Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken.