Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Hardnakket

Bergens Tidende, 28.10.2009

Phantasy of Spring

Carolin Widmann, fiolin

Simon Lepper, klaver

ECM New Series

Spennet i etterkrigstidens modernisme

Carolin Widmanns nye plate er komponert som et godt konsertprogram: Sammen med pianisten Simon Lepper spiller hun fire verk som til sammen demonstrerer spennet i etterkrigstidens modernisme. I den ene enden av skalaen står Schönbergs Fantasi (1949), en streng tolvtonekomposisjon for fiolin med diskret klaverakkompagnement, som matches med en fiolinsonate fra 1950 der Alois Zimmermann prøver ut tolvtoneteknikken i de to første satsene, men, noe overraskende, slutter med en fyrig rumba. I den andre enden finner vi Morton Feldmans ”Spring of Chosroes” (1978), en tyst, skeiv komposisjon med fiolin og klaver på kattepoter rundt lange pauser, og Iannis Xenakis’ Dikhthas (1979), et voldsomt, ekspressivt verk komponert etter alle den matematiske kunstens regler. Platens tittel er vel egentlig misvisende. Det er bestemt ikke mye forårsfantasi å høre her. Til gjengjeld får man en innforstått, gjennommusikalsk fremføring av fire hardnakket modernistiske verk.

Den ekspressive bratsj

Bergens Tidende, 12.03.2008

Morton Feldman

The Viola of My Life

Marek Konstantynowicz, bratsj

Cikada Ensemble

Kringkastingsorkestret

ECM New Series

Kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien

Gjennom hele livet var Morton Feldman en viktig, lavmælt stemme i New Yorks avantgarde-miljø. På 50- og 60-tallet eksperimenterte han med nye noteringsmåter og overlot de fleste avgjørelser til musikerne selv. Men i 1970 vendte han tilbake til vanlig praksis med Viola in My Life, fire stykker for bratsj der både tonehøyder, varighet og lydstyrke er forutbestemt. I de to første akkompagneres bratsjen av et kammerensemble, i det tredje bare av klaver og i det fjerde av stort orkester. På denne platen får vi en fremragende tolkning av de fire stykkene med bratsjisten Marek Konstantynowicz akkompagnert av gode kolleger fra Cikada og Kringkastingsorkestret. Det musikalske rommet er sparsomt møblert, men små melodiske celler i bratsjen skaper uvanlig sterke spenninger, noe som understrekes av Konstantynowicz’ ekspressive spill. En kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.