Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Ubehaget i kulturen

Bergens Tidende, 27.05.2010

Festspillene / Film

Koyaanisqatsi (1982)

Godfrey Reggio, regi

Philip Glass, musikk

Philip Glass Ensemble

Morten Lassenius Kramp, bass

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor og sangere fra Kor Vest

Michael Riesman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Effektiv framførelse av Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi

Det var premiere i Grieghallen i går. Vel, ikke premiere på Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi. Den er – som Philip Glass’ musikk – fra 1982. Men Europa-premiere på filmen akkompagnert av live musikk med Glass selv som keyboardist.

Filmen har selvsagt ikke endret seg siden 1982. Den er framdeles et visuelt orgie som starter med en skarp motsetning mellom vidstrakte, mennesketomme naturområder og forurensede industriområder. Og som fortsetter med bilder av overbefolkede storbyer, rakettavfyringer, fortettede trafikkmaskiner osv. 

Naturen er hellig og herlig, men menneskene ødelegger verden. Budskapet er enkelt, på grensen til det banale. Men Reggio formidler det effektivt med virtuos utnyttelse datidens mest avanserte fly- og filmteknologi. Her er sveipende luftfotografier bortover storslåtte ørkener og canyons, og her er time- lapse teknikk som får skyene til å danse og bilene på motorveiene til å likne flytende lavastrømmer.

I 1982 mente mange at filmen mest var beregnet på eldre, skjeve hippier. Men sett i dag, nesten tretti år senere, er det ikke new age filosofien og referansene til Hopi-indianerne som virker slående. Det er derimot selve Reggios raseri, hans vemmelse, hans ubehag ved den moderne kulturen, og hans insisterende, akselererende framvisning av alt det groteske og obskøne ved det amerikanske samfunnet. Koyaanisqatsi er, sett i dag, en slags oppdatert «Modern Times». Uten Chaplins humor og uten forsonende momenter.

Philip Glass’ musikk hadde heller ikke endret seg, selv om den i går ble framført med stor besetning. Den var framdeles like irriterende og enerverende, med evige repetisjoner av enkle melodiske celler spent ut over enkle harmonisekvenser. But it works, mate! Musikken hans fungerer som bare det. Nå som den gang. Han bruker alle de eldste knepene i filmkomponistenes  bok, lar musikken forme den uformelige bildestrømmen og legger spooky klanger inn under bildene av verdens heslighet når det trenges. Diskret er han ikke. Men hvis musikken hans ikke var der, ville filmen falle sammen som de eksploderende høyblokkene Reggio er så fascinert av.

Glass og hans musikere og dirigenten Michael Riesman hadde prøvd dette før og hadde full kontroll. Og BFO og koret inntog sine plasser og føyde seg fint inn i sammenhengen. Koyaanisqatsi er en menneskeskapt maskin. Den går som smurt. Effektivt og sikkert.

Folketone og modernitet

Bergens Tidende, 26.05.2010

« – in folk style»

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene mellom gammelt og nytt

På coveret faller en buldrende foss ned mellom bratte fjellsider – som viser seg å være to steinansikter, to sure, gamle troll framstilt i Theodor Kittelsens karakteristiske stil.

Vi er med andre ord i folkeeventyrets land. Så heter Trondheimsolistenes nye plate da også «– in folk style» med referanse til Griegs «I Folketonestil» som sammen med «Kulokk og Stabbelåten» utgjør hans «To nordiske melodier» (op. 63). Begge melodiene er med på platen. I tillegg spiller Trondheimsolistene også en annen gammel Grieg-kjenning: strykerversjonen av Holberg-suiten  (op. 40).

 

Griegs musikk på platen og den norskeste av alle norske bildekunstnere på coveret. Da kan det vel ikke bli mer norsk, mer folkelig, mer eventyrlig?

Vel, så enkelt er det ikke. Ta bare coverbildet. Det stammer fra en serie som Kittelsen laget i 1907 for å feire Sam Eyde og Hydros nye kraftstasjonen ved Rjukan. Det er med andre ord modernitetens framskrittsoptimistiske eventyr som skildres her, historien om mennesket som temmer og nyttiggjør den ville naturen. Øverst i bildet ligger Svelgfoss  kraftstasjon som en lysende katedral og kaster sine triumferende stråler ut over den beseirede verden.

Kittelsens bilde kunne gitt anledning til interessante problematiseringer av den særegne sammenfletningen av nasjonalisme og modernitetsdyrkelse som var en del av bakgrunnen for norsk musikk omkring siste århundreskifte. Men platedesigneren har resolutt fjernet hele kraftstasjonen fra coveret og satt navnet «Trondheimsolistene» inn i stedet ...

Hva er det musikalske poenget med dette grepet? At orkestret er et moderne kraftverk som kaster nytt, strålende lys over de gamle verkene? Neppe. For det er faktisk ikke noen spesiell ny tolkning av Grieg-verkene som Trondheimsolistene presenterer på platen. Ikke at dette i seg selv er noe problem. For eksempel blir Holberg-suiten framført som seg hør og bør – lett og elegant, med profesjonell velpleiet frasering og flott, egal klang. Og alle forsiringene i Air-satsen sitter som et skudd.

Men det er faktisk mer fossekraft i de to siste verkene på platen. I suiten «Abrégé» spiller svenske Emilia Amper både tradisjonelle og nykomponerte stykker på nyckelharpa – og spiller instrumentet og de folkemusikalske grepene inn i en aktuell sammenheng slik at det oppstår interessante forbindelser mellom tradisjonsmusikken og moderne rytmisk musikk.

Platen slutter med et verk som så å si demonstrerer spenningen mellom folketone og modernitet slik den utspilles innenfor en nåtidig musikkinstitusjon: «Diplom» for fele og strykerorkester er et eksamensarbeid fra Norges Musikkhøgskole skrevet av den spreke felespilleren Gjermund Larsen som har klart å skape fin balanse mellom en fri, lekende solostemme og en mer akademisk orkestersats.

Hvalsang

Bergens Tidende, 26.05.2010

Ketil Bjørnstad: «Hvalenes Sang»

Grappa

Slapp framføring av Bjørnstads tonesettinger

«Hvalenes Sang» er skrevet av Ketil Bjørnstad til Vestfold Festspillene i anledning 200-årsjubileet for Svend Foyn, hvalfangeren som oppfant granatharpunen og la grunnen for den industrielle nedslaktningen av hvalene. Bjørnstad  kaller verket et oratorium, men det er i realiteten en serie tonesettinger av dikt og filosofiske tekster – framført av blant andre Bel Cantos Anneli Drecker og Sjøbodkoret dirigert av Olav Næss. Det var sikkert fint å være til stede ved urframføringen i Oseberg Kulturhus siste år. Men det spørs om de medvirkende er tjent med at liveopptaket fra begivenheten nå foreligger på plate. Bjørnstads tonesettinger er melodisk enkle, på grensen til det monotone – det er nå så. Men i tillegg er framføringen ualminnelig slapp, med tung, slepende rytmegruppe, rutinepregete gitarsoloer av Bjørn Charles Dreyer pluss meget ujevne korinnsatser. Eneste lyspunkt:  Det svenske cellofantomet Svante Henryson hvis soloer er så svulstige at det nesten er camp.

Omprogrammering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.05.2010

I 1999 gikk vi og fryktet for «YK2», den store «år 2000-katastrofen» som ville få alle livsviktige kommunikasjonssystemer til å krasje ved midnattstid nyttårsaften fordi computerne ikke var programmert til å klare overgangen fra 99 til 00.

Som kjent skjedde det overhodet ingenting den kvelden – enten fordi dataingeniørene hadde klart å rette programmeringsfeilene i tide, eller fordi mediene hadde overdrevet problemet. Men årtusenskiftet fikk i det minste noen interessante sideeffekter som krevde betydelig mental omprogrammering. For vi skjønte ganske rask at det ikke lenger gikk an å snakke om 1900-tallet som før. «Dette århundre», «vårt århundre», var umerkelig blitt presset bakover i tid. Og var blitt til «forrige århundre».

Når er du født? I første halvdel av forrige århundre … Det høres faktisk ikke særlig sprekt ut når man er nødt til å svare slik. Og det var mange andre tidsmarkeringer som måtte endres da «dette århundre» forsvant i bakspeilet og ble til «forrige århundre».

Ta for eksempel musikkhistorien. Så sent som i 1999 kunne vi framdeles omtale Schönberg, Berg, Webern og Bartok som samtidskomponister og si at de tilhørte «dette århundre», «vårt århundre». Det går ikke lenger. Musikken deres stammer  fra «første halvdel av forrige århundre». Tidligere sa vi at Beethoven døde «i begynnelsen av forrige århundre». Det er helt feil nå. Etter år 2000 har vi måttet lære å reservere dette uttrykket til folk som Gustav Mahler – som mange av oss nærmest oppfattet som samtidskomponist.

Omprogrammeringen fikk umiddelbart de fleste komponister og deres musikk til å framstå som eldre enn før. Og det lar seg selvsagt ikke nekte at den kronologiske avstanden mellom oss og dem faktisk, ja nødvendigvis, blir større og større som tiden går. Men vårt personlige, opplevelsesmessige forhold til dem og deres musikk endres ikke nødvendigvis fordi vi har måttet foreta disse språklige justeringene. For objektiv, kronologisk tid er nå en gang noe annet enn subjektiv, psykologisk tid.

Det kan gjerne være at Mahler, Schönberg, Bartok osv. nå tilhører «forrige århundre», men de er fremdeles en del av «vår tid», iallfall en del av «min tid». Det samme er Charlie Parker, Miles Davis og Coltrane. Og egentlig gjelder dette også for Beethoven, Schubert, Brahms, osv. – selv om de faktisk levde lenge «før forrige århundreskifte». Det er slik det er: Tiden går. Ubønnhørlig. Men det er ingen tvingende sammenheng mellom klokkens programmering og den indre, personlige programmeringen som avgjør hva som er musikalsk samtid for meg og for deg.

Stjernetreff

Bergens Tidende, 19.05.2010

Metropolitan Opera Gala 1991

25th Anniversary at Lincoln Center

Deutsche Grammophon

Mimrestund for fans

I etter hvert mange år har opera-fans over hele verden tryglet og bedt om å få videoen fra Metropolitan-operaens gallaforestilling i 1991 overført til dvd. Det er nå skjedd. Resultatet er to plater stappfulle med musikk og stjerner: Tredje akt av Rigoletto med Pavarotti og Cheryl Studer; tredje akt av Otello med Plácido Domingo og Mirella Freni; andre akt av Flaggermusen med Anne Sofie von Otter, Hermann Prey og en stjerneparade av syngende gjester i den obligatoriske pausen. Jo da, det var – og er framdeles – en flott forestilling. Men dvd’ene er nok likevel mest for fans – som her kan få sett alt som kunne krype og gå av tidens store stjerner samlet i en og samme forestilling. Musikalsk sett er utbyttet temmelig blandet. For eksempel virker Pavarotti helt desperat og knekker på de høye tonene. Og Domingos Othello er stiv som en pinne. Men Hermann Prey er i det minste i god form og høyt humør. Blant gjestene imponerer Kathleen Battle og en ung, slank Thomas Hampson.

Fra bygg og anleggsbransjen

Bergens Tidende, 19.05.2010

Wagner: Lohengrin

Jonas Kaufmann, Anja Harteros

Kent Nagano, dirigent

Bayerisches Staatsorchester

Decca

Gode sangere og tullet regi

Elsa går omkring i overall; Lohengrin opptrer i grilldress. Hun er i gang med å bygge nytt hus; han kommer tilfeldigvis forbi med en svane under armen og tilbyr å hjelpe henne med sementblanderen. Ikke at han egentlig trengte gjøre det. Hun har om lag femti håndverkere i full sving på byggeplassen. Men så var det alle nazibrunskjortene som av og til kommer og forstyrrer arbeidet ... Vel, vel. Den engelske regissøren Richard Jones har skapt et absurd univers som ikke har mye med Wagners «Lohengrin» å gjøre. Men klarer man å se bort fra alle de stedene der regien hans kolliderer med teksten, er det mye fint å hente på dette opptaket fra München siste år. Sopranen Anja Harteros imponerer som en statelig Elsa med både stor stemmeprakt og scenisk utstråling. Og Jonas Kaufmann ser som vanlig godt ut og synger Lohengrin med rå intensitet og varme i den barytonaktige stemmen.

Bursdagsfeiring

Bergens Tidende, 12.05.2010

In Nativitate Beatae Mariae Virginis

Schola Sanctae Sunnivae

2L

Mariasanger fra 1200-tallets Trondheim

Kanskje jomfru Maria hadde bursdag 8. september? Det var iallfall den dagen man feiret i middelalderen. Og en slik feiring var ikke noen enkel sak.

Det startet med «vesper» i kirken kvelden før. Det var salmesang og det var korte motsvar fra koret. Klokken to om natten var det påen igjen, denne gangen med «matutin», den store nattegudstjenesten, med nye salmer og motsvar pluss tre bibellesninger avbrutt av lengre svar fra koret. Ved soloppgang var det «laudes» med flere salmer og motsvar. Og spredd ut over resten av dagen kom det ytterligere fem slike samlinger.

Hva sang de? En notebok fra domkirken i Nidaros gir noe av svaret. Boka stammer fra slutten av 1200–tallet og endte etter reformasjonen i København der den ble brukt til innbinding av regnskapsbøker på 1600-tallet. Senere er noen av strimlene blitt samlet slik at man i dag har ti sammenhengende noteark med bruddstykker av matutin- og laudes-delene i en Maria-syklus.

Det er dette materialet som nå er spilt inn for plateselskapet 2L – som enda en gang imponerer med utrolig vakker lyd. Vakker lyd kommer det også fra Trondheim-koret Schola Sanctae Sunnivae under ledelse av Anne Kleivset. Man skal nok være ekspert på tidlig kirkemusikk for å avgjøre hvor «autentisk» framføringen er. Enhver framføring av musikk fra denne perioden må nødvendigvis være en fortolkning, en konstruksjon basert på noter som bare antyder melodiens bevegelse i grove trekk uten rytmisk frasering. Men musikken på platen klinger iallfall veldig overbevisende – eller rettere, den klinger nåtidig, tilpasset en nåtidig sensibilitet.

De tretten tidebønnene på platen mangler harmonikk, rytmikk, utvikling – alt hva vi vanligvis forventer oss av musikk. Dette er enkel, enstemmig sang uten musikalsk sentrum, musikk hvis eneste virkemiddel er svevende, bølgende melodier og kontrasten mellom en eller flere solostemmer og et lite kor. Og likevel, nærmest på tross av disse begrensningene, fungerer musikken – som musikk.

Kanskje produsentene har ment at en hel plate med slik musikk blir for mye. Iallfall har noen besluttet å flette en komposisjon av Henning Sommerro, Anne Kleivsets ektefelle, inn mellom tidebønnene. Hans «Maria» var opprinnelig et orgelverk skrevet til et kirkejubileum. Her får vi det transkribert for marimba og annen melodisk perkusjon. De fem korte satsene klinger utmerket, men bryter – ofte temmelig brutalt – den hypnotiske, meditative stemningen i Maria-sangene fra 1200-tallet

Avstanden mellom instrumentene

Bergens Tidende, 05.05.2010

L'Éspace entre nous

Gro Sandvik, fløyte

Stein-Erik Olsen, gitar

Simax Classics

Bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller samtidskomposisjoner for fløyte og gitar

  

Det finnes ikke mye musikk for kombinasjonen fløyte og gitar. Gitarvirtuoser som Carulli, Giuliani og Fürstenau skrev noen duoer på 1800-tallet. I tillegg kom det en del transkripsjoner av populære komposisjoner beregnet til å bli spilt av habile amatører. I det 20. århundre er listen betydelig kortere. Så er da gitar og fløyte heller ikke opplagte samarbeidspartnere. Det er så mye som skiller dem. Den amerikanske komponisten Noel Zahler formulerer det slik: «Det ene instrumentet er laget av tre og strenger, det andre av metall. Det ene må knipses for å produsere lyd; det andre bruker det menneskelige åndedraget for å gjøre oppmerksom på seg selv. Det ene er i stand til å forme lange melodiske linjer, mens det andre i beste fall skaper et flyktig nærvær».

Zahler er representert på den nye Simax-platen der bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller verk for fløyte og gitar skrevet av fire samtidskomponister. Zahlers komposisjon «L'Éspace entre nous» som har gitt platen navn, utforsker nettopp det som skiller, mellomrommet, avstanden mellom gitaren og fløyten – det lavmælt intime mot det hissig utadvendte, slagakkordene mot de strålende trillene osv. Men han har også øre for det som forener de to instrumentene. Det er steder i «L'Éspace» der han demper uttrykket helt ned og lar fløyten og gitaren blande seg slik at man til sist blir i tvil om hvilket instrument man egentlig hører.

Zahlers «L'Éspace» er et stort anlagt, eksperimenterende verk der instrumentene hele tiden presses mot sine grenser. Verket er bestilt av og tilegnet Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen. Det samme er «Oratorium Lacrimae» av russiske Nikita Koshkin. Og her er vi med en gang i en helt annen verden. Eller rettere her er vi tilbake i forrige århundre, for ikke å si i en av 1800-tallets dagligstuer der vi hører en syngende fløyte spille seks små melodier med traust gitarakkompagnement. Elskverdig, høflig. Musikk uten overraskelser.

Da er det mer kraft i Shostakovitsj-eleven Edison Denisovs «Sonate for fløyte og gitar», en velformet, fritonal komposisjon i tre satser med kantede, hårde melodilinjer og et miks av sitater fra ulike typer rytmisk musikk. Og til sist på platen får vi en effektiv «Sonate» signert den amerikanske, nykonservative komponisten Lowel Liebermann.

Det er mange slags musikk på denne platen. Eksperimentalmusikk og nostalgisk tilbakeskuende musikk, modernisme og konservatisme. Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen fortolker det hele med musikalsk profesjonalitet og entusiasme. Og med tydelig kjærlighet til den besværlige fløyte-gitar kombinasjonen.

Slitemerker

Bergens Tidende, 05.05.2010

Leoncavallo: I Medici

Plácido Domingo, Carlos Alvarez

Alberto Veronesi, dirigent

Orchestra e Coro del Maggio Musicale Fiorentino

Deutsche Grammophon

«I Medici» i første plateinnspilling noensinne

En gang på 1870-tallet besluttet Wagner-entusiasten Ruggero Leoncavallo å skape en italiensk pendant til «Ringen», en sammenhengende trilogi av operaer med emner fra den italienske renessansen. Han kalte prosjektet «Crepusculum» med referanse til Wagners «Götterdämmerung». Men klarte bare å fullføre den første operaen, «I Medici». Den har aldri vært innspilt på plate. Men her  kommer den altså, heftig sponset  av store italienske firmaer, i en flott versjon med verismoeksperten Alberto Veronesi som dirigent for et sterkt florentinsk orkester. Pluss mange solide sangere. Hovedrollen som Giuliani Medici synges av Placido Domingo. Stemmen hans har fremdeles kraft og uttrykk, men den begynner å få en litt bjeffende klang og det er tydelige slitemerker i det høye registret. Han burde kanskje gi seg nå av hensyn til ettermælet?