I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Som tiden går

Bergens Tidende Morgen, 26.11.2002

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Entremonts kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2002

Verk av Beethoven og Schönberg

Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Tvingende musikalsk autoritet og argumentasjonskraft: Stor torsdagskonsert med Philippe Entremont og BFO.

Han setter seg til flygelet, spiller en stillferdig frase, nikker til orkestret - som svarer med et tilbakeholdt sukk. Beethovens fjerde klaverkonsert er i gang. Og vi er med en gang midt inne i wienerklassikkens univers. Et univers preget av klarhet og måtehold.

Det er lett å la seg lure av den elegante, gjennomkultiverte Philippe Entremont. Alt hva han gjør - som pianist, som dirigent - virker så enkelt, så naturlig. Som å puste. Hva det naturligvis ikke er. Det virker bare slik. Hvilket nettopp er kunsten hans: dette at han er i stand til å få selv de mest krevende verk til å åpne seg, til å virke innlysende, logiske. Når han med noen få innledende takter karakteriserer hele den underliggende følelsen i Beethovens klaverkonsert, tenker man uvilkårlig: Jovisst, det er slik det er, det er slik dette verket skal spilles, må spilles. For selv om Entremont umiddelbart virker nesten selvutslettende beskjeden og aldri en eneste gang setter seg selv i sentrum, så har han, både som pianist og som dirigent, en tvingende autoritet og en musikalsk argumentasjonskraft som gjør at man som tilhører hver gang føler at nettopp hans tolkning er den definitive.

Her i byen kjenner vi først og fremst Entremont som en uovertruffen tolker av musikk i spennet fra Haydn til Schubert. Men torsdag kveld etter pausen sto det senromantisk musikk på programmet: Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» i transkripsjonen for strykeorkester. Et overraskende, men heldig valg. For nettopp Entremonts erfaring med den klassiske tradisjonen som Schönberg forholder seg til - og sprenger seg ut av - ga bra uttelling i dette verket.  «Verklärte Nacht» blir ofte veldig grøtete og tykk både i struktur og klang, men torsdag kveld fikk vi en forbilledlig klar tolkning hvor man kunne høre alle de innfløkte linjene i satsbildet og beundre Schönbergs raffinerte orkestrering som av og til får strykerensemblet til å høres ut som et fullsatt symfoniorkester.

Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Disiplin og klarhet

Bergens Tidende Morgen, 02.11.2002

Verk av Richard Strauss, Gustav Mahler og Frantz Schubert

Håkon Hagegård, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO

Denne torsdagskonserten var formentlig den viktigste i 2002 - derfor tar vi konklusjonen med en gang: Dette var bra, veldig bra. Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO ble en flott demonstrasjon av orkesterkultur og solid musikalsk håndverk. Dersom samarbeidet fortsetter på denne måten, er det bare å glede seg. For da kan det være duket for de helt store opplevelsene i Grieghallen de neste årene.

Musikerne har vært på turne i flere uker og er for tiden mer samspilte enn vanlig. Og selvsagt har bevisstheten om den nye mannen på podiet også bidratt til å styrke engasjementet. Men det var ikke bare økt rutine og høy konsentrasjon som skapte det bra resultatet. Kvelden igjennom merket man en ny stemning, en ny klang i orkestret. Kveldens to orkesterverker, Strauss’ Don Juan og Schuberts 9. symfoni, fikk en gjennomarbeidet, disiplinert og klar fremførelse. Spesielt var Littons tolkning av Schubert-symfonien interessant - som en indikasjon om hva som er hans styrke. Og hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Schuberts niende kalles vanligvis «den store», men burde vel egentlig - med en spilletid på om lag 55 minutter - heddet «den lange». Og det er nettopp lengden som vanligvis er problemet her, for denne symfonien har ikke det lange, seige åndedraget som andre store verk i den romantiske tradisjonen. Den er oppbygget som serier av temaer og fragmenter. Som det kan være vanskelig å holde sammen på og få til å danne en større helhet. Litton forsøkte da heller ikke dette, han konsentrerte seg i sin tolkning om å gjøre rede for de enkelte musikalske delene og tydelig markere deres posisjon i det lange forløpet. Dette ble en klart artikulert fremførelse hvor fremleggelsen av verkets struktur var det sentrale, men hvor det også var jobbet med de små detaljene, de små, viktige overgangene. BFO fulgte Littons minste vink. Klangen var stor og strålende, nesten «amerikansk». Fremførelsen var teknisk upåklagelig. Solid musikalsk håndverk.

Flott teknikk var det også i fremførelsen av Mahlers «Lieder eines fahrenden Gesellen» med Håkon Hagegård som solist. Selv om det etter hvert er over et kvart århundre siden Hagegård sjarmerte allverdens tv-seere som Papageno i Bergmans versjon av Tryllefløyten, har stemmen hans fremdeles et ungdommelig, lett, nesten uskyldig preg – noe som passer bra til disse ungdomssanger av Mahler. Men det er samtidig tydelig at årene har tært på denne stemmen. Den er skrøpelig både i høyden og dybden, og det må jobbes hardt og økonomiseres kraftig for å få den til å bære. Hagegård klarer det med imponerende teknikk og naturlig musikalitet, men vurdert som Mahler-tolkning var hans innsats denne kvelden noe problematisk – ofte for forsiktig, for tilbakeholdende, for kalkulerende.