Elegant Mozart-oppsetting i pandemiens tid

Bergens Tidende, 15.03.2021

Mozart: La clemenza di Tito  
Libretto: Caterino Mazzolà, etter Pietro Metastasio
Rodula Gaitanou, regi
Cordelia Chrisholm, kostymedesign
Simon Corder, med Ivar Skjørestad, lysdesign
Håkon Matti Skrede Kormester
Edward Gardner, dirigent
Edvard Grieg Kor med gjester
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen
 
Siste år måtte Bergen Nasjonale Opera avlyse oppsettingen av Mozarts «La clemenza di Tito» grunnet strenge reiserestriksjoner og generell sosial nedlukking i pandemiens første tid
 
Nå er BNO tilbake i Grieghallen igjen. Med en versjon av Mozarts opera som sikkert er annerledes enn den opprinnelig planlagte, men som ikke desto mindre fungerer veldig godt, både scenisk og musikalsk.     
 
Greske Rodula Gaitanou som har regissert forestillingen på zoom fra London,  er mest kjent for flotte, fargesprakende og lett oppdaterte versjoner av 1800-tallets operaklassikere. Med oppsettingen i Grieghallen har hun måttet arbeide med helt andre virkemidler for å etablere en forestilling som tilfredsstiller de offisielle kravene til avstand og sikkerhet under pandemien.
 
Gaitanou og hennes medarbeidere har løst disse problemene ved å inndele det mørklagte scenegolvet i klare, lysende felter med solid innbyrdes avstand. Sangerne plasserer seg på feltene eller beveger seg mellom dem og opprettholder hele tiden den obligatoriske, korrekte avstanden seg imellom.
 
Resultatet er blitt et elegant, stilisert scenebilde og et stramt koreografert bevegelsesmønster – som samtidig gir god mening i forhold til operaens fortelling.
 
«La clemenza di Tito» er basert på en eldre tekst av Metastasio som forteller om vennene Tito og Sesto i det gamle Roma. Tito er nettopp blitt keiser, den tidligere keiserens datter Vitellia er opprørt og rasende og overtaler Sesto, som elsker henne, til å drepe Tito. Attentatet mislykkes. Tito tilgir Sesto og gifter seg med Vitellia.
 
Mozart skrev operaen i 1791 til kroningen av Keiser Leopold II som konge av Böhmen. Og, ja, historien er forrykt, ulogisk, psykologisk utroverdig – og så videre. Men den er faktisk ikke tenkt som en realistisk fortelling, den skal fungere som et pedagogisk lærestykke, som en formaning til den nye kongen om at han skal styre riget sitt med visdom, ydmykhet og medmenneskelighet.
 
Gaitanou understreker dette pedagogiske opplegget med sin regi der figurene står på hvert sitt avgrensede felt, frontalt vendt mot publikum, og – nesten som i et oppbyggelig oratorium – synger ut sine påminnelser til oss og den nye keiseren om dydens og barmhjertighetens nødvendighet.
 
Det sier noe om de gode musikalske kreftene i dagens Norge at BNO har kunnet produsere denne forestillingen med et helnorsk hold av velfungerende sangere på scenen – og vårt lokale Edvard Grieg Kor med korte, flotte innsatser bak scenen.
 
Den lyriske sopranen Beate Mordal fremstiller den rasende Vitellia og hennes omskiftelige sinn med en lett, lys og veldig bevegelig stemme. Som hennes beiler Sesto – forestillingens sentrale figur – hører vi den dramatiske mezzosopranen Adrian Angelico, mens tenoren Bror Magnus Tødenes synger keiser Titos parti med imponerende stemmeprakt.
 
I de mindre rollene hører vi mezzosopranen Ingeborg Gillebo i bukserollen som Sestos venn Annio og sopranen Frøy Hovland Holtbakk som Annios kjæreste Servilia. Bassbarytonen Christian Valle fremstiller livgardens anfører Publio med stor autoritet og legger solid bunn i ensemblepartiene.
 
En veldig redusert utgave av Bergen Filharmoniske Orkester sitter i orkestergraven – i behørig korona-avstand av hverandre – og spiller, under ledelse av Edward Gardiner, en sprek, til tider nesten elektrisk, utgave av Mozarts partitur. Alene den spenstige utgaven av ouverturen til første akt er hele forestillingen verd.
 
Klarinettisten Christian Stene spiller uttrykksfull duett med Adrian Angelico i arien «Parto, parto» og har en helt himmelsk innsats på bassetthorn i dialog med Beate Mordal i hennes store arie «Non più di fior».

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

Store dimensjoner og store armslag

Bergens Tidende, 25.05.2018

Hector Berlioz: Grande messe des morts

Bror Magnus Tødenes, tenor

Bergen Filharmoniske Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillene i Bergen

Et rekviem med fremdrift, men uten retning

Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.

Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?

Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».

Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet. Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger. I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.

Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner. Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere. Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å framføre et kolossalt verk som dette. Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.

Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten. For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, så inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.

BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene. Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen. Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.

Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv. For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, noe fragmentarisk over komposisjonen hans. Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham. Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si. Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.

Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips. Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang Dies Irae-delen stående i halvmørke foran orkestret. Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.