det kanskje mest imponerende med Gardiner og BFOs framføring torsdag kveld var selve disponeringen av stoffet, framvisningen av Haydns store, musikalske arkitektur. De klarte både å tydeliggjøre de lokale kontrastene og å understreke de lange, gjennomgående sammenhengene. På podiet formet Gardiner verket energisk, stramt og presist, men hele tiden med rom for musikken til å puste og strømme fritt. Orkesteret fulgte ham og skapte magiske øyeblikk i overgangene mellom de enkelte avsnittene. Og framførte Haydns lydmalende karakteristikker av fugler og fisk og slanger med humor og eleganse. Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor kommenterte Bibeltekstene og deltok med flotte, massive utblåsninger når det krevdes.

Gardiner hadde med seg tre gode solister fra England. I rollen som erkeengelen Uriel hørte vi tenoren Robert Murray som ga fine karakteristikker av Bibeltekstene og fikk stemmen sin til å skjelve av undring da han fortalte om hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Bassen Neal Davies var erkeengelen Raphael og sang også rollen som Adam. Han manglet kanskje kraft i dybden, men hadde fin barytonaktig fleksibilitet i høyden. Og ga en overbevisende framstilling av de siste avsnittene i oratoriet der Adam i rollen som borgerlig ektemann mansplainer Herrens verk for sin lydige kone.

Kveldens lysende stjerne var sopranen Sarah Tynan i rollene som erkeengelen Gabriel og Eva – som hun sang inntrengende, lidenskapelig med strålende, krystallklar stemme og fine, typeriktige forsiringer. 

Rå kraft

Bergens Tidende, 22.04.2016

Leoš Janáček: Orchestral Works Vol. 3

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Smellende flott tolkning av Janáčeks gammelslaviske messe

Vi er kommet til den tredje platen i serien med Leoš Janáčeks orkestermusikk, innspilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner. Hovedverket på den siste utgivelsen er den såkalte Glagolittiske Messe for orkester, orgel, kor og fire solister. Messen er et alderdomsverk skrevet i 1926. Den har de vanlige fem messeleddene, men de synges ikke på latin. Janáček har i stedet valgt å sette musikk til en eldgammel, kirkeslavisk versjon av teksten.

Janáček, som ikke var noe religiøst menneske, fortalte selv at messen var et forsøk på å gjenopplive den gamle slaviske kulturen og gi den et moderne uttrykk. I andre sammenhenger sa han at verket var panteistisk eller at det egentlig skulle forstås som en erotisk feiring av ekteskapet hans. Uansett hva som er bakgrunnen, så ligger det en voldsom energi og en rå, primitiv kraft i denne musikken – og i BFOs smellende flotte tolkning. Messingblåsere og slagverk skaper brakende lydkollisjoner, strykerne svarer igjen med rungende basslinjer og kantete, knortete melodifragmenter. Og rett før messen slutter, kommer organisten Thomas Trotter inn med en vill, brølende solo som får alle ruter til å klirre.

Blant sangsolistene bidrar sopranen Sara Jakubiak og heltetenoren Stuart Skelton til intensiteten i høyden, mens mezzosopranen Susan Bickley og bassen Gabor Bretz har kortere innsatser. Korene fra BFO og Collegium Musicum legger sammen med Domkoret og Edvard Grieg Kor en imponerende ramme om det hele – og synger alt på kirkeslavisk.

Etter messen følger tre kortere korverk av Janáček, blant annet en fin versjon av Fadervår. 

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

Intens, bevegende avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.10.2015

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Sara Fulgoni, mezzosopran

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester & Kor

Edvard Grieg Kor

Bergen Guttekor & Pikekor

Grieghallen

Andrew Litton slutter som sjefdirigent med sublim Mahler-tolkning

Da Andrew Litton kom til Bergen i 2002, var han internasjonalt kjent for sine innspillinger av Mahlers symfonier med Dallas Symphony Orchestra. Og på den aller første konserten som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester hadde han selvsagt Mahler på programmet. Nå, på torsdag, på avslutningskonserten etter 12 år i Bergen, ble det Mahler igjen. Og det til gangs.

Det var bare ett verk på programmet – Mahlers tredje symfoni, symfonien som med en spilletid på opp mot to timer er en av de lengste i musikkhistorien. Og ikke bare er den lang, den er storslått og mangfoldig. Det er som om Mahler har komprimert og konsentrert all verdens musikk i dette ene verket. Den lange førstesatsen er en collage av høyt og lavt, av sørgemarsj og wienervals, av militærmusikk, trombonekonsert, folketoner og mye, mye mer. Og etterpå følger fem satser, like stappfulle av musikalsk stoff. En mezzosopran synger Nietzsches midnattsdikt. Det er damekor og barnekor. Det er trompet og skarptromme bak scenen. Det er store teatralske effekter og sarte, inderlige melodier. Det er musikalske begivenheter i hver takt.     

Under mangfoldigheten ligger – som i alle Mahlers første symfonier – et program. Mange dirigenter konsentrerer seg om dette og forsøker å binde musikken sammen, få den til å danne en sammenhengende fortelling. Litton gjør ikke det. Som Mahler-dirigent tilhører han den strukturalistiske skolen. I sin tolkning på torsdag fokuserte han på det som skjer her og nå, på de musikalske begivenhetene, på de musikalske poengene, på overgangene. Han gjorde rede for enkeltdelene, la dem på rekke og markerte deres posisjon i det lange forløpet. Han lot så å si kontrastene i stoffet spille seg helt ut. Og skapte ut av alle sammenstøt og konflikter og overganger et intenst, bevegende forløp. En sublim tolkning av et sublimt verk.

Litton har kanskje endret oppfattelse av Mahler i de 12 årene som har gått. Men at konserten på torsdag virket sterkere, mer overveldende enn de første gangene vi hørte ham spille Mahler her i byen, skyldes nok vel så mye at orkesteret har endret seg. I årene med Litton som sjef har BFO utviklet seg til å bli et orkester av internasjonalt format, et orkester som er i stand til å løse de helt store oppgavene og til å løfte et så monumentalt verk som Mahlers tredje symfoni.

Det ble spilt skarpt, presist og høyintensivt gjennom hele verket – med kraftsalver i messingblåserne, duse, pastorale klanger i hornene og kvasse utbrudd i treblåserne. Det er vanskelig å trekke fram enkeltheter i et verk der alle instrumentgrupper konstant er i ilden. Men strykernes nattstemninger i fjerdesatsen og deres brennende innledning i den langsomme sjettesatsen kan være eksempler på steder en kommer til å huske lenge.

I øvrig noterer vi at mezzosopranen Sara Fulgoni sto litt i skyggen av orkestret i fjerdesatsen. Og at barnekoret i samme sats var nettopp så «kjekke i uttrykket» som Mahler krever i partituret sitt.

Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens. 

Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Fra komedie til tragedie

Bergens Tidende, 03.11.2013

Beethoven: Fidelio

Regi: Oskaras Korsunovas

Scenografi: Gintaras Makarevicius

Musikalsk ledelse: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest og Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Musikalske forvandlinger i Beethovens Fidelio 

Fidelio er den eneste operaen Beethoven noensinne skrev. Han strevet med den. Ikke bare skrev og forkastet han en hel haug med ouverturer, han skrev også tre ganske ulike versjoner av den, en i 1805, en i 1806 og en i 1814. Og fikk den likevel ikke til å falle helt på plass. I en moderne operahistorie leser vi at Fidelio er «et forrevet monument over tyskspråklig operas forvirrede tilstand i en overgangsperiode».

Forvirring er det i alle fall i versjonen fra 1814, den som vanligvis oppføres i dag, og som også Bergen Nasjonale Opera presenterte i går. Det starter med forvekslinger i et spansk fengsel. Unge Jaquino elsker Marzelline, fangevokteren Roccos livlige datter. Hun elsker dessverre Fidelio, og Fidelio er i virkeligheten Leonore, en forkledd kvinne som har fått seg jobb i fengselet for å redde frihetskjemperen Florestan, mannen hennes som den onde guvernør Pizarro har kastet i fangehullet uten lov og dom.

Ganske mye av første akt går med kryssende kjærlighetserklæringer. Og så glemmer Beethoven plutselig Marzelline og Jaquino. Og resten av operaen handler om Leonore og Florestan, og om den spanske kongens minister, Don Fernando, som redder Florestan i siste liten og straffer guvernør Pizarro. Kort sagt: Det starter som et komisk syngespill i 1700-tallsstil og det slutter som en opera i det som skulle bli 1800-tallets store tyske, tragisk-heroiske tradisjon. Er det mulig å få dette til å henge sammen? Det er spørsmålet som alle fremføringer sliter med å finne svar på.

Litauiske Oskaras Korsunovas som har regissert Fidelio for Bergen Nasjonale Opera, ser på en måte bort fra problemet. Han velger den tradisjonelle løsningen og satser alt på det heroiske frihetstemaet. Det betyr at hovedvekten i fremføringen ligger i andre akt, mens første akt fungerer som en ganske lang opptakt der konfliktene og persongalleriet etableres. Men selv om de to aktene på det regimessige planet fungerer som relativt adskilte elementer, blir forvandlingen fra komedie til tragedie likevel forberedt og gjennomført i første akt - med musikalske midler. For mens Trine Wilsberg Lund og Thorbjørn Gulbrandsøy synger Marzelline og Jaquino lett og elegant, i fin diverterende stil, brenner den imponerende engelske sopranen Rachel Nicholls hele tiden igjennom all munterheten med flott, kraftig stemme og et enormt uttrykksregister. Og demonstrerer allerede fra starten at Leonore-figuren er musikkhistoriens første dramatiske sopran, en forløper for Wagners store heltinner.

Den koreanske bassen In-Sung Sim som synger Rocco, peker på samme måte fremover. Og da Daniel Kirch gjør sin entré i andre akt og synger Florestan som en flott Wagnersk heltetenor, er det ikke lenger noen tvil. Vi har definitivt forlatt det enkle syngespillet og er kommet inn i det moderne musikkdramaets verden.

Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester legger solid akkompagnement gjennom hele forløpet. Og KorVest og Bergen Filharmoniske Kor spiller en aktiv rolle - med flott tolkning av det berømte fangekoret i slutten av første først akt og med triumfkoret i andre akt iscenesatt som fargerikt rosetog.

Rørende og vakker

Bergens Tidende, 11.03.2013

Leoš Janáček: Den listige lille reven

Regi og koreografi: Inbal Pinto og Avshalom Pollak

Rory Macdonald, dirigent

Håkon Matti Skrede / kormester

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord. Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok. Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924.

På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader. De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten Rory Macdonald med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle. Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelige motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger. «Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon.  Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.