Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.