Religiøst kitsch

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2001

Verk av Bjørn Kruse, Giya Kancheli og Shostakovich:

Vegard Landaas, saxofon

Bergen Kammerensemble

Leder: Elise Båtnes

Autunnale

Teatergarasjen

Autunnalens avslutningskonsert med Bergen Kammerensemble i strålende tolkning av Shostakovich

Musikerne i Bergen Kammerensemble setter i gang med aller siste nummer på aller siste konsert på årets Autunnale. Komponisten er Shostakovich, verket en versjon for stort ensemble av hans 10. strykekvartett. Og plutselig sitter alle, publikum og musikere, helt ute på kanten av stolene. Stemningen i salen er merkbart forandret.

Det er energi, det er intensitet i musikken. Og vi får en skarp, poengtert tolkning av dette merkelige verket, disse fire satsene som på overflaten virker så enkle og fremadrettede, men som på forunderlig måte forvandler seg underveis slik at musikken ender med å vende tilbake til utgangspunktet og forsvinne i den blå luft.

Før vi kom så langt, var det samtidsmusikk på programmet. Først en uroppførelse av Bjørn Kruses «Pierrots Lament og Harlequinade» som viste seg å være et elskverdig underholdende, men også temmelig ensformig stykke musikk med den glimrende sopransaxofonisten Vegard Landaas i hovedrollen. Landaas var også solist i Giya Kanchelis «Night Prayers», et verk opprinnelig skrevet for Kronos-kvartetten i 1992, men to år senere versjonert for sopransax, strykere og tape, og dedisert til Jan Garbarek. Gjenhøret i Teatergarasjen endrer ikke på førsteinntrykket fra Garbareks innspilning på ECM: Dette er musikk som det er vanskelig å ta på alvor. Religiøst kitsch, patetisk, klagende sentimentalt, musikk beregnet til å bli spilt med himmelvendte, tåreblendede øyne.

Man forstår hvorfor musikerne virket så entusiastiske da de satte i gang med Shostakovich.

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.