Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 19.02.2014

Clifford Curzon og BBC Symphony Orchestra

BBC Legends

1999

En gang på 1980-tallet så jeg en tv-dokumentar om store pianister. Jeg husker ennå et klipp med BBCs symfoniorkester der amerikanske Clifford Curzon åpner sistesatsen i Beethovens 5. klaverkonsert.  Han formelig kaster seg over tangentene. Hans furete ansikt stråler, han morer seg og smiler for seg selv over alt det rare og finurlige Beethoven har funnet på. Klippet er ganske kort. Men i 1999 kom hele konserten på plate, utgitt i serien BBC Legends. Opptaket stammer fra 1971 og er koblet med et opptak fra 1974 med Curzon som solist i Mozarts klaverkonsert nr. 26. Det er en herlig plate, et fint minne om gamle Curzon og hans smittende spilleglede. Og samtidig er dette et av de veldig få tilfellene der vi får høre BBC-orkestrets daværende sjef, modernisten Pierre Boulez, dirigere wienerklassisk musikk. 

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Følelsesmysteriet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 22.09.2010

«Musikkens mål er ikke å uttrykke følelser, men å uttrykke musikk», skriver Pierre Boulez et sted. Det blir ofte oppfattet som et veldig radikalt synspunkt. Som en av vennene mine sa da sitatet dukket opp i en diskusjon forleden: «Musikk som ikke skaper en eller annen følelse i lytterne kunne man like gjerne la være å spille».

Nå er det nok neppe noen som benekter at musikk skaper følelser i lytteren. Boulez gjør visst heller ikke det. Han skriver om noe annet, om musikkens evne til selv å «uttrykke» følelser. Og han sier ikke – som Stravinskij gjorde det en gang– at musikk overhodet ikke kan uttrykke følelser, bare at dette ikke er det viktigste formålet.

Musikk er en «ikke-representerende» kunstart. Musikk kan ikke – som for eksempel en roman eller et maleri – fremstille eller fremvise følelser. Men av og til synes vi likevel at et musikkstykke høres glad ut. Eller trist. Disse stykkene har åpenbart noen kvaliteter, musikalske kvaliteter, som vi hører og kjenner igjen på samme måte som vi hører og kjenner igjen dur og moll, dissonanser og konsonanser, osv. Men hvordan dette mer konkret går til, har folk kranglet om i århundrer.

Noen mener at vi, uten å merke det, er blitt opplært til å forbinde visse typer musikk med visse følelser. Andre mener at slike forbindelser er «naturlige», at vi automatisk assosierer slik fordi det er noen grunnleggende, strukturelle likheter mellom musikken og følelsene. Disse og mange andre synspunkter har vært i omløp lenge, men ingen av dem løser følelsesmysteriet på en rimelig og tilfredsstillende måte. Selv det enkle spørsmålet om hvorfor vi synes at dur er glad og moll er trist, er det fremdeles ingen som har klart å besvare.

På den annen side: Er det så viktig? Er opplevelsen av musikk ikke mye mer enn disse følelsene. Er ikke det en voldsom nedvurdering av musikken å ville redusere den til en samling nokså enkle følelsesuttrykk?

Boulez mener visst det. Han foretrekker å snakke om «musikken selv», om form og struktur. Musikk er ikke et kar som oppsamler komponistens sjel, dråpe for dråpe, skriver han. Musikk er «en labyrint uten begynnelse og slutt, full av nye stier å oppdage, et sted der mysteriet aldri løses».

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.

Åpne vinduer

Bergens Tidende, 05.06.2005

Boulez 80 år

Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Festspillene feirer Pierre Boulez med storslått klaverfest

Et spring oppover, en tone med kort forslag, en enkelt isolert tone, et fallende arpeggio. Det er det hele. Men det er nok. Det var i hvert fall nok for Pierre Boulez. Han utviklet hele sin første klaversonate ut fra disse fire minimale gestene.

Han var bare 21 år da han skrev sonaten, en ung, kjepphøy opprører på kollisjonskurs med hele det etablerte musikkliv. Arrogant, uforsonlig, utålmodig. Nå i mars fylte han 80 år, og ble feiret overalt som en av vår tids største dirigenter. Med rette. Men mitt i all viraken omkring dirigenten Boulez glemmer man ofte den unge revolusjonære og visjonære komponisten som en gang tok mål av seg til å forme hele samtidsmusikken i sitt bilde.

Derfor er det bare å si takk for at Festspillene valgte å feire 80-åringen med en storslått konsert der hans klavermusikk sto i sentrum. Og det var ikke hvem som helst som var hentet til Bergen for å guide oss. I dag er Pierre-Laurent Aimard en etterspurt pianist som dekker hele det klassiske kjernerepertoaret. Men han var i sin tid huspianist i Boulez’ Ensemble InterContemporain og er formentlig den pianisten i verden som er mest fortrolig med klavermusikken. Sammen med unge bulgarske Tamara Stefanovich førte Aimard oss gjennom stort sett alle Boulez’ klaververker i kronologisk orden, fra de tre klaversonatene frem til alderdomsverket «Incises».

Boulez siteres ofte for bemerkningen om at organisert delirium er hans musikalske ideal. I Aimard og Stefanovichs imponerende tolkninger får denne forslitte frasen mening. Kvelden igjennom demonstrerte de hvordan Boulez trang til å gjennomsystematisere musikken hele tiden brytes med en streben etter «å åpne vinduer» som Aimard formulerte det: åpne verkene mot det improviserende, det spontane, det uventede.

Det ble åpnet mange vinduer denne kvelden. Og vi fikk en oppvisning i helt usannsynlig, umenneskelig klaverteknikk. For Boulez’ musikk er ikke alene komplisert tenkt og konstruert, den er nesten umulig å spille. Lørdag kveld klarte Aimard og Stefanovich ikke bare å spille alle notene. De fikk dem også til å klinge og bli til levende musikk

Duggfrisk og oppegående

Bergens Tidende, 30.03.2005

Boulez: The Three Piano Sonatas

Paavali Jumppanen, klaver

DG

Boulez Conducts Boulez

Ensemble Intercontemporain

Hilary Summers, mezzosopran

DG

Suverene tolkninger av Boulez-verker

Påskelørdag fylte Pierre Boulez 80 år. Disse to platene, utgitt for anledningen, er en sterk påminnelse om at han ikke bare er en fremragende dirigent, men en av tidens største komponister – selv om han nesten ikke har skrevet noe de siste mange årene. Det er ellers opplest og vedtatt blant samfunnets musikalske støtter at hans komposisjoner er kalde og umenneskelige, at hans arroganse og uforsonlige radikalitet førte musikken inn i en blindgate på femtitallet osv. Men lytt da til disse platene!

Lytt til den finske pianisten Paavali Jumppanen som fremfører de tre klaversonatene med cool intelligens og autoritet. Lytt til hans imponerende, på en gang nøkterne og intense tolkning av den andre sonaten, det verket der Boulez satte seg fore å destruere de klassiske satsformene og «pulverisere lyden».

  

Og lytt til Le Marteau Sans Maître, hans musikalske fantasi over tre dikt av René Char, skrevet for mezzosopran og et kammerensemble dominert av orientalsk slagverk. På Boulez Conducts Boulez fremfører Ensemble Intercontemporain den i en krystallklar tolkning der alle detaljer er på plass, og musikkens fargestrålende, glimtende, skinnende nyanser forteller at han har lært et og annet av Debussy og Messian.

De fleste verkene på disse platene er 40-50 år gamle. Men de virker duggfriske og betydelig mer oppegående enn det meste av den musikken som skrives i dag. I sin tid ble de ansett som hermetiske, uspillelige. I dag løser Paavali Jumppanen og musikerne i Ensemble Intercontemporain alle tekniske problemer. Og forløser musikken, får den til å leve og puste fritt. Dette er selvsagt ikke musikk du spiller til lørdagskosen eller mens du vasker opp. Det er musikk som krever ro, konsentrert lytten, musikk som forlanger å bli tatt på alvor. Slik all stor musikk gjør det.

Organisert delirium

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1997

Verk av Pierre Boulez og Arne Nordheim

Siri Torjesen, sopran

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Musikalsk modernisme i bevegelse mot et friere uttrykk

Omslaget i den musikalske modernismen – det kunne vært overskriften på konserten i Håkonshallen onsdag kveld. Det startet med at dirigenten Ingar Bergby førte BIT 20-ensemblet og sopranen Siri Torjesen gjennom Pierre Boulez' to «Improvisations sur Mallarmé»  (1958/1962), skritt for skritt, slag for slag – for det er jo uhyre vanskelige verk, musikk som Boulez konstruerer ved hjelp av kompliserte matematiske permutasjoner, slik at han oppnår det «organiserte delirium» som var hans kunstneriske ideal i perioden. Kveldens oppførelse var presis, bokstavtro, men antydet også noen av omkostningene ved denne type komposisjonsteknikk: Når musikkens dionysiske villskap sperres inne i talrekkenes jernbur, står den i fare for å bli enstonig, fargeløs.

Boulez forsøkte selv å løse dette problemet ved å innføre elementer av tilfeldighet og improvisasjon i verkene, og det er karakteristisk at konsertens tredje Boulez-verk, det kammermusikalske «Dérive», som er komponert flere år etter Mallarmé-improvisasjonene, nettopp bryter med den opprinnelige, tekniske systemtvangen og sikter mot et bredere, mer imøtekommende uttrykksregister.

Konsertens to verk av Arne Nordheim antydet en lignende bevegelse: Først hørte vi fire virtuose slagverkere i komplekst samspill med orgel og lydbånd i «Response» fra 1977, et viltvoksende, noe formløst verk som vi i dag vel først og fremst opplever som «historisk», som et dokument om periodens eksperimenter med elektronikkens komposisjonstekniske muligheter. Derimot har Nordheims «Tre Voci» fra 1988 bevart all den opprinnelige musikalske uttrykkskraften. Siri Torjesens bevegelige sopran i enkel og likefrem dialog med et lille kammerensemble om fortolkningen av tre italienske dikt: jovisst, det går fortsatt an å skape god musikk med helt vanlige low-tech midler.